Forlate barna

[AnonymBruker]

Hei! Litt usikker på hvor denne skal postes, prøver her. Tingen er det at jeg sliter veldig med en ting for tiden. For ca ett år siden fortalte mine foreldre at de skulle skilles fordi Pappa hadde vært utro og fått en ny kjæreste. Dette var en dame hele familien kjenner godt, hun har vært der hele oppveksten min(sydenturer, vanlige turer, bursdager osv), men som plutselig bare forsvant ut av livene våres for noen år siden.

Mamma og pappa er sammen igjen nå, men de var litt frem og tilbake i ett par mnd. Det som skjedde da var at pappa hadde minimal med kontakt med oss barna(vi er meg på da 21år og min søster på da 14år). Han ville rett og slett ikke ha noe med oss å gjøre. Hovedsaklig meg. Han ville heller ikke betale noenting for meg, til tross for at jeg på dette tidspunktet bodde hjemme pga alvorlig sykdom. Pappa har en meget god jobb med millioninntekt, så det har ingenting med hans økonomi å gjøre.

Meg og pappa er veldig like som personer, konfliktsky, prater aldri om føleleser, lukket og mange oppfatter oss som kalde siden vi ALDRI gråter.

Det jeg sliter med nå når de er sammen igjen er om dette kan skje igjen. At han bare forlater oss og kutter kontakten. Hva er det egentlig som får noen til å forlate barna sine? Noen synspunkter i denne saken, eller om hvordan jeg kan få det bedre?

[Gjest kommunikasjon]

Dette er noe dere må prøve å snakke om, prøve å komme ut av stengslene dere har om ikke å prate om ting. Forklar at du syntes det var vanskelig nok at dine foreldre valgte å skille lag og at han ble sammen med en annen, men at det vanskeligste var å takle var at han ikke ønsket å ha kontakt med ungene sine. Ikke snakk om penger og økonomisk støtte, det bare skyver vekk det som er viktig, nemlig forholdet mellom deg og han.

[Gjest Gjest]

Det som ofte skjer er at en beskytter seg selv ved ikke å snakke om saken. Mange klarer distanserer seg slik at hele saken blir ubetydelig selv det å forlate egne barn.

De som klarer dette klarer fungere utmerket selv om det kan komme tunge øyeblikk.

Det er slik der mot flytter til en annen landsdel etter ett brudd og tar med bara mot fars vilje og ønske. Det er ikke så lett å få de tilbake selv om far har retten på sin side.

Da er det om og gjøre og glemme banran for å klare seg.

[Gjest every]

Det som ofte skjer er at en beskytter seg selv ved ikke å snakke om saken. Mange klarer distanserer seg slik at hele saken blir ubetydelig selv det å forlate egne barn.

De som klarer dette klarer fungere utmerket selv om det kan komme tunge øyeblikk.

Det er slik der mot flytter til en annen landsdel etter ett brudd og tar med bara mot fars vilje og ønske. Det er ikke så lett å få de tilbake selv om far har retten på sin side.

Da er det om og gjøre og glemme banran for å klare seg.

Jeg skjønner at du har opplevd noe som fører til bitterhet og derfor velger å tenke at også i dette tilfellet er alt mors skyld. I dette tilfellet var det far som skilte seg og barna var 21 og 14, ingen som flyttet barna vekk fra far. Det var far selv som valgte å ikke ha kontakt med dem, hvorfor kan man jo lure på men mor hadde altså ikke flyttet vekk med barna i dette tilfellet.

Jