Vil bli psykolog, men for de rette grunnene?

[Gjest Marenh]

Jeg har veldig lyst til å starte på profesjonsstudiet i psykologi til høsten. Synes det høres spennende ut, men vil være sikker på (i og med at det er et yrke som jobber med mennesker i sårbare situasjoner) at jeg gjør det for de rette grunnene, og at jeg har kvalitetene til å bli en virkelig GOD psykolog for noen!

Så da lurer jeg på, til dere som er/har vært hos psykolog, hva utgjør en virkelig god psykolog? Har dere hatt noen virkelig dårlige/gode opplevelser hos psykologen?

Setter pris på alt av tilbakemelding!

[Gjest Jay]

Bare det at dette er noe du har gjort deg opp noen tanker rundt, tror jeg er en god begynnelse:) Ellers tenker jeg at det er viktig å være tålmodig, empatisk, profesjonell (ikke bryte taushetsplikt), ønske å hjelpe mennesker med forskjellig bakgrunn, ikke være dømmende.. Og så må det jo en del lesing om forskjellige teknikker, biologi, reaksjonsmønstre til.

[Zakuro]

Bare det at dette er noe du har gjort deg opp noen tanker rundt, tror jeg er en god begynnelse:) Ellers tenker jeg at det er viktig å være tålmodig, empatisk, profesjonell (ikke bryte taushetsplikt), ønske å hjelpe mennesker med forskjellig bakgrunn, ikke være dømmende.. Og så må det jo en del lesing om forskjellige teknikker, biologi, reaksjonsmønstre til.

Enig her, men har studert psykologi selv, bare en bachelor da, siden for å komme inn på profesjonsstudiet må man bare ha A i alle fag:S Og det er mye, mye statistikk, så det er fint om du ikke er helt blåst i matte:P Sånn som jeg

[Gjest Marenh]

Enig her, men har studert psykologi selv, bare en bachelor da, siden for å komme inn på profesjonsstudiet må man bare ha A i alle fag:S Og det er mye, mye statistikk, så det er fint om du ikke er helt blåst i matte:P Sånn som jeg

Oi, det skremmer meg litt! Valgte bort matte etter 2. klasse, så er nok ikke kjempeflink. Det som skremmer meg litt er at jeg skal søke på det nye profesjonsstudiet til NTNU (6-årig rett fra VGS), og siden studiet er helt nytt, aner jeg ikke hva snittet er for å komme inn der! Vet du ca. hva det kan ligge på?

[AnonymBruker]

Samordnaopptak

Dersom du ser på UiO (Oslo) trengte man 64 og 65 poeng for å komme inn, poeng for vanlig psykologi i Oslo var lavere enn i Trondheim (55 mot 48) så du kan vel regne med at Trondheim kanskje blir litt lavere enn Oslo men ikke så mye. Dette er så klart forskjellig hvert år.

[Katarsis]

Den sentrale egenskapen til en god psykolog er et korrekt empatinivå. Dette er en balansesak. En god psykolog skal gi deg følelsen av at du blir tatt på alvor, følelsen om at du blir forstått, men skal ikke være kompisen din. Som psykolog skal du være ivaretagende, men proffensjonell. Du er der for å utføre en jobb, og på samme måte som en lege, er du der for å hjelpe mennesker til å bli friske.

Vær svært forsiktig med bruken av medikamenter. Moderne psykiatri har en lei tedens til å følge et mønster hvor man først fokuserer på å diagnostisere, så skriver ut en serie psykoaktive medikamenter for å dempe symptomene, i steden for å hjelpe pasienten med å behandle de underliggende årsakene til sykdommen. Jobb med å få en så god forståelse av pasientene dine som mulig. Ikke vær redd for å bruke ukonvensjonelle metoder som NLP og hypnoterapi.

For å lykkes som psykolog må du ha, i tillegg til et genuint ønske om å hjelpe, en dyp interesse for menneskers oppførsel. Psykologi er et svært akademisk fagfelt som ofte tar for seg store mengder forskningsstudier, eksperimenter og datatolkning. Du bør ha en stor interesse for abnormale mennesker, og en intuitiv evne til å se mønstre i folks handlinger.

Det sentrale punktet er at du bør se på hver pasient som en gåte som skal løses, ikke som en venn. Du er det for å gjøre dette menneskets liv bedre, for å løse problemer. Så lenge du husker dette, og holder riktig fokus, kommer du til å bli en utmerket psykolog.

