Sjalusi - et helvete å leve med!

[Snødronninga]

Hei, jeg er en splitter ny bruker her og ble med medlem fordi jeg trenger noen å prate med. Trenger å høre andre sine erfaringer og kanskje få gode råd som kan hjelpe meg med å hjelpe meg selv.

Jeg er sjalu - altfor sjalu. Pga det, har forholdet jeg har hatt de siste to årene hanglet og tok slutt nå på nyåret. Jeg vil virkelig ikke miste denne personen, men han har fått nok..og det skjønner jeg jo.

Jeg har også vært kontrollerende, vært ganske slitsom når det gjelder facebookkontakter, jentevenner osv. Jeg sliter med selvtilliten, og har vel gjort det i store deler av livet. Dette er nok roten til sjalusien, og at jeg har vært redd for at han skulle finne noen bedre. Jeg følte at enhver pen jente kunne være en trussel, men den største trusselen er tydeligvis meg selv....

Jeg føler jeg så vidt eksisterer for tiden, men jeg lever ikke. Jeg sørger og kan ikke helt forstå at jeg har mistet denne snille og gode gutten. Det finnes så mye verre ting å oppleve i livet, men akkurat her og nå så tar denne kjærlighetssorgen knekken på meg. Jeg går i terapi, det har jeg gjort en god stund, og har selvsagt pratet en del om det jeg opplever nå. Jeg er ikke sikker på om de samtalene hjelper meg, så jeg henvender meg til folk her. Jeg vil ikke være en sykelig sjalu person, det tar knekken på meg og de jeg er glad i. Kanskje noen har opplevd det samme? Kanskje noen kan gi meg noen gode råd?

Endret 28. oktober 2020 av Snødronninga

[snowgirl]

Hei, jeg er en splitter ny bruker her og ble med medlem fordi jeg trenger noen å prate med. Trenger å høre andre sine erfaringer og kanskje få gode råd som kan hjelpe meg med å hjelpe meg selv.

Jeg er sjalu - altfor sjalu. Pga det, har forholdet jeg har hatt de siste to årene hanglet og tok slutt nå på nyåret. Jeg vil virkelig ikke miste denne personen, men han har fått nok..og det skjønner jeg jo.

Jeg har også vært kontrollerende, vært ganske slitsom når det gjelder facebookkontakter, jentevenner osv. Jeg sliter med selvtilliten, og har vel gjort det i store deler av livet. Dette er nok roten til sjalusien, og at jeg har vært redd for at han skulle finne noen bedre. Jeg følte at enhver pen jente kunne være en trussel, men den største trusselen er tydeligvis meg selv....

Jeg føler jeg så vidt eksisterer for tiden, men jeg lever ikke. Jeg sørger og kan ikke helt forstå at jeg har mistet denne snille og gode gutten. Det finnes så mye verre ting å oppleve i livet, men akkurat her og nå så tar denne kjærlighetssorgen knekken på meg. Jeg går i terapi, det har jeg gjort en god stund, og har selvsagt pratet en del om det jeg opplever nå. Jeg er ikke sikker på om de samtalene hjelper meg, så jeg henvender meg til folk her. Jeg vil ikke være en sykelig sjalu person, det tar knekken på meg og de jeg er glad i. Kanskje noen har opplevd det samme? Kanskje noen kan gi meg noen gode råd?

Hei.

Alltid godt å få snakket om hvordan man har det. Og dette med sjalusi er ett ganske kjent fenomen. Tror egentlig alle er sjalu på en eller annen måte.

Noen ganger kan det blir mer alvorlig. For å spørre. Er det noen grunn til at du blir sjalu? Har du konfontrert han med at du er det? vist deg tillit?

Du sier du sliter med selvtilliet, og det behøver ikke å vær negativt. Det kommer ann på gutten gir deg det du trenger, tillit og ærlighet.

[Snødronninga]

Hei.

Alltid godt å få snakket om hvordan man har det. Og dette med sjalusi er ett ganske kjent fenomen. Tror egentlig alle er sjalu på en eller annen måte.

