Kan alle samlivsbrudd skyldes likestillingen?

[AnonymBruker]

Nå i disse likestillingstider så finnes ender mange samliv opp med brudd. Jeg har på følelsen av at man var mer lykkelig før all likestillingen. Ikke forstå meg feil nå, jeg syns det er flott at man har kjempet for likelønn og lignende. Men etter likestillingen har det blitt mer å krangle om for par og man sammenligner seg med hvordan andre par har det.

I hjemmet så er det, i mange tilfeller, slik at den tradisjonelle fordelingen består. Mor tar klær, middag, oppvask og lignende, mens mannen klipper plenen, maler og fikser i huset. Mor er den som tar seg av det mest kjedelige med barna og far er den som er den morsome. Samtidig er begge ute i jobb og den fordelingen hjemme er da grobunn for konflikter pga at mor bruker mer tid på kjedelige ting enn far. Mor forventer egentlig at far skal stille opp på lik linje som henne hjemme, men det blir ofte ikke slik og da har ballen begynt å rulle og mor føler seg lite verdsatt. Far er fortsatt av den oppfatning av at han er den som skal forsørge familien og mener at det er hans jobb og dermed er fritatt på hjemmebane. Samtidig leser man på facebook om alle de som har fantastiske menn og barn og tilværelsen blir veldig urealistisk.

Nå generaliserer jeg veldig og setter på spissen. Men jeg tror kanskje samlivet hadde det bedre før likestillingen.

[Gjest Consensio]

Tror nok det er mye i det du skriver her

[AnonymBruker]

På tide å plukke opp historiebøkene dine, kanskje? Ser det mangler litt grunnleggende historiekunnskaper her.

At man ikke gikk fra hverandre tidligere skyldtes ikke (i de fleste tilfeller) at man var lykkeligere. Det skyldte at som kvinne hadde man mer eller mindre null muligheter til å klare seg selv økonomisk, og at det var meget tabubelagt og uakseptert for kvinner å gå fra/skilles mennene sine. Som kvinne hadde man med andre ord ikke noe annet valg enn å forbli i ekteskapet, med mindre man ønsket å ende som fattig og/eller utestengt av samfunnet. I mange samfunn hadde man uansett ikke lov til å skille seg, og "rømte" koner kunne uten problem fanges inn igjen av mannen (og straffes for at de hadde forsøkt å stikke av, selvsagt...).

Jeg tar mye heller dagens situasjon, der mange forhold ender i samlivsbrudd, enn fortidens, hvor man som kvinne ville vært fanget i forholdet resten av livet/frem til mannen døde, selv om han kanskje var utro, slo deg, dominerte deg osv.

For småsadistiske, herskesyke menn kan det tenkes at det gir mening å ønske seg tilbake i tid, men enhver oppegående person - og da spesielt kvinner - med sans for rettferdighet, integritet og selvrespekt, forstår at dagen situasjon definitivt er å foretrekke.

[Wonders]

Jeg synes mange går med nesen i sky og er umodene. Alle skal ha, men ingen vil holde ut.

Noen er så opptatt av å få sitt at man ikke gir og tar...

Er vi ikke lenger laget av trofasthet? MÅ man utvikle forholdet på død og liv??? Ikke rart det går galt.

Mange har bestemt seg, om hva de vil med forholdet, uten å høre med den andre først...

Kan man ikke bli enige sammen om noe, og ikke drive med kompremiss hele tiden. Man er alt satt i sine planer, den som dukker opp på veien må bare finne seg i det... Dødfødt.

[pøbelsara]

Nå i disse likestillingstider så finnes ender mange samliv opp med brudd. Jeg har på følelsen av at man var mer lykkelig før all likestillingen. Ikke forstå meg feil nå, jeg syns det er flott at man har kjempet for likelønn og lignende. Men etter likestillingen har det blitt mer å krangle om for par og man sammenligner seg med hvordan andre par har det.

I hjemmet så er det, i mange tilfeller, slik at den tradisjonelle fordelingen består. Mor tar klær, middag, oppvask og lignende, mens mannen klipper plenen, maler og fikser i huset. Mor er den som tar seg av det mest kjedelige med barna og far er den som er den morsome. Samtidig er begge ute i jobb og den fordelingen hjemme er da grobunn for konflikter pga at mor bruker mer tid på kjedelige ting enn far. Mor forventer egentlig at far skal stille opp på lik linje som henne hjemme, men det blir ofte ikke slik og da har ballen begynt å rulle og mor føler seg lite verdsatt. Far er fortsatt av den oppfatning av at han er den som skal forsørge familien og mener at det er hans jobb og dermed er fritatt på hjemmebane. Samtidig leser man på facebook om alle de som har fantastiske menn og barn og tilværelsen blir veldig urealistisk.

