savner tilhørighet

[afeio]

Nå når jeg har flyttet for meg selv og blitt singel ser jeg rundt på menneskene i livet mitt og alle har sin egen familie. Begge foreldrene mine har fått ny familie, søskna mine har alle etablert seg med familie, vennene mine studerer stort sett utenbys og de som er igjen her i byen jeg bor er også etablert og ser ikke ut til å inkludere meg i livet deres lengre nå som de får egne familien (forstår jo at det er naturlig ettersom familien blir viktigere). Så nå står jeg igjen her og selv om jeg ikke er ensom så føler jeg meg litt forlatt. Jeg har ikke noe eller noen jeg virkelig føler en tilhørighet til lengre. Har flere ganger følt at dette er grunnen til at jeg av og til ønsker meg kjæreste igjen, altså at jeg bare vil ha en tilhørighet til noen mennesker og virkelig føle at det er noen som gjerne vil ha meg i livet sitt. Hva har dere andre gjort når dere har følt dere alene på denne måten? Hvordan finner man en tilhørighet til noe her i livet?

[Gjest santus]

Ja, føler det på samme måte mange ganger. Jeg har vokst litt fra mine gamle barndomsvenninner, og stadig vekk mister jeg kontakten med andre og fordi vi holder på med forskjellige ting, ulike skoler etc. Så jeg tenker noen ganger hvem som blir mine symøtevenninner?! Det går seg vel til?

[Sweet77]

Kom en gang til den konklusjon at mangel på tilhørighet gikk mer inn enn ut. At hvis man har god nok tilhørighet med seg selv, blir behovet for å ha det med andre mindre.

Var egentlig greit. Har både mann og familie nå, men det var i grunn en bra peiode, ubegripelig spennende idet det jeg våget både å stille meg spørsmål jeg aldri ellers ville stilt, og fordi svarene på dem fantes på steder jeg ikke visste at jeg hadde.

Vel. For å svare på spørsmålet ditt så var i alle fall det svaret for meg. Og en bonus. Det å være i forhold nå er behageligere, mer avslappet (selv om jeg hadde trodd det var avslappet nok før) og jeg både mottar og gir helt andre ting. Naturlig nok.

Det var mitt lille åpenhjertige svar

[Katarsis]

Integrer deg i en ny sosial sirkel. Den enkleste måten å gjøre dette på, er å ta del i en eller annen gruppeaktivitet, enten det er dansing, kampsport, skrivekurs eller noe helt annet. Se etter en eller annen form for organisert aktivitet hvor du treffer de samme menneskene på jevnlig basis.

[Alina X]

da må du rett og slett skape en tilhørlighet med andre,slik som "Katarsis"nevner.Tenk etter,har du lyst til å lære deg et nytt språk?gå på kurs,lyst til å trene?begynn å tren,man blir alltid kjent med andre mennesker vet du:)

forøvrig kan jeg si at jeg kjenner meg igjen delvis i innlegget ditt.jeg har min familie,og vi har mye kontakt og jeg har mange venner-MEN jeg har vært singel i nesten 2år nå.før dette hadde jeg 3-4 seriøse forhold,pluss noen fuck-buddy forhold,men så skjedde det noe trist i livet mitt(et dødsfall),og i den perioden som varte 3-4 mnd,var jeg deprimert,jeg drakk mye for å sove,møtte ikke venner,ble rett og slett asosial.Men problemet er at etter denne depresjonsperioden har jeg ikke hatt en kjæreste,og jeg er forsåvidt ikke på jakt etter en heller,men ensomheten kommer smygende når jeg er for meg selv,såklart kan jeg da heller bare møte en vennine eller noe,men det veier ikke opp mot det å ha en kjæreste,det å våkne opp med en jeg er glad i. Jeg er litt redd for å gå inn i et forhold,pga 2 av de forholdene jeg har hatt,har den andre personen vært utro,i det ene var han utro og voldelig mot meg.Og greia er at jeg er av natur omsorgsfull,så jeg ga alt av meg selv,jeg var "den perfekte kjæreste" ikke sjalu,ikke kontrollerende,masete eller grinete,jeg liker å lage mat og har ingen problemer med å ta hovedansvaret for husvasken-dog,vil jeg ha en mann som er like generøs tilbake mot meg.Jeg er av den typen som gir deg en massaje før du spør om det,og jeg trodde i min naivitet at hvis jeg ga mye,ville jeg få mye igjen,og det fikk....utroskap. nå er jeg redd for å møte en fyr som jeg behandler godt,og få drittbehandling tilbake,orker ikke mer sorg,nå vil jeg ha glede,men er for redd for å søke. Men nok om meg og sytinga mi,prøv å gjør ting du liker,spør deg selv?hva liker jeg å gjøre?hva vil jeg lære?hva vil jeg prøve?også går du ut og melder deg på det du ønsker,og treffer venner.Husk at mennesker er sosiale vesener i bunn og grunn,så jeg tror ikke du vil ha noe problem å møte noen du kan dele tilværelsen din med:)