Noen ganger kan det blir mer alvorlig. For å spørre. Er det noen grunn til at du blir sjalu? Har du konfontrert han med at du er det? vist deg tillit?

Du sier du sliter med selvtilliet, og det behøver ikke å vær negativt. Det kommer ann på gutten gir deg det du trenger, tillit og ærlighet.

Hei

Ja, det er vanlig - men ikke vanlig/normalt å være så sjalu som det jeg er. Og iallefall ikke sunt.

Han er egentlig en veldig trygg type, som jeg ikke tror ville vært utro mot meg f.eks. Men jeg har hatt problemer med enkelte facebook-venner og jeg føler på en måte at alt kan skje der. Det er så lettvint å bli kejnt og bable med folk man kanskje ellers ikke ville prate med eller møte. Jeg har vært åpen om det hele tiden og aldri lagt skjul på det, så det har blitt samtaler/krangler om nettopp det. Han ga meg nok egentlig trygghet men det var som om det ikke var nok - men det er her jeg vet jeg er urimelig.

[snowgirl]

Hei

Ja, det er vanlig - men ikke vanlig/normalt å være så sjalu som det jeg er. Og iallefall ikke sunt.

Han er egentlig en veldig trygg type, som jeg ikke tror ville vært utro mot meg f.eks. Men jeg har hatt problemer med enkelte facebook-venner og jeg føler på en måte at alt kan skje der. Det er så lettvint å bli kejnt og bable med folk man kanskje ellers ikke ville prate med eller møte. Jeg har vært åpen om det hele tiden og aldri lagt skjul på det, så det har blitt samtaler/krangler om nettopp det. Han ga meg nok egentlig trygghet men det var som om det ikke var nok - men det er her jeg vet jeg er urimelig.

Det er nettopp sånn det blir.. Du blir utrygg, ikke nødvendigvis sjalu av den grunn.

[Gjest Sevastra]

Å leve med noen som er sjalu er uendelig slitsomt. Det verste for meg tror jeg må være følelsen av å bli kvalt, og ikke få ta valg/gå ut/gjøre ting/være med venner uten at det skal bli et jævla mas hver gang. Hvor skal du? Hvem skal være der? Hvem fikk du melding hos? Kan jeg stole på deg? Det at du vet at du ikke gjør noe galt, og at du er til å stole på, men tilliten din og troverdigheten din heletiden blir satt i tvil av den sjalu parten.

Jeg synes du burde tenke på hvordan kjæresten din må ha følt det hele tiden, når du gikk rundt å var megasjalu, men han ikke hadde gjort noe for å fortjene slik oppførsel i det hele tatt.

[Snødronninga]

Å leve med noen som er sjalu er uendelig slitsomt. Det verste for meg tror jeg må være følelsen av å bli kvalt, og ikke få ta valg/gå ut/gjøre ting/være med venner uten at det skal bli et jævla mas hver gang. Hvor skal du? Hvem skal være der? Hvem fikk du melding hos? Kan jeg stole på deg? Det at du vet at du ikke gjør noe galt, og at du er til å stole på, men tilliten din og troverdigheten din heletiden blir satt i tvil av den sjalu parten.

Jeg synes du burde tenke på hvordan kjæresten din må ha følt det hele tiden, når du gikk rundt å var megasjalu, men han ikke hadde gjort noe for å fortjene slik oppførsel i det hele tatt.

Jeg skjønner at det har vært slitsomt for han, for det har han fortalt meg. Jeg er ikke redd for å innrømme at det er meg det er noe galt med her, og ville aldri såre personen jeg var sammen med. Det har gått helt ut av kontroll, og det er derfor jeg er åpen om dette og søker hjelp TIL å kunne takle dette bedre.

Det høres iallefall ut som om du har vært utsatt for sjausi selv?

[Gjest bellabulla]

Å leve med noen som er sjalu er uendelig slitsomt. Det verste for meg tror jeg må være følelsen av å bli kvalt, og ikke få ta valg/gå ut/gjøre ting/være med venner uten at det skal bli et jævla mas hver gang. Hvor skal du? Hvem skal være der? Hvem fikk du melding hos? Kan jeg stole på deg? Det at du vet at du ikke gjør noe galt, og at du er til å stole på, men tilliten din og troverdigheten din heletiden blir satt i tvil av den sjalu parten.

