Han er redd for forpliktelser!

[Gjest Anonymous]

Min kjære sambo har nå lykkes i å gjøre meg gal.

Vi har vært sammen i 3 år. Det har ikke vært noen dans på roser, men de siste månedene har det vært helt supert. Vi hadde en pause i sommer og etter den innså vi at vi måtte være sammen. Det har hovedsakelig vært jeg som har vært usikker på forholdet fordi jeg var så ung da vi ble sammen og hadde ikke vært med mange andre. Etter i sommer ble jeg sikker og ville satse alt på han. Og han har vært sikker hele tiden. Han tilgav alt jeg hadde gjort og var sjeleglad for å få meg igjen. Vi har snakket mye om at vi må kjøpe hus og få barn og hele pakka. Det er det vi drømmer om begge to. Problemet oppstod nå i romjulen: Han fortalte meg at han ikke vil noen av delene likevel. Det blir for mye forpliktelser for han. Det orker han ikke sier han. Han sier at jeg er for ustabil osv og at han er usikker. Hvorfor i h****** er han usikker nå da? Når jeg endelig er villig til å satse alt (og jeg har bevist det for han!), så vet ikke han lenger! Jeg skjønner bare ikke hvorfor? Føler at han liksom har holdt meg med godsnakk. Har jeg bare levd i en eventyrverden og ikke sett hvordan det er i virkeligheten? Isåfall vil jeg tilbake til eventyrverdenen. Har aldri hatt det så bra og nå har alt rast sammen. Når han ikke er klar nå, blir han kanskje aldri klar? Jeg vet jeg er utålmodig, men det er kjipt å satse alt på en som etter tre år ikke er sikker lenger! Jo jeg vet at han elsker meg og vil ha meg for alltid. Det er akkurat derfor jeg ikke forstår problemet hans. Føler meg litt snytt. Prøvd å snakke med han om det, men får ikke mye klokt ut av han. Og i tillegg etter alt han har sagt i romjulen, så kom han senest i går å viste meg et hus han ville at vi skulle kjøpe. Det er jo akkurat det han sa at han ikke ville jo. Og etter alt det han er sagt vet jeg ikke om det er så lurt at vi kjøper noe hus sammen. Dessuten så mener jeg at å ha et forhold til noen man er glad i, er en forpliktelse i seg selv.

Hva skal jeg gjøre?

[Sandman]

Hele prosjektet, både forhold og huskjøp, virker noe shaky...noe jeg tror dere begge i høyeste grad bidrar til.

[Fakse]

Det virker rett og slett som om dere trenger å roe ned. At han blir usikker fordi du har vært det er ikke så veldig merkelig. Hva med å gi hverandre et år dere der bare er sammen, uten å forvente noe mere av hverandre. Uten å skaffe dere forpliktelser, uten å stresse med barn, hus eller ekteskap. Om dere virkelig er rette for hverandre har dere det jo ikke travelt (spesielt ikke siden du er så ung). Ikke snakk om huskjøp, ikke snakk om bryllup, ikke legg planer og hund eller barn. Bare ta det med ro, og nyt hverandre. Om dere fortsatt har det bra sammen om et år tar dere det hele opp til vurdering igjen. Om han fortsatt ikke vil forplikte seg da må du bestemme deg for om du vil fortsette i forholdet, eller om du vil ut og finne noen som vil forplikte seg.

[Gjest Anonymous]

Vi har jo bodd sammen i to år og har felles husdyr. Og han har allerede et barn fra tidligere forhold. Jeg syns det er lite moro å hele tiden ta hensyn til et barn, når jeg ikke har noen selv. Egoistisk? Ja helt sikkert, men det er nå sånn jeg føler det. Og jeg har veldig lyst på barn selv. Og han har helt til nå sagt seg enig i dette. Det syns jeg er dårlig gjort. Jeg har barn på en måte, men jeg får ikke de gledene det å ha barn gir. Ganske frustrerede.

Om ikke han klarer å holde seg stabil og nogen lunde normal, så gidder jeg ikke mer. Han er jo 30 år. Det er kanskje på tide å vokse opp!

Det er veldig vanskelig å være uten han (jeg har jo prøvd) og jeg er uendelig glad i han. Men når han oppfører seg på denne måten så kjølner følelsene mine helt. Jeg få stadig høre fra alle at de ikke skjønner hvorfor jeg gidder det her. Nå kjenner jeg tvilen min komme snikende den også. Det hater jeg. Jeg vil bare at vi skal ha det fint sammen. Naiv? Ja det er jeg nok, men jeg håper jo alltid på at det ordner seg.

[Fakse]

Ærlig talt, nå høres du bare iskald og egoistisk ut. Om det er den måten du utrykker deg til han på så skjønner jeg at han tviler på om han vil binde seg til deg! Skal han liksom være klar plutselig, bare fordi du er det? Hvordan i alle dager klarer du å bo sammen med hans barn uten å få glede av det? Jeg har glede av venners barn, slektningers barn og barn jeg møter tilfeldig her og der.

Dårlig gjort å ikke ha lysst på barn med deg? Du kan da ikke forvente eller forlange det av noe menneske. Og du skal være glad han ikke går med på det bare fordi du maser, hvilken far tror du han ville bli da, om han egentlig ikke ønska barn?

Bli voksen selv først, så kanskje han blir det også!