Nå generaliserer jeg veldig og setter på spissen. Men jeg tror kanskje samlivet hadde det bedre før likestillingen.

Forskning viser at de parene som er mest likestilt i minst grad går fra hverandre. Les her.

Jeg tenker at hvis du går rundt og tenker på disse tingene, så er det masse forskning på slik, så da kan du finne ut alt du ønsker å vite. Personlig har jeg møtt flere gamle kvinner som ble i ulykkelige ekteskap gjennom livet fordi de ikke kunne klare seg selv økonomisk, og det trist å høre slike historier.

[Jalp]

Forskning viser at de parene som er mest likestilt i minst grad går fra hverandre.

Det tror jeg du har rett i. En slik likestilling i forholdet fordrer imidlertid at det ikke bare er han som tar mer del i hjemmet og i omsorgen for barna. Det fordrer ikke minst at hun gir han lov til å ta en større plass på det som tradisjonelt har vært hennes domene.

Jeg synes dette er viktig å få fram fordi det fokuseres veldig ensidig på hans evne til å endre seg og ta større del i livet og pliktene på hjemmebane. I langt mindre grad fokuseres det på hennes evne til å endre seg og f. eks. delta i større grad i det inntektsgivende arbeidet og samtidig la han få lov til å gjøre ting på sin måte hjemme.

Og så tror jeg dette også spiller inn i det mellommenneskelige. Det at man etablerer en mellommenneskelig balanse der samarbneid og gjensidig respekt preger alt, f. eks. i forhold til økonomi, seksualitet og rolle som foresatt overfor felles barn.

I den grad likestillingen bidrar til samlivsbrudd, tror jeg det i større grad handler om fremmedgjøring i forhold til ensidige endringer for kjønnenes stilling i parforhold. For eksempel så bør man ikke ensidig gjennomføre endringer for ett kjønn uten å ha vurdert hvilke konsekvenser det har for det andre kjønnet. Slike endringer kan medføre ubalanse og dermed manglende likestilling.

Typisk for tiden er jo at menn i økende grad ønsker seg en sterkere stilling i forhold til egne barn. I tillegg ser stadig flere menn på dette med tid hjemme som et privilegium. Dette er interessant fordi kvinner i mange år har kommunisert at tiden hjemme er en byrde og ikke et privilegium. Men nå ser vi jo at det ikke er en selvfølge at far kan få en likestilt stilling i forhold til egne barn. Regelverket behandler fortsatt far som B-forelder. Det er en faktor som hindrer likestilling i hjemmet og som åpenbart har potensiale til å øke konfliktsnivået i parforhold.

Det beste er utvilsomt at begge foreldre får delta både på hjemmearenaen og i arbeidslivet. Dette gir (tror jeg) de beste mulighetene til personlig utvikling og til den beste balansen i hjemmet.

[Jalp]

For småsadistiske, herskesyke menn kan det tenkes at det gir mening å ønske seg tilbake i tid, men enhver oppegående person - og da spesielt kvinner - med sans for rettferdighet, integritet og selvrespekt, forstår at dagen situasjon definitivt er å foretrekke.

Det er mulig noen bør sjekke sine historiebøker, men du bør sjekke din hang til å fremme stereotypier, slik du gjør her. Og jeg tror jaggu også du bør sjekke historebøkene for du fortelle bar helve sannheten i ditt tilbakeblikk.

Menn var like mye fanget i kjønns- strukturene som kvinner var. Det fulgte privilegier og byrder med BEGGE kjønnsrollene. Jeg kan illustrere det med følgende:

Sist helg var jeg på Vestlandet en tur. På en kirkegård var det reist en bauta over fiskere som hadde mistet livet på sjøen i løpet av en del tiår. Det var hundrevis av navn. Men alle var menn. Samtlige. Tror du disse mennene dro på sjøen fordi de oppfattet det som et privilegium?