Jeg synes du burde tenke på hvordan kjæresten din må ha følt det hele tiden, når du gikk rundt å var megasjalu, men han ikke hadde gjort noe for å fortjene slik oppførsel i det hele tatt.

Sjalusi er et stort problem for den som opplever det, spesielt hvis det ikke har noen reell grunn, så å gi henne dårlig samvittighet tror jeg ikke hjelper noe særlig. Hun har jo tross alt merket konsekvensene av dette ved at hun mistet sin kjære.

Jeg har vært ekstremt sjalu, og det kom fra ingen plass. Hans måte å takle kvelingen på var å være utro. 7 ganger. Det hjalp ikke akkurat, så det forholdet ble bare verre og verre. Bestemor trøstet meg med at "når du blir eldre, så blir sjalusi bare mer og mer fraværende. Jeg har ikke kjent sjalusi på 40 år!". Jeg klamret meg til den, og nå, 5 år etterpå så er jeg ikke sjalu over hodet. Å reparere et forhold der sjalusi allerede har oppstått er ekstremt vanskelig, så du kan trøste deg med at det forholdet mest sannsynlig ikke kunne reddes uansett.. hvis det er noen trøst..

Jeg gikk inn i meg selv og overbeviste meg om at jeg var fantastisk, og om det ikke var bra nok for noen andre, så var ihvertfall ikke de bra nok for meg. Det hjalp å bygge selvtilliten, så det er bra du snakker med noen. Men om du føler at uendelig prating ikke hjelper, spør terapeuten om hun har noen konkrete tiltak du kan jobbe med og gjøre, f.eks hjemmelekse. Det har aldri hjulpet meg å prate meg i hjel om problemene mine uten å få en konkret behandling.

Etter hvert har jeg også bare falt for good guys, det hjelper jo selvfølgelig

[Gjest Sevastra]

Jeg skjønner at det har vært slitsomt for han, for det har han fortalt meg. Jeg er ikke redd for å innrømme at det er meg det er noe galt med her, og ville aldri såre personen jeg var sammen med. Det har gått helt ut av kontroll, og det er derfor jeg er åpen om dette og søker hjelp TIL å kunne takle dette bedre.

Det høres iallefall ut som om du har vært utsatt for sjausi

selv?

Jepp. Det var ikke meningen å være slem med deg. Men å leve med sjalusi er et helvette, slik som du skriver selv. Hvis ikke min hadde roa seg ned med sjalusien sin så hadde jeg nok ikke takla det i lengden.

Er det ingen mulighet for at dere kan bli sammen igjen. Hva var dråpen for han?

[Snødronninga]

Sjalusi er et stort problem for den som opplever det, spesielt hvis det ikke har noen reell grunn, så å gi henne dårlig samvittighet tror jeg ikke hjelper noe særlig. Hun har jo tross alt merket konsekvensene av dette ved at hun mistet sin kjære.

Jeg har vært ekstremt sjalu, og det kom fra ingen plass. Hans måte å takle kvelingen på var å være utro. 7 ganger. Det hjalp ikke akkurat, så det forholdet ble bare verre og verre. Bestemor trøstet meg med at "når du blir eldre, så blir sjalusi bare mer og mer fraværende. Jeg har ikke kjent sjalusi på 40 år!". Jeg klamret meg til den, og nå, 5 år etterpå så er jeg ikke sjalu over hodet. Å reparere et forhold der sjalusi allerede har oppstått er ekstremt vanskelig, så du kan trøste deg med at det forholdet mest sannsynlig ikke kunne reddes uansett.. hvis det er noen trøst..

Jeg gikk inn i meg selv og overbeviste meg om at jeg var fantastisk, og om det ikke var bra nok for noen andre, så var ihvertfall ikke de bra nok for meg. Det hjalp å bygge selvtilliten, så det er bra du snakker med noen. Men om du føler at uendelig prating ikke hjelper, spør terapeuten om hun har noen konkrete tiltak du kan jobbe med og gjøre, f.eks hjemmelekse. Det har aldri hjulpet meg å prate meg i hjel om problemene mine uten å få en konkret behandling.