[Gjest Marenh]

Den sentrale egenskapen til en god psykolog er et korrekt empatinivå. Dette er en balansesak. En god psykolog skal gi deg følelsen av at du blir tatt på alvor, følelsen om at du blir forstått, men skal ikke være kompisen din. Som psykolog skal du være ivaretagende, men proffensjonell. Du er der for å utføre en jobb, og på samme måte som en lege, er du der for å hjelpe mennesker til å bli friske.

Vær svært forsiktig med bruken av medikamenter. Moderne psykiatri har en lei tedens til å følge et mønster hvor man først fokuserer på å diagnostisere, så skriver ut en serie psykoaktive medikamenter for å dempe symptomene, i steden for å hjelpe pasienten med å behandle de underliggende årsakene til sykdommen. Jobb med å få en så god forståelse av pasientene dine som mulig. Ikke vær redd for å bruke ukonvensjonelle metoder som NLP og hypnoterapi.

For å lykkes som psykolog må du ha, i tillegg til et genuint ønske om å hjelpe, en dyp interesse for menneskers oppførsel. Psykologi er et svært akademisk fagfelt som ofte tar for seg store mengder forskningsstudier, eksperimenter og datatolkning. Du bør ha en stor interesse for abnormale mennesker, og en intuitiv evne til å se mønstre i folks handlinger.

Det sentrale punktet er at du bør se på hver pasient som en gåte som skal løses, ikke som en venn. Du er det for å gjøre dette menneskets liv bedre, for å løse problemer. Så lenge du husker dette, og holder riktig fokus, kommer du til å bli en utmerket psykolog.

Tusen takk for godt og relevant svar! Jeg ble virkelig bare mer motivert av å lese innlegget ditt, og håper det er en god ting! Har ikke noe ønske om å være "kompis" for disse menneskene som du sier, men har alltid at "det finnes alltid en grunn for alt" som mantra La oss håpe det holder!

Det eneste jeg er redd for, er at det kan bli for vanskelig for meg mentalt å gå og bære på andres problemer. Kan nok være en person som har lett for å bli påvirket, og er redd for å evt. ikke klare å skille helt mellom jobb og privatliv i forhold til min mentale helse. Synes det er en skummel tanke at jeg kan bli så involvert at jeg konstant lar det innvirke på hvordan jeg selv har det!

btw, noen som vet hva ca. lønnsnivå ligger på for en nyutdannet psykolog? har prøvd å skjekke litt rundt, men finner ingenting.

[Katarsis]

Det eneste jeg er redd for, er at det kan bli for vanskelig for meg mentalt å gå og bære på andres problemer

Dette kommer til å høres forferdelig kaldt og kynisk ut, men nøkellen ligger i å ikke tenke på dem som personer som har vondt, men som prosjekter du holder på med. Dette er den største faren for psykologer. Du må være i stand til å skape en emosjonell distanse til pasientene dine, hvis ikke vil du bli komplett ødelagt av å ta på deg andres problemer. Det finnes en grunn til at psykologer og psykiatere ligger så høyt på lista over yrkesgrupper som tar livet av seg.

btw, noen som vet hva ca. lønnsnivå ligger på for en nyutdannet psykolog? har prøvd å skjekke litt rundt, men finner ingenting.

Dette kommer veldig ann på hvor du jobber. Er du ansatt i kommunen, for eksempel, tjener du dårligere enn dersom du er ansatt i en privat praksis. En nyutdannet psykolog annsatt i det offentlige kan regne med å tjene et sted mellom 400-450 tusen, mens startlønna i privat sektor ligger høyere. Alt i alt er det et svært godt lønnet yrke.

[AnonymBruker]

Vær svært forsiktig med bruken av medikamenter. Moderne psykiatri har en lei tedens til å følge et mønster hvor man først fokuserer på å diagnostisere, så skriver ut en serie psykoaktive medikamenter for å dempe symptomene, i steden for å hjelpe pasienten med å behandle de underliggende årsakene til sykdommen. Jobb med å få en så god forståelse av pasientene dine som mulig. Ikke vær redd for å bruke ukonvensjonelle metoder som NLP og hypnoterapi.

NB! Psykologer kan ikke skrive ut medisiner. Det er det kun psykiatere, altså leger, som kan.

[AnonymBruker]

Du skal ikke synes synd på pasienten/klienten, men se etter løsninger. Jo visst er det synd på et menneske som sliter, men som en psykolog skal du forholde deg så nøytral som mulig.

