Jeg vil forlove meg....

[AnonymBruker]

Bare fordi jeg er en nysgjerrig sjel, så lurer jeg på hvilken statistikk dette er basert på? Er det laget en statestikk på hvor lenge folk er gift hvis de har vært samboere, og hvis de ikke var det på forhånd? Bare lurer og overhode ikke sarkastisk altså

Det stemme at det finnes offisiell statistikk som viser at ekteskap oftere går dukken hvis paret har bodd sammen først. Men det er viktig å se på grunnene til dette. Jeg tror samboere ofte gifter seg av "praktiske" årsaker, og en del forvirrede sjeler føler at det er et naturlig "neste steg" uten at de nødvendigvis føler seg helt klare for det. Da funker det gjerne ikke i lengden.

[Svima2]

Jeg er enig i at man ikke forlover seg for å forlove seg, men venter til man faktisk skal gifte seg. Selv liker jeg den gammle tradisjonen med at man gifter seg et år eller to etter forlovelsen er inngått, og bruke dette som en hyggelig planleggingstid, men det er jo helt individuelt hva man legger i en forlovelse.

Før man forlover/gifter seg synes jeg også det er viktig å prate om grunnleggende ting som økonomi, barn, bosted, forventninger til samlivet osv. Skal man leve sammen bør man være forholdsvis enig i disse tingene. For dere som er så unge kan man også annta at holdningene til dette vil endre seg. Har dere pratet om det? Om dere bestemmer dere for å gifte dere, hvordan skal dere tilpasse dere hverandres utvikling? Hva med når dere om noen år skal studere, og finne jobber. Kan dere klare å bo et år fra hverandre om en skulle ønske å studere i f.eks Trondheim og den andre i Oslo? Hvordan skal dere holde sammen, uten at det skal gå på bekostning av deres individuelle planer for fremtiden? Hvor skal dere inngå kompromisser?

Jeg synes dere må ta slike diskusjoner og krangler om dere skal forlove dere. Snakke dere gjennom uenighetene, i stede for å avbryte de med "jeg elsker deg". Det er slik dere finner ut om dere passer sammen eller ikke. Jeg er av den oppfattningen at det ikke alltid er nok å elske hverandre. Det er mye praktisk som også må fungere, og dere er tjent med å prøve og forutse de store utfordringene som kan oppstå, og prate om dem med en gang.

Så, det er min mening om saken. Er nyforlovet selv, så har tenkt mye på dette i det siste Vær realistiske og prat om ting. Og om dere finner ut at dere vil være sammen resten av livet er det jo ikke noe hast med å forlove seg!

[Evie]

Hei! Jeg ønsket å forlove meg når jeg var 16 men gjorde det ikke nettopp fordi vi ikke hadde tenkt å gifte oss med det første. Vi var sammen i tre år, hver dag og i alle ferier men plutselig en dag hadde vi vokst fra hverandre - så for vår del hadde det ikke vært så lurt med forlovelse. Det skal sies at jeg kjenner folk som forlovet seg i 16-17 års alderen og som er gift og har barn i dag så dere må nesten bare kjenne etter og finne ut hva som føles rett for dere, men er enig med de andre her - man burde forlove seg fordi man skal gifte seg :-)

[Gjest Daenerys]

Jeg skjønner hva du mener, tenkte nogenlunde likt når jeg var 16 Nå har vi vært sammen i 7 år, er enda ikke forlovet nettopp fordi vi vil gifte oss innen kort tid etter forlovelse. Da er det greit å være ferdig med utdanning først så man har økonomi til det

Skader ikke å vente litt.

[saripari]

Jeg skjønner godt at du vil bli forlovet, TS! Jeg ble sammen med kjæresten min rett før jeg fylte 16, og hadde veldig lyst til å forlove meg det første året. Men av en eller annen grunn ble det ikke sånn, og det er jeg veldig glad for nå! Nå har vi nemmelig vært sammen i nesten 6 år, og er nyforlovet. Nå kan jeg planlegge bryllup, og er det ikke egentlig det som er hensikten med forlovelsen? At man skal gifte seg? For når han går ned på kne så spør han jo "vil du gifte deg med meg?" og det er kanskje litt vanskelig i en alder av 16?