Etter hvert har jeg også bare falt for good guys, det hjelper jo selvfølgelig

Takk, dårlig samvittighet sliter jeg med nok som jeg gjør.

Jeg har nok alltid vært sjalu, men i dette forholdet har jeg vært ekstrem - så jeg blir tydeligvis ikke bedre med årene

Jeg har vel innerst inne ikke gitt opp håpet om at vi kan finne tilbake til hverandre, men jeg vet at det evt. kan skje bare hvis jeg ikke er så sjalu og kontrollerende lenger. Det er utrolig fælt å tenke på at jeg har klart å ødelegge noe som i utgangspunktet var så fint..helt for jævlig...:-(

Hvordan klarte du å forandre deg? Du har jo sagt litt om det, men det hørtes så "lettvint" ut Jeg må nok få konkrete ting å jobbe med ja..

[Snødronninga]

Jepp. Det var ikke meningen å være slem med deg. Men å leve med sjalusi er et helvette, slik som du skriver selv. Hvis ikke min hadde roa seg ned med sjalusien sin så hadde jeg nok ikke takla det i lengden.

Er det ingen mulighet for at dere kan bli sammen igjen. Hva var dråpen for han?

Dråpen var vel egentlig at det har vart en stund, og etter hver krangel/episode så fylles vel glasset og nå var glasset fullt....

Eneste mulighet for det, er at jeg blir "normal"..at vi kan ha et vanlig forhold uten at jeg skal vite alt som foregår og bli sjalu for den minste ting.

[Gjest Sevastra]

Jeg har vært ekstremt sjalu, og det kom fra ingen plass. Hans måte å takle kvelingen på var å være utro. 7 ganger.

Det er akkurat det som skjer når man er ekstremt sjalu. Det har motsatt virkning av det den sjalu personen ønsker. Eller så kan det jo hende at du var sammen med en drittsekk.

[Gjest Sevastra]

Dråpen var vel egentlig at det har vart en stund, og etter hver krangel/episode så fylles vel glasset og nå var glasset fullt....

Eneste mulighet for det, er at jeg blir "normal"..at vi kan ha et vanlig forhold uten at jeg skal vite alt som foregår og bli sjalu for den minste ting.

Når jeg er sjalu så pleier jeg å holde det inni meg hvis det ikke er noen grunn til å være det. Det er ok å være sjalu, men å hele tiden belaste den andre med det kan bli slitsomt. Jeg tror at du kommer til å klare å bli mindre sjalu med tiden.

[Gjest bellabulla]

Det er akkurat det som skjer når man er ekstremt sjalu. Det har motsatt virkning av det den sjalu personen ønsker. Eller så kan det jo hende at du var sammen med en drittsekk.

Noen ganger lurte jeg på om jeg hadde gjort han til en drittsekk, men så kom jeg på at han selvfølgelig er ansvarlig for sine egne handlinger. Han reagerte veldig umodent, men de fleste får nok som TS sier et fullt glass og må gi opp det hele, motsatt effekt av hva man ønsker.

[AnonymBruker]

Kjære TS, som du sikkert vet er ikke sjalusi noe man kan styre selv. Det er en følelse på lik linje med andre følelser, og det er helt jævlig mens det står på. De som blir utsatt for sjalu kjærester har det også jævlig, men selv om det ikke finnes grunner til at man burde være sjalu, er det ingen av partene sin "feil". Ubegrunnet, sykelig sjalusi er ikke et bevisst valg slik mange som ikke har opplevd det ser ut til å tro, men noe man trenger hjelp til å bli kvitt. Man må rett og slett jobbe med seg selv, gjerne med hjelp av en profesjonell som jeg ser du gjør. Kjempebra.

Jeg har erfaring med å bli utsatt for sykelig sjalusi av en partner, og selv vært den sykelig sjalu partneren. Derfor har jeg forståelse for begge deler, men det er ødeleggende for forholdet som du jo har erfart.

