Ikke lenger sammen med mor til barnet/ barna

[AnonymBruker]

Det er noe jeg ikke forstår. Desverre har de fleste mennene som blir interessert i meg, barn fra før. Det er flotte, snille menn, men det kunne ikke falle meg inn å innlede noe med dem. Ikke fordi jeg ikke er glad i barn, men fordi jeg ikke forstår hvordan de skal kunne få til et livslangt samliv med meg når de ikke har fått det til med personen som er mor til deres barn.

Jeg legger til grunn at det viktigste i livet er barna, og når man da ikke får til å leve sammen med, og elske, moren til barna - hvordan skal de da klare det med noen andre? Jeg bare forstår det ikke. Når det ikke har funket med barnemor, så ser jeg det som 100 % sikkert at det ikke vil funke med meg (eller noen andre for den saks skyld).

Noen som har noen tanker om dette?

[AnonymBruker]

Bare fordi det er moren til barna så betyr ikke det at en far elsker henne mer enn andre personer uten barn elsker sin kjære. Et barn er som oftest ikke nok for å holde sammen resten av livet, det koker alltid ned til om de vil dele resten av livet med DEN personen, på lik linje som vi barnløse vurderer våre kjærester.

De fleste mennesker har et eller annet forhold bak seg, skal du da nekte å innlede et forhold til alle som har en eks?

[AnonymBruker]

De fleste mennesker har et eller annet forhold bak seg, skal du da nekte å innlede et forhold til alle som har en eks?

[AnonymBruker]

Noen ganger kan man gi 100%, også er det likevel ikke nok.

Dessuten er det viktig å tenke på at man må være to for få et forhold til å fungere, og det at man har fått barn sammen, gjør det ikke noe mer sannsynlig at man er kompatible.

[AnonymBruker]

Det forholdet man har til barnemor bør jo være det desidert viktigste forholdet man har i livet sitt, og hvis ikke det fungerer engang- ja, hva er da muligheten for at andre forhold skal fungere?

Da skjønner jeg bedre hva du mener. Det eneste jeg kan komme på da er at det kan være det var en one-night-stand, alt for tidlig i forholdet eller noe annet lignende som gjorde at moren i utgangspunktet ikke var den helt store kjærligheten. Man føler forskjellig for hver person man involverer seg med, og det kan være at en barnefar føler ti ganger så mye for deg enn han noen gang gjorde for barnemoren. Eventuelt så kan de ha sklidd fra hverandre, og da har det ikke så mye å si at man gir 100%, om man føler man er sammen men en helt annen person enn man var i begynnelsen.

Du har jo selvfølgelig rett til å avvise menn med barn, på hvilket grunnlag du vil, men om du ikke vet historien bak bruddet så er det kanskje litt kjapt å dømme dem slik du nå gjør?

[Gjest Bandit]

Så de som ikke har barn, forsøker ikke 100% å få forholdet til å fungere?

Det kan også være mange forskjellige grunner til et brudd. Noen viktigere enn andre. Også for oss med barn. Selv om jeg har barn, vil jeg ikke leve ulykkelig i et forhold som ikke fungerer i det hele tatt. Barnet har ikke godt av det heller.

[AnonymBruker]

Min forlovede har 2 barn fra før. Han gjorde alt for å bli i forholdet til moren deres, men de nådde et punkt hvor det ikke gikk lenger. De hadde da prøvd for lenge og er ikke lenger i stand til å ha et hyggelig forhold til hverandre. Bitterheten de begge føler over den bortkastede tiden de har brukt på hverandre er nå for stor.

Forloveden og hans eks har alt for forskjellige syn på hvor de vil i livet og hvilken rolle de skal ha i forholdet til at de er i stand til å leve sammen lenger. Dette burde de kanskje ha oppdaget før de fikk barn, men jeg tror forskjellene har forsterket seg mye over tid og virket ikke ødeleggende for forholdet tidligere.

Jeg vet at min eks ble i forholdet til sine barns mor i 8 år etter at det i realiteten var over (de var sammen i 14 år). Han har gjort alt for barna sine og ofret mye av sin egen lykke for dem. Det har jeg all respekt for. Jeg er på ingen måte redd for at vi to ikke skal være i stand til å få forholdet til å funke. Han vet hva han vil ha på en helt annen måte nå enn det han gjorde tidligere.

[RoH]

Det er noe jeg ikke forstår. Desverre har de fleste mennene som blir interessert i meg, barn fra før. Det er flotte, snille menn, men det kunne ikke falle meg inn å innlede noe med dem. Ikke fordi jeg ikke er glad i barn, men fordi jeg ikke forstår hvordan de skal kunne få til et livslangt samliv med meg når de ikke har fått det til med personen som er mor til deres barn.