[Atmi]

Han ønsker vel å være med deg fordi han er glad i deg. Men så er det slik at når det nå nærmer seg å virkelig blir noe får han kalde føtter fordi du tidligere har vært ustabil. Det er da ikke så rart hvis det bare er 6 måneder siden sist du ble usikker. Selv om han har tilgitt deg er det ikke så rart han er redd for at du skal bli usikker igjen - forstår han kjempegodt jeg. Forstår din reaksjon mindre. Men, jeg fortstår at du blir såret da, ikke misforstå. Men det kan jo ikke være lett for ham å glemme at du tidligere har ombestemt deg, han kan ikke vite om du ombestemmer deg igjen. Hvis dere hr bodd sammen i 2 år og det allerede har vært brudd syns jeg han gjør lurt i å ikke binde seg ytterligere.

Atmi

[Gjest Anonymous]

Til Ragnhild:

Det er annerledes med barn du ikke bor sammen med og har ansvar for. Jeg også har glede av barna til venner og bekjente. Jeg bor sammen med et barn som jeg hele tiden må ta hensyn til. Det er ikke bare moro å ha stebarn når man ikke har barn selv. Det burde ikke være så vanskelig å forstå. Jeg sier ikke at det bare er slit, men mye. Det er lettere om barnet faktisk er ditt eget og du har selv valgt å få det og du elsker det.

Javel så er dere enige med han.

Jeg syns ikke det er dårlig gjort at han ikke vil ha barn med meg (eller jo litt det også, for det var snakk noen år frem i tid det var snakk om, dvs at han kanskje aldri vil ha barn med meg), men at han har sagt at han vil hele tiden og plutselig ute av det blå, så vil han ikke likevel.

Og vi har vært å sett på flere eiendommer og han har vært positiv. Vi har til og med sagt opp leiligheten. Så jeg vet ikke hva som skjer fremover i hele tatt. Planen var jo å kjøpe noe. Hvis vi ikke skulle kjøpe noe var det jo overhodet ingen vits å si opp den leieavtalen vi har nå.

[Atmi]

Javel så er dere enige med han.

Jeg syns ikke det er dårlig gjort at han ikke vil ha barn med meg (eller jo litt det også, for det var snakk noen år frem i tid det var snakk om, dvs at han kanskje aldri vil ha barn med meg), men at han har sagt at han vil hele tiden og plutselig ute av det blå, så vil han ikke likevel.

Og vi har vært å sett på flere eiendommer og han har vært positiv. Vi har til og med sagt opp leiligheten. Så jeg vet ikke hva som skjer fremover i hele tatt. Planen var jo å kjøpe noe. Hvis vi ikke skulle kjøpe noe var det jo overhodet ingen vits å si opp den leieavtalen vi har nå.

Vil bare si at for min del i hvert fall var det ikke meningen og fremstå som enig med ham og uenig med deg. Men heller at jeg forstår godt hvorfor han kan ha reagert som han har gjort. Og at jeg vel også syns det var bedre han trakk seg nå enn etter at dere har invistert i noe sammen. Håper dere finner en ny leilighet - og neste gang, når dere har hatt et stabilt forhold over litt lenger tid - da vil det nok gå mye bedre.

Ellers kan jeg også forstå at du blir kjempesåret over at han ikke vil ha barn med deg (eller i hvert fall ikke enda), spesielt ettersom han har barn fra før. Liksom at han satset med henne, men ikke med meg. Det er helt klart at det må føles veldig urettferdig hvis det dreier seg om noe du har et sterkt ønske om å ha. Det er ikke egoistisk, det er menneskelig. Det som er egoistisk er dem som "lurer" mannen til å bli gravid, du forteller hva du ønsker og føler, og det er vel for søren meg lovlig.

Men hvis du flyttet i sommer.... husk, det er bare noen måneder siden. Da kan jeg godt forstå at han får litt kalde føtter nå og ikke føler du er stabil nok. Husk at han har allerede ett barn han ikke bor sammen med. Å prøve unngå at det skjer igjen er en voksen avgjørelse av ham, så der tenker i hvertfall jeg omvendt av deg. Men - så er jeg ikke innvolvert i situasjonen heller da.

Atmi

[Gjest Anonymous]

Dere er begge to ustabile! Og, JA, du har nok også levd i en eventyrverden.

Og en umoden og ustabil mann som han betakker seg nå - når han har deg hundre prosent, for da er du ikke spennende nok lenger!!!!!!!!!

Kom deg ned på jorda igjen, og kom deg videre i livet ditt............

[Gjest Anonymous]

I et forhold er det vel alltid en av to som er litt mer pågående i forhold til felles planer, mens den andre mer eller mindre dilter etter. Det er mulig du kan kjøre på med dine fellesplaner (bli gravid...), men da bør du også huske på at dette er mest ditt prosjekt og minst hans når du sitter der "alene" med skrik og skrål og våre bleier.

Hvis du dytter for hardt og pusher for mye, kan det hende at du skremmer han vekk for alltid.

[Gjest GreenSky]

Nå vet du i alle fall hvordan han hadde det i peroden hvor dere hadde en pause. Jeg synes ærlig talt at du ser saken litt ensidig her; Du ba jo om en pause fordi du du var i tvil. Pausen fikk han muligens til å tvile på forholdet og hvor han har deg. At han føler seg uskikker er vel ikke så rart? Gi han litt mer tid, og vær støttende og forståelsesfull, så kommer så blir nok tingene til å bli bedre etterhvert. En kan ikke bare plukke opp tråden igjen etter en pause sånn uten videre - både du og han har forandret dere i mellomtiden.