Min erfaring er at sykelig sjalusi bunner i veldig dårlig selvtillit, for min del har sjalusien mer eller mindre forsvunnet med årene samtidig med at selvfølelsen min har økt.

Klem til deg!

[Gjest bellabulla]

Takk, dårlig samvittighet sliter jeg med nok som jeg gjør.

Jeg har nok alltid vært sjalu, men i dette forholdet har jeg vært ekstrem - så jeg blir tydeligvis ikke bedre med årene

Jeg har vel innerst inne ikke gitt opp håpet om at vi kan finne tilbake til hverandre, men jeg vet at det evt. kan skje bare hvis jeg ikke er så sjalu og kontrollerende lenger. Det er utrolig fælt å tenke på at jeg har klart å ødelegge noe som i utgangspunktet var så fint..helt for jævlig...:-(

Hvordan klarte du å forandre deg? Du har jo sagt litt om det, men det hørtes så "lettvint" ut Jeg må nok få konkrete ting å jobbe med ja..

Det var ikke meningen å dømme forholdet og si at det er for sent, jeg uttalte meg for fort der og tar det tilbake iom. jeg så alt for subjektivt på saken.

Ja, det hørtes nok lettvint ut, men det var det ikke. Jeg flyttet fokuset over på meg selv. Det er som du sier ikke noe i forholdet som gjør deg sjalu, så det er viktig å fokusere på at sjalusien ikke skal gå utover noen andre. Du sier at du trenger bekreftelse, og selv om han gav det til deg så ble det ikke nok. Da må du hente bekreftelse fra andre plasser. Gjør mer av noe du er god i, skap verdier for deg selv. Er du flink i jobben din så jobb mer, er du flink på skolen så jobber du enda hardere og får enda bedre resultater. Søk ting som gjør deg lykkelig og at du føler at du er flink. Om det er en konkret ting som gjør deg sjalu så må du sette deg ned og tenke over om dette virkelig er noe å bli sjalu over. Når du har tenkt en stund og fortsatt føler at det er grunn til å bli sjalu så ta det opp med kjæresten når du ikke er sinna og frustrert lenger. Da blir det enklere for han å prøve å sette seg inn i det, uten å bli angrepet.

Edit: dette er både tiltak i og utenfor forhold, jeg vil fortsatt oppfordre deg til å høre med terapeuten din om h*n har tips om andre konkrete tiltak

Endret 23. januar 2012 av bellabulla

[Gjest Jessica]

Ja et sant helvete! Terapi i 14 månder.

Det kommer til et punkt i livet der du vet at det er du som er syk. Derfor virker den eneste utvei å holde det inni seg. Hvorfor spørre grave og kvele han.

Uansett sier jeg ikke gjør det! Å gå med alt det inni seg ender til slutt i en slik depresjon og dødstanker, som jeg nå etter terapien er bare glad jeg lever.

[Gjest Mysticgirl]

Det er helt forferdelig å leve med en som er sykelig sjalu! Det dreper forholdet sakte men sikkert. Og dess mer sjalu du er , dess mer driver du partneren din ifra deg. Jeg fikk nok til slutt og forlot han, da han aldri søkte hjelp for sin sjalusi og det drepte forholdet vårt, bit for bit.

Han kontrollerte meg hele tiden !

Og det har som sagt motsatt virkning som sagt før her. At man faktisk har mer lyst på å være utro pga man blir jo beskyldt for det uansett. Du driver rett og slett partneren din i armene til en annen til slutt. Det er det som kan skje. Jeg var så drittlei mot slutten at jeg spydde bare jeg så han ! Så et brudd var det eneste rette, så jeg slapp å leve i fengsel. Men det ble ikke slutt der og da. Enda plager han meg, så han har en psykisk lidelse og, ustabil og sinnsyk.

Men uansett , bra du får hjelp for sjalusi er roten til alt vondt!

[Snødronninga]

Kjære TS, som du sikkert vet er ikke sjalusi noe man kan styre selv. Det er en følelse på lik linje med andre følelser, og det er helt jævlig mens det står på. De som blir utsatt for sjalu kjærester har det også jævlig, men selv om det ikke finnes grunner til at man burde være sjalu, er det ingen av partene sin "feil". Ubegrunnet, sykelig sjalusi er ikke et bevisst valg slik mange som ikke har opplevd det ser ut til å tro, men noe man trenger hjelp til å bli kvitt. Man må rett og slett jobbe med seg selv, gjerne med hjelp av en profesjonell som jeg ser du gjør. Kjempebra.

Jeg har erfaring med å bli utsatt for sykelig sjalusi av en partner, og selv vært den sykelig sjalu partneren. Derfor har jeg forståelse for begge deler, men det er ødeleggende for forholdet som du jo har erfart.

Min erfaring er at sykelig sjalusi bunner i veldig dårlig selvtillit, for min del har sjalusien mer eller mindre forsvunnet med årene samtidig med at selvfølelsen min har økt.

Klem til deg!

Nei det er så absolutt ikke et bevisst valg, jeg har aldri følt at jeg kan styre dette. Jeg vet at selvtilliten er på bunn nå, og det kan være grunn til at jeg er mer sjalu enn jeg ville vært hvis selvtilliten var bedre. Så var det å få opp den da - det er heller ikke bare bare.

Jeg har også blitt utsatt for unødvendig sjalusi, men han var da i tillegg en psykopat og var ikke i stand til å se at det var noe galt med seg selv.

[Snødronninga]

Det var ikke meningen å dømme forholdet og si at det er for sent, jeg uttalte meg for fort der og tar det tilbake iom. jeg så alt for subjektivt på saken.

Ja, det hørtes nok lettvint ut, men det var det ikke. Jeg flyttet fokuset over på meg selv. Det er som du sier ikke noe i forholdet som gjør deg sjalu, så det er viktig å fokusere på at sjalusien ikke skal gå utover noen andre. Du sier at du trenger bekreftelse, og selv om han gav det til deg så ble det ikke nok. Da må du hente bekreftelse fra andre plasser. Gjør mer av noe du er god i, skap verdier for deg selv. Er du flink i jobben din så jobb mer, er du flink på skolen så jobber du enda hardere og får enda bedre resultater. Søk ting som gjør deg lykkelig og at du føler at du er flink. Om det er en konkret ting som gjør deg sjalu så må du sette deg ned og tenke over om dette virkelig er noe å bli sjalu over. Når du har tenkt en stund og fortsatt føler at det er grunn til å bli sjalu så ta det opp med kjæresten når du ikke er sinna og frustrert lenger. Da blir det enklere for han å prøve å sette seg inn i det, uten å bli angrepet.

Edit: dette er både tiltak i og utenfor forhold, jeg vil fortsatt oppfordre deg til å høre med terapeuten din om h*n har tips om andre konkrete tiltak

Det er nok ikke dumt det du sier her, det jeg gjør for meg selv for tiden som er positivt - er å trene. Jeg trenger å gå ned noen kilo og føle meg i bedre form, og håper at det kan være med på å øke selvtilliten. Ellers går jeg hjemme, er sykmeldt. Strever med å finne ut hva jeg skal gjøre i framtida med tanke på ny utdanning.

Jeg tipper at jeg har lett for å føle meg utrygg/usikker pga barndommen også, som ikke var så stabil hele tiden.

Endret 24. januar 2012 av Snødronninga

[Gjest navnelapp]

Eg forstår at du føler deg heilt makteslaus for desse kjenslene, men du kan faktisk kontrollere kjenslene. Det forutset sjølvsagt at du aksepterer at dei er der, og veit noko om kvifor dei er der.

Vegen vidare bør du gå saman med ein terapeut som arbeider med kognitiv terapi, altså ei terapiform som i større grad går på å styre og å kontrollere og påverke tanke- og handlingsmønster heller enn å bearbeide kjenslene. Spør terapeuten din om h*n arbeider med slike teknikkar, og om det kan vere noko for deg. Rollespel og gruppeterapi kan også vere fruktbart. Du må kome deg ut av dette, og det er berre du som kan gjere det.