Jeg kan nevne at jeg har vært borti MANGE psykologer opp igjennom årene, og dette er en kjapp sammendrag over ting jeg har lagt merke til:

Negative:

- Jeg fortalte litt om barndommen min, og om litt små sjokkerende saker jeg gjorde da jeg ikke helt hadde bakkekontakt. Psykologen satt og gapte etterhvert, og sa ofte "huff huff" osv. Etter timen følte jeg meg unormal og følte meg absolutt ikke bra. Her kunne hun satt og holdt et visst nivå av steinansikt, om hun ble sjokkert. Det er ikke lett for alle pas. og åpne seg, og denne saken lå langt inne før jeg turde nevne det høyt.

-Samme psykolog som over var student, og det er i seg selv ok. Men merket denne distansen for godt mot en erfaren psykolog. Jeg hadde på flere områder mer "peiling" på hva jeg snakket om enn henne. Hun kunne bli overivrig, og kunne sitte å spørre meg ut som om jeg var læreren hennes som skulle lære henne om psykiske lidelser som jeg evt hadde. Litt rotete forklart, men det var ubehagelig å føle at hun synes mine plager var SPENNENDE..

-En mannlig psykolog jeg hadde i tidlig pubertet kommenterte at jeg flakket mye med blikket, og at jeg så veldig mye på hendene hans. Og han fortalte at mange jenter gjorde det- og han spurte meg om hvorfor. Det føltes veldig ubehagelig ettersom han rett før dette rådet meg til å masturbere for å få sove. Synd, alle timene før denne siste timen hos ham var han kjempeflink og var veldig støttende som psykolog.

-En annen psykolog-student jeg gikk hos over en periode var utrolig perfekt på alle måter gjennom kunnskap og gode råd. Det førte til at jeg kom meg ut av en dyp depresjon for første gang i hele mitt liv, og alt gikk bare fremover. Helt til en dag, som så ofte skjer, så skjedde det noe som gjorde at jeg gikk litt tilbake. Helt normalt i en prosess om å komme seg ut av en langvarig depresjon, men der føltes det som om vi måtte starte helt på nytt ettersom psykologen ga uttrykk for at "nå må vi finne andre metoder for å få deg på rett kjøl, dette fungerte tydeligvis ikke". Nå i ettertid, med mer erfaring, VET jeg at noen tilbakehopp over en liten eller lengre periode er HELT normalt. Så ha tålmodighet, og oppmuntre videre. Litt opp og ned går det i alles liv, syke eller friske.

-Jeg liker ikke å gråte foran en psykolog, men en dag gråt jeg mot min vilje. Var ikke helt 100% trygg på denne psykologen, selv etter et halvt år hadde jeg ikke grått. Plutselig når det først skjer, smiler psykologen fornøyd mens jeg prater, avbryter meg og sier "Jeg ser du gråter, det er jo kjempebra". Det føltes IKKE bra, var flaut og denne kommentaren, med smilet, var faktisk nok til at jeg ikke dro tilbake. Fikk en følelse av at psykologen fikk en truimf-følelse av noe slag, noe som passe dårlig der og da. Psykologen kunne formulert seg bedre og nevnt det på slutten av timen evt. ikke avbryte meg, hadde det ikke lett der jeg satt og fortalte om såre ting.

Dette er noen, jeg ser det ble langt allerede, så går over til positive ting før jeg ergrer meg for mye. Jeg vet, som en erfaren psykolog-bruker( ), at psykologer er mennesker de også, som bare vil gjøre jobben sin. Håper noen av disse kan hjelpe litt.

Positive egenskaper i mine øyne:

-Tålmodighet! Kjempeviktig! Joda, 45 minutter kan gå altfor fort eller for sakte, alt ettersom, men å sitte å trippe mens man ser på klokken er ikke særlig hvis man bruker 30 minutter på å komme frem til det egentlige problemet for engangs skyld, så finn en fin måte å avslutte timen på uten at det blir stress.