Jeg ville pint meg gjennom tiden der forlovelsen står i hodet på deg, så skal du se det forsvinner litt etterhvert. Det kommer nok dog tilbake, og du vil gjerne forlove deg og forhåpentligvis gifte deg igjen, men da er dere kanskje litt mer klare? Har litt mer erfaringer, mer kjærlighet(for ja, kjærligheten kan faktisk vokse enda litt til) og vett å bygge på.

Håper dere holder sammen leeeenge, og kan dele en bryllupsdag sammen en dag

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg ville ventet - ikke av grunnene som blir nevnt over her, men rett og slett for å ha noe å glede seg til! Og fordi bryllup koster flesk. Jeg synes det er en uting med bryllup hvor foreldrene betaler, og barna "hjelper til". Det skal være andre veien, at foreldrene bare hjelper til

Å gifte seg er i vår tid ikke bare et symbol på at man elsker den andre - men også et symbol på at man er voksen nok til å takle alt hverdagslivet slenger i trynet på en.

Det er jo ikke mange store merkedager man har som kjærstepar.. Det er ettårsdagen, bryllupsdagen, fødsel til eventuelle barn, og 10 års bryllupsdag som virkelig er de store.. (med forbehold om at noen synes det er like stort med alle årsdagene da..)

[AnonymBruker]

For meg er en forlovelse et løfte om å gifte seg. Når man forlover seg synes jeg at man bør bestemme seg og sette en dato innen relativt kort tid hvis ikke ser jeg ikke hensikten i å være forlovet.

For meg er en forlovelse uten videre tanke om å gifte seg uten mening. Det er ikke en ekte forlovelse i mine øyne. Jeg forstår allikevel at det kan ta lengre tid enn i utgangspunktet tenkt dersom ting kommer opp (som barn eller endring i økonomi etc.).

På den andre siden er det jo strengt tatt ingenting som endrer seg når man forlover seg, så om dere har lyst til å gå rundt å si at dere er forlovet så har det egentlig ingen betydning sånn sett. Jeg synes bare personlig at det er helt unødvendig, spesielt når dere er så unge!

[Gjest Adriane]

Nå har jeg ikke lest alle svarene her, så jeg vet ikke om noen andre har nevnt dette, men hva med heller å satse på såkalte "løfteringer", eller "troskapsringer"? Rett og slett fordi dere er så unge, og at det i en forlovelse ligger en intensjon om at man skal gifte seg ettehvert, og akkurat det kan kanskje bli litt vel heftig å "love" så tidlig i livet?

Holder dere fremdeles sammen om noen år, og da ikke er i tvil om at det skal være dere resten av livet, så kan dere jo heller bytte ut løfte/troskapsringene med forlovelsesringer da?

[fridr]

Da jeg var 14-15-16, forlovet folk seg i hytt og gevær. Ingen av disse er sammen enda. Men det skal også sies at foreldrene til venninna mi gifta seg etter å ha vært ilag i 3 mnd, og er fortsatt sammen.

[Dhalia]

Jeg var veldig forelsket i han jeg var sammen med da jeg var 16. Og vi var sammen i 2 år, så og si daglig. Jeg GRØSSER med tanken på at det skulle blitt oss i dag. Jeg sier ikke at det blir sånn med dere men må si som mange andre her, dere er veldig unge og et forlovelse et et løfte om å GIFTE seg. Etter min mening innen 2 år. Å bare være forlovet i år etter år ser jeg virkelig ikke noe mening i (med mindre det blir utsatt grunnet graviditeter!). Jeg har et vennepar som ble sammen da de var 14 men de ventet med å forlove seg til de var 22 og giftet seg da 23 år gamle. Det er også ungt men jeg har ingen tvil om at de kommer til å vare!

Oppsumert, den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves!

[Gjest Blondie65]

Men som en nevnte tidligere, det er faktisk slik at et ekteskap har større sjanse for å overleve hvis man ikke bor sammen først. Dog ville jeg aldri fulgt det rådet selv

Hæ? Det er det dummeste jeg har hørt noen sinne. Jeg har vært gift uten å bo sammen og en slik tabbe gjør jeg ALDRI igjen. Det var rett og slett et mareritt før vi ble vant til hverandre (her klappet fellen igjen). Og så måtte man gjøre det beste ut av det.

Har du noe statistikk på dette?

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med mannen min siden jeg var 16, vi giftet oss da vi var 21 og har forlengst passert ti års bryllupsdag. Vi bodde ikke sammen før vi giftet oss, og vi har et veldig godt og nært forhold.