[Havbris]

Jeg tror vel ikke at likestillingen i seg selv er skylden til mange samlivsbrudd, men at forutsetningene for forhold og ekteskap er veldig annerledes enn det som var tilfelle for f. eks. mine besteforeldre/oldeforeldre. Her var det mange ting som opprettholdt et ekteskap – ting som gikk langt utover kjærlighet og følelser, som handlet om økonomi, sosial anseelse og et ansvar for noe man hadde lovet.

Ekteskapet hvilte på mange flere «føtter» enn det muligens gjør i dag – altså grunner som gikk utover de rent følelsesmessige. Det betyr ikke nødvendigvis at folk var mer lykkelige – men kanskje mer utholdende?

Vi kvinner er idag økonomisk mer uavhengige av en mann, vi skaffer oss utdannelse og jobb, og det er mer sosialt akseptert å gå fra hverandre. Det vil si at mange av de «føttene» som et ekteskap tidligere hvilte på (i tillegg til/i stedet for kjærlighet) ikke lengre har så stor betydning. Forholdet eksisterer mer «på grunn av seg selv» - og følelser har en større plass. Når følelser endres eller avtar ligger det kanskje ikke så mange andre årsaker igjen til å fortsette et forhold. Med unntak av hensyn til barn.

Når et forhold i så stor grad hviler på følelser alene - så får også dette stor betydning i den emosjonelle "likevekten" i et forhold. Disharmoni utvikles fordi man ikke klarer å gi hverandre plass nok - og anerkjennelse nok for det faktum at man er ulike mennesker. Krav om "likhet" i arbeidsfordeling og uklar rolledeling (er det en Direktør i forholdet?) kan gi opphav til mange konflikter som handler om følelser, misforståelser og skadelig kommunikasjon.

Satt på spissen.

[AnonymBruker]

På sett og vis skyldes vel de fleste samlivsbrudd likestilling. Men mest i den forstand at for 100 år siden, eller i samfunn uten likestilling, har en ikke samme rett til å gå fra hverandre. Forpliktelsene ovenfor hverandre var sterkere (ren avhengighet ofte, for å kunne beholde eiendom eller få hverdagen på f eks en gård til å gå rundt), og jeg vil tro mange ble i forhold vi i dag ville definert som ulykkelige og destruktive; bestemor til eksen (sic) min var avholds og en veldig sterk kvinne, men levde hele livet med en aggressiv, forfylla mann. Mammas tante var arbeidssom, rolig og kjempesnill, og levde sammen med en superegoist som skjelte henne ut fra vinduet mens hun arbeidet i hagen, forlangte middag og servering og aldri ga en dritt tilbake.

Jeg er glad vi i dag har mulighet for å gå ut av forhold som ikke fungerer. Ofte er det jo til beste for begge parter. Selv lever jeg heller livet alene enn i et forhold som var slik mitt forrige, hvor vi aldri klarte å møte hverandres forventninger. Samtidig kan jo det å virkelig forplikte seg føre til at begge parter gjør en større innsats for å kunne leve godt sammen selvsagt, både i mer tradisjonelle (f eks) arrangerte ekteskap og når man velger hverandre i moderne former. Men jeg tror likestilling - ikke nødvendigvis på husarbeidnivå, men i forhold til gjensidig respekt - kan bidra positivt der også. I et forhold hvor f eks mannen gjør som han vil, drar på bordell eller drikker opp alle pengene og kona må holde seg på kjøkkenet med ungene, varer kanskje ekteskapet, men ikke kjærligheten.

[Gjest Consensio]

Jeg ser hva du mener AB, men slik er det jo i dag også. At kvinner blir hos de som behandler dem som verst.

[Katana]

Forskning viser at de parene som er mest likestilt i minst grad går fra hverandre. Les her.

Jeg tenker at hvis du går rundt og tenker på disse tingene, så er det masse forskning på slik, så da kan du finne ut alt du ønsker å vite. Personlig har jeg møtt flere gamle kvinner som ble i ulykkelige ekteskap gjennom livet fordi de ikke kunne klare seg selv økonomisk, og det trist å høre slike historier.

Godt svar.

Det er i grunnen ganske trist å tenke på alle de kvinner som opp gjennom historien har måttet bli i elendige ekteskap fordi de ikke hadde mulighet til å klare seg på egenhånd.

Det er også ganske logisk at de ekteskapene der begge bidrar (uten at noen av partene går og "finregner" på det som blir gjort), er de som fungerer best. Trivsel og gjensidig respekt er et viktig utgangspunkt for et godt samliv.