-Tålmodighet nr 2! Et menneske som har plager eller vært plaget over lang tid, har traumer etc etc kan bruke kjempelang tid før det er synlig forbedring, og da er det viktig å ha rett innstilling. For seg selv og pas., om pasienten føler at samtaler ikke fungerer etter 3 mnd feks, så oppmuntre oppmuntre. Ting TAR tid. Det er ikke logisk for alle å komme seg ut av en årevis lang angstlidelse på 2-3 samtaler feks. Veldig viktig:)

-Vær et medmenneske, uten å gi for mye av deg selv. Blir man for personlig (ikke for alle, men for meg f.eks) så kan det hemme litt i prosessen. "Vi kommer så godt overens, kunne vært venner i det virkelige liv"/"Kul person, nå må jeg være like kul og holde tilbake mørke-sidene av meg selv". Nei det fungerer dårlig, en pasient trenger en venn ja, men ikke i psykologen på det planet. Men dette er en gråsone som må finnes ut av

Har dessverre masse mer, men burde legge meg. Håper NOE av dette blir sett på som nyttig, og ikke bare blablabla

Lykke til

[Gjest Marenh]

Tusen, tusen takk til deg over her for godt svar! Det setter jeg så pris på! Absolutt ikke for langt forresten, det er godt å få et så utdypende svar.

Det du sier om gråsoner her, var akkurat derfor jeg laget tråden i første omgang. Ser selv at når man jobber med mennesker, og spesielt i forhold til psykiske belastninger, at det er så lett å havne i sånne type feller (ubehagelig sympati, å behandle pasienten som en venn, utålmodighets osv. som du sier), og jeg har så lite lyst til å være en av dem som går i dem alt for ofte, både av hensyn til meg selv og ikke minst til eventuelle pasienter!

Jeg merker allerede nå at det jeg hadde kommet til å slite mest med er å oppføre meg som fagpersonen. Det er en vanskelig balanse å holde en profesjonell tone, og ikke på samme tid ikke virke kald og uanfektet! Har en veldig stor samvittighet, så tror jeg kan ha ganske lett for å gå i "å bli alt for engasjert i pasienten"-fella. Som flere har sagt her oppe, en pasient må være et problem som skal løses, ikke en venn som skal trøstes.

Puh, merker at psykologyrket er ganske innviklet, men du fikk meg til å se mange av de utfordingene både psykologen og pasienten møter på! Så igjen; tusen takk for bra svar! Og kom gjerne med mer

[Harmonics]

At vedkommende ikke dømmer deg eller forsøker å manipulere eller dominere deg, og at han snakker med deg og ikke til deg.

[Måndagsbarn]

Jeg har de samme tankene rundt faget som deg, altså at jeg er redd for å ta ting innover meg i den grad at jeg tar det med meg hjem fra jobb. Jeg kunne derfor tenke meg å jobbe med organisasjons/arbeidspsykologi fordi jeg innbiller meg at jeg vil kunne opptre mer profesjonelt i et arbeidsmiljø der jeg er til for å hjelpe et større miljø/bedrift enn i en setting der jeg kun er til for denne ene personen. Ikke slik at jeg skyr unna dette eller ikke ønsker personkontakt, da ville jeg nok ikke ønsket meg psykologi som yrke, men rett og slett ønsker jeg meg en annen "vinkling" på det.

Mitt mareritt er å bli som samlivsterapeuten Dag

Lykke til, du høres reflektert og flink ut:)

Endret 25. januar 2012 av frøkenfryd

[Mangomadness]

Etter en god del møter med ulike psykologer, leger, psykiatere, psykiatriske sykepleiere (har sikkert snakket med godt over 15 stykker) kan jeg lage en liste med det jeg mener har vært positivt og negativt

Positivt:

- Forklare ting ut fra et biologisk ståsted. Hvis man ikke vet hvorfor man er deprimert hjelper det faktisk å høre at det er mangel på stoffer i hjernen og at det ikke alltid kan forklares osv.

- GOD tålmodighet, både når det gjelder timene og hvor lang tid det tar før man ser forbedring

- Vise at man tar pasienten på alvor, at man ikke bagatalliserer problemene

- Stille de spørsmålene som er viktig for at man skal få innsikt i situasjonen, men la pasienten snakke fritt når dette er ønskelig

- Lage oversikt over problemenen på whiteboard etc. sammen med pasienten slik at man får en god oversikt over forskjellige løsninger etc.

- Forholde seg profesjonelt, de fleste ønsker hjelp ikke overdreven sympati

- Huske at det er pasienten som bestemmer over eget liv, lage planer sammen

Negativt:

- Være alt for opptatt av små episoder og glemme at det er helheten som er viktig

- Si "huff" eller "stakkars deg" flere ganger i løpet av en time

- Komme med uttalelser som "beklager at dette tar tid, men det er ingen avdelinger i ** som ønsker deg" til en som er suicidal

- Ikke ta pasienten på alvor

Kan jo nevne at jeg fikk en superflink psykiater som behandler og at jeg er frisk i dag