spontanabort

[annma25]

Hei. Jeg hadde en spontanabort i uke 10. Jeg hadde ikke vondt eller noe, men det begynte bare å blø og jeg fikk en dårlig magefølelse. Etter en ultralyd fikk jeg beskjed om at fosteret var borte og trolig hadde vært død en stund pga størrelsen på hulrommet. Jeg kunne ikke tro det! Jeg som hadde gledet meg såååå mye til å bli mamma igjen! Dagene gikk og uka etterpå kom smertene og masse masse blod. Ble sendt på sykehus, og kom meg hjem igjen etter jeg hadde blødd ut det som var igjen. Jeg har to barn fra før, men jeg føler meg så trist. Det er liksom noe som mangler! Mannen min sier vi kan prøve igjen. Det hjelper såklart på litt, men det var jo nå jeg skulle vært så og så langt på vei. Det er akkurat som om en del av livet mitt bare ble borte. Hva om vi prøver igjen og det skjer det samme da og? Vet iallefall at neste gang skal jeg holde det hemmelig lenge før noen får vite det. Var ikke akkurat noe koselig å måtte si til barna at babyen i magen var død og i himmelen.. De hadde jo sett frem til dette de og. Hva skal man gjøre med tomrommet? Flere som har opplevd dette? Og kommet seg gjennom det?

[håpefullprøver]

Hei!

Jeg hadde en spontanabort denne uken, var da i uke 11! Stod opp om morningen og merket at jeg blødde, reiste da til legen og han fant ikke noe hjerteaktivitet! Dette var på onsdag. På torsdag kom smertene og jeg blødde som bare det! På fredag var jeg på kvinneklinikken for videre undersøkelser, der de hjalp med å få ut det som satt fast, var ikke utskraping, mer enn ryddejobb!

Blør fortsatt og syns det er så utrolig trist å få den påminnelsen hver eneste gang jeg går på toalettet om at jeg har mistet barnet vårt! Har de samme tankene som deg, hva hvis det skjer igjen? Vi har også bestemt oss for å prøve igjen, og det hjelper veldig på humøret, men hvis vi blir gravid igjen i nærmeste fremtid, så tror jeg at jeg nærmest kommer til å holde pusten for å ikke miste igjen! Vi hadde heldigvis bare sagt det til min aller nærmeste familie, gledet oss vanvittig til å fortelle det til familien hans og til alle venner, noe vi kunne ha gjort allerede i morgen!

Vi prøver å komme oss gjennom det på best mulig måte, ved å tenke positivt, tenke at det er ingenting vi kunne ha gjort annerledes, det ville skjedd uansett. Det er tungt å tenke på å måtte gå gjennom det psykiske igjen ved å prøve på nytt, men jeg tror det er best å bare kjøre på! Jeg har lest mye de siste dagene om at hvis man spontanaborterer, er det svært liten sjanse for at det skjer igjen hvis man blir gravid innen 6 måneder! Vi håper dette er sant og håper at vi får vårt første barn før året er omme!

Prøv å tenk positivt, det gjør iallefall jeg, og det hjelper litt, selv om tomrommet bestandig er der!