I motsetning til enkelte andre (se over) vil jeg ikke bruke mine egne erfaringer til å si noe som helst om hva du bør eller ikke bør gjøre. Å gifte seg ung kan bli fantastisk, eller det kan gå helt galt. Akkurat som det kan gå bra eller dårlig med dem som er samboere i årevis før de gifter seg.

[Gjest Blondie65]

Jeg har vært sammen med mannen min siden jeg var 16, vi giftet oss da vi var 21 og har forlengst passert ti års bryllupsdag. Vi bodde ikke sammen før vi giftet oss, og vi har et veldig godt og nært forhold.

I motsetning til enkelte andre (se over) vil jeg ikke bruke mine egne erfaringer til å si noe som helst om hva du bør eller ikke bør gjøre. Å gifte seg ung kan bli fantastisk, eller det kan gå helt galt. Akkurat som det kan gå bra eller dårlig med dem som er samboere i årevis før de gifter seg.

Du har nettopp brukt din erfaring på nøyaktig den samme måten jeg gjorde det.

[fridr]

I motsetning til enkelte andre (se over) vil jeg ikke bruke mine egne erfaringer til å si noe som helst om hva du bør eller ikke bør gjøre. Å gifte seg ung kan bli fantastisk, eller det kan gå helt galt. Akkurat som det kan gå bra eller dårlig med dem som er samboere i årevis før de gifter seg.

Signerer denne

[Jolene]

Da jeg var 16 var jeg også sammen med en kar jeg håpte jeg skulle gifte meg med, vi var sammen i litt under 1 år Og det er jeg glad for den dag i dag. Hvorfor må alle unge forlove seg i dagens samfunn? Ikke er en voksen nok til å ta lappen, kjøpe seg hus/leilighet etc så hvorfor ha sånn bråhast? Dersom dere er ment for å være sammen betyr ikke antall år noen verdens ting, nettopp fordi alt bør komme naturlig. Ikke fordi en forlover seg fordi en har lyst. Derimot når man har vært sammen i noen år, kjenner man en person på godt og vondt, har hatt noen krangler, kjent litt på hverdagslivet sammen, da blir tiden mer moden. I stedet for å forlove seg med en gang. Det er ikke før nå at jeg og kjæresten min (som jeg har kjent i mange år, og vært sammen med en stund; står i tickeren)er klare for dette steget. Vi bor ikke sammen, men har et hus og en leilighet vi bor i annenhver uke pga studier.

Hvorfor ikke bare nyte den herlige kjærestetiden?

[Gjest BettyBoop]

Hei !

Jeg er 16 år nå, ja dere tenker ''aaalt for ung'' sikkert mange av dere, men jeg har virkelig lyst til å forlove meg. Jeg og kjæresten min har vært sammen et år, ja, det er lite, men på den tiden har vi vært med hverandre hver dag så godt som, og vi er som om vi skulle kjent hverandre siden vi var 3. Vi har kjent hverandre mange år, men var for ca 1 år siden vi ble kjærester, men har alltid vært gode venner. Både jeg og han vil forlove oss, og han er veldig ''gira'' på dette, og jeg har lest på nettet hva det innebærer, og det er jo at man gir løfte om at man skal holde sammen uuansett, og i senere tid når det med hverdagen kommer, osv. samtidig er det mange som gifter seg etter 1 år, men jeg har snakket med bestemoren min, og hun og bestefar var sammen hele livet og ventet i 4 år med å gifte seg, og hadde vært sammen i 2 før det. Dere tenker kanskje at jeg er ''fjertisforelska'' men det er noe annet. Vi har hatt oppturer og nedturer begge to en del ganger, men vi ordner det alltid og med en gang vi har hverandre der blir ting lettere, og når vi begynner på en diskusjon så pleier vi å si ''du, jeg elsker deg, jeg.. vi dropper det her'' noe som fungerer kjempebra, så redd for krangler osv er jeg ikke redd for. vi stiller opp for hverandre. men selvfølgelig, det blir mer problemer når man flytter sammen antakelig, men jeg tror vi kommer til å komme oss gjennom det.

Jeg er bare ute etter noen tips om hva dere synes ? Vet det er lurt og vente, men begge vil det.. jeg vil bare høre litt deres meninger osv. er liksom første gang osv. kanskje noen har noen erfaringer ??