Jeg legger til grunn at det viktigste i livet er barna, og når man da ikke får til å leve sammen med, og elske, moren til barna - hvordan skal de da klare det med noen andre? Jeg bare forstår det ikke. Når det ikke har funket med barnemor, så ser jeg det som 100 % sikkert at det ikke vil funke med meg (eller noen andre for den saks skyld).

Noen som har noen tanker om dette?

Er vel sånn at kvinner går i drøyt 2/3 av tilfellene?

Så skal du få et mer komplett svar vil jeg heller si hvorfor skiller folk seg. Min erfaring er at utruskap og manglende kjærlighet til partneren for står for brorparten. Ofte er det bare en part som vil ut og den andre ikke.

For mitt vedkommende ville jeg ikke inngått et forhold til noen uten og satse 100%. En venn av meg sa en gang, den personen er jo totalt uinteressant. Har jo aldri fått seg en på trynet. Lurer å hva han mente med det.

[solch]

Kan jo hende det var mammaen som gjorde det slutt da. Eller kanskje de kranglet mye, og så at det beste for barna var om de flyttet hver for seg. Finner ikke noe verre enn skremte barn fordi mor og far krangler skjønner du. Kanskje hadde de ikke god nok tid til å pleie forholdet etter barna var i hus, og etterhvert raknet det? Det er så mange grunner til at det blir slutt mellom mennesker. Og nå tør jeg påstå at det er ikke mange forholdene som varer livet ut, bare fordi man har unger med vedkommende.

[Steinar40]

Det er noe jeg ikke forstår. Desverre har de fleste mennene som blir interessert i meg, barn fra før. Det er flotte, snille menn, men det kunne ikke falle meg inn å innlede noe med dem. Ikke fordi jeg ikke er glad i barn, men fordi jeg ikke forstår hvordan de skal kunne få til et livslangt samliv med meg når de ikke har fått det til med personen som er mor til deres barn.

Jeg legger til grunn at det viktigste i livet er barna, og når man da ikke får til å leve sammen med, og elske, moren til barna - hvordan skal de da klare det med noen andre? Jeg bare forstår det ikke. Når det ikke har funket med barnemor, så ser jeg det som 100 % sikkert at det ikke vil funke med meg (eller noen andre for den saks skyld).

Noen som har noen tanker om dette?

Du har et godt poeng.

[Britt Banditt]

Hvorfor tror du nødvendigvis at det er faren som har ønsket å gå ut av forholdet?

Dessuten: Det er ikke alle graviditeter som er planlagte, og absolutt ikke alle mennesker som passer sammen, uansett hvor mye man prøver. Da tror jeg det er bedre å gå videre og prøve å finne lykken med noen andre (eller alene), enn å være ulykkelige sammen.

[Steinar40]

Så de som ikke har barn, forsøker ikke 100% å få forholdet til å fungere?

Det er alltid lettere å gå når det ikke er felles mindreårige barn med i bildet.

[Steinar40]

En venn av meg sa en gang, den personen er jo totalt uinteressant. Har jo aldri fått seg en på trynet. Lurer å hva han mente med det.

Regner med at han mente at folk lærer av sine feil (en på trynet).

Og det gjør nok de fleste også, men ikke alle.

Alle trenger heller ikke å ha begått en feil for å ha lært.

[Gjest Bandit]

Det er alltid lettere å gå når det ikke er felles mindreårige barn med i bildet.

Selvsagt, men allikevel en spenstig påstand. Jeg har satset 100% i forhold uansett om jeg har hatt barn eller ikke.

[Britt Banditt]

Selvsagt, men allikevel en spenstig påstand. Jeg har satset 100% i forhold uansett om jeg har hatt barn eller ikke.

Men du har kanskje ikke blitt når du egentlig har forstått at det ikke er mer å kjempe for?

Det er ofte sånn når man har barn tror jeg, at man blir kun for barna, ikke fordi man elsker hverandre.

[Gjesten]

Alt som skal til for å lage et barn, er litt sperm på avveie. Du blir ikke automatisk forelsket i en dame du har befruktet.

[Gjest Bandit]

Men du har kanskje ikke blitt når du egentlig har forstått at det ikke er mer å kjempe for?

Det er ofte sånn når man har barn tror jeg, at man blir kun for barna, ikke fordi man elsker hverandre.

Jeg ble altfor lenge i forholdene mine, og har tatt lærdom av dette. Det å bli for barnets skyld, vil bare komme tilbake for å bite deg i ræva.