Hvordan tørre å ta master?

[AnonymBruker]

Jeg har i dag en trygg og ganske godt betalt jobb som sykepleier. Vi har et bra arbeidsmiljø, og jeg har kort vei til jobben.

Likevel klarer jeg ikke å legge fra meg drømmen min. For å nå den, må jeg ta en masterutdanning, og ikke engang da vet jeg om jeg kommer til å hale i land drømmejobben på en stund.

Jeg tviler på at det er særlig lett å komme inn på UiO, selv om jeg selvfølgelig kommer til å søke. UiO kan jeg pendle til, men det blir nok ikke der. Det betyr at jeg i alle fall må skaffe meg en hybel og bli ukependler.

Bo borte fra kjæresten min. Være blakk hele tiden igjen. Og tenk om jeg gjør det skikkelig dårlig på master?

Så da lurer jeg, hvordan fikk dere andre nok selvtillit til å søke master? Og hvordan gjorde dere det økonomisk? Jeg kan jo ta master på deltid, men da blir det jo snakk om å drive i 4 år, og det synes jeg virker så altfor lenge. Bedre å bare stå skikkelig på i et par år? Hvordan er arbeidsmengden på master vs bachelor?

[Cata]

Jeg fikk et spark bak i og med at jeg ble rasjonalisert ut av jobben jeg hadde.

Jobbet som ingeniør, men kom til at man satt nok sikrere i stolen om man var siv.ing. så da jeg først ble sagt opp så valgte jeg videreutdanning. Hadde tenkt på det en stund uansett, så jeg fikk den dytten jeg trengte for å gjøre alvor av det.

Hadde ikke kjæreste som holdt meg på stedet der jeg jobbet så i så måte var det lett å flytte på seg. Kostet også på meg hybelleilighet så jeg slapp å dele dusj og do med andre. Hadde heldigvis litt sparepenger etter en del år i jobb og fikk faktisk også litt bidrag fra snille foreldre i omstillingsfasen. Jeg klarte å sikre meg en avtale med tidligere arbeidsgiver der jeg fikk feriejobb så mye jeg orket. Så i de 2,5 årene påbygningsutdanningen varte så jobbet jeg i alle ferier og delvis i eksamensperioder hvis det var langt mellom to eksamener. Dermed fikk jeg råd til å opprettholde god bostandard, noe som var veldig viktig for meg.

Første halve året som student var knalltøft, for dels var fagene ganske tunge og dels hadde jeg glemt mye studieteknikk i løpet av de årene jeg hadde jobbet. Så jeg sto på fra 8 om morgenen til i 9-10 tida om kvelden. Etter det første halvåret avtok presset litt for da hadde jeg kommet inn i studievanen igjen. Likevel ble det nokså lange dager ettersom jeg valgte å skille skarpt mellom fritid og studier. Det var en vane jeg la meg til under ingeniørstudiet og siden det fungerte så holdt jeg på den. Jeg har aldri vært noen disiplinert hjemmejobber.

Det ble dermed til at når skoledagen var over (daværende NTH hadde jo mye obligatorisk undervisning og øvinger) så satt jeg på lesesalen til i 6-7 tida om kvelden for å komme ajour med øvinger og den slags. Til gjengjeld hadde jeg fri når jeg kom hjem. Siste studieåret, samt diplomoppgaven var både morsomt og interessant for da var vi stort sett ferdige med basisfagene og kunne konsentrere oss om mer "faglige fag" for å si det slik. Der fikk jeg også drahjelp av arbeidserfaringen, for mye av det vi lærte om hadde jo jeg sett i praksis så jeg hadde et bra grunnlag for teorien.

Konklusjon: Det er tøft mens det står på - særlig i starten, men jeg har i allfall ikke angret på at jeg valgte som jeg gjorde. Etterpå fikk jeg mer varierte oppgaver, og en veldig mye bedre lønn enn det jeg hadde i min første jobb.