Jeg ville spurt meg selv om du har snarlige planer om å gifte deg? For det er jo det en forlovelse egentlig er, et løfte om ekteskap.

Men likevel er det flust med par som forlover seg og er forlova i sånn 6 år eller noe uten å gifte seg, så man MÅ jo ikke gifte seg selv om man forlover seg, så har du lyst til å gjøre det, vær så god, men min personlige mening er iallefall at en forlovelse betyr null og nix dersom det ikke skal resultere i giftermål. Vet om folk som har vært forlova mange ganger, og da forsvinner alvoret med hele forlovelsen.

[Pingting]

Har du noe statistikk på dette?

Det er en klassisk feiltolkning av statistikk det de - ihvertfall om det er tallene jeg tenker på. Hvis man ser på tall over antall samlivsbrudd så er det flere samboere enn gifte som går fra hverandre. Det har til tider blitt blåst opp stort både her inne og i aviser og denslags, under faner som "samboerskap øker faren for brudd" og sånt. Noe som selvfølgelig er vissvass fra ende til annen om man tenker gjennom saken. De aller, aller fleste som er gift var samboere først, for å teste hvordan det funker å bo sammen. Ergo er det på samboerstadiet at mange av parene som ikke funker i hverdagen vil skille lag.

[AnonymBruker]

Det er en klassisk feiltolkning av statistikk det de - ihvertfall om det er tallene jeg tenker på. Hvis man ser på tall over antall samlivsbrudd så er det flere samboere enn gifte som går fra hverandre. Det har til tider blitt blåst opp stort både her inne og i aviser og denslags, under faner som "samboerskap øker faren for brudd" og sånt. Noe som selvfølgelig er vissvass fra ende til annen om man tenker gjennom saken. De aller, aller fleste som er gift var samboere først, for å teste hvordan det funker å bo sammen. Ergo er det på samboerstadiet at mange av parene som ikke funker i hverdagen vil skille lag.

Men det er også statistikk som viser at ekteskap der parene var samboere først, oftere ender i skillsmisse. Nå ville det selvfølgelig hjulpet å ha disse referansene klare, men det har jeg altså ikke.

[Kristinaaaa]

vil ikke svare på noen spesiell kommentar her, men det med at det er et løfte om å gifte seg, det er jeg fullt klar over ! og ja, jeg har mindre erfaring enn dere, det skal jeg ikke si noenting på, men vi begge har faktisk tenkt å gifte oss når vi er 19. da har vi vært sammen i 3 år, og vi vil ta det akkurat på 3-års dagen. Jeg har aldri ville hatt noe stort bryllup, ville heller tatt en ''feiring'' med bare oss to på hotell med deilig mat osv enn en stor fest. Ting kan ende seg, det er jeg fullt klar over, men det er ikke sånn at vi tenker å gjøre dette i morgen. Blir snakk om en av månedene som kommer fremover. men værtfall jeg vil ha planene fremme for han, hva han skal bli når han bli eldre. jeg har bestemt meg, men ikke han, og sånne ting synes jeg er viktig når det gjelder å bo sammen. har man ikke penger har man ingenting hvis dere forstår vi vil ikke dette fordi da blir vi sett på mer seriøse eller får oppmerksomhet osv. og det med at ''dette skjer med de fleste'' det skremmer ikke meg.. ingen har like forhold,og hvis det hadde vært sånn at 1 av 10 som giftet seg når de var 19 ble skilt, så trenger ikke vi være en del av dem.. nytter ikke tenke sånn etter min mening. dette var kun et eksempel, men dere forstår så akkurat hva som har skjedd med mange andre kunne ikke brydd meg mindre, men jeg setter pris på at dere kommer med deres historier, ikke misforstå det, men synes det blir litt feil å si at ''ikke gjør det pga 1 av 10 slår opp etter tid'' det ble satt på spissen, men ja.. Men takk for så mange svar, de er nyttige !!

[Gjest uAnonymBruker]

Begge settene mine med besteforeldre trolovet seg da de var 16 og henger sammen ennå, samme med alle onkler og tanter og foreldrene mine, ring på fingern hele gjengen men ingen er gift. Man må få gjøre som man vil tenker jeg, vil man forlove seg når man er 16 så kjør på, vil man være trolovet i 60 år sånn som besteforeldrene mine, så det det helt ok også. Folk bryr seg for mye om hva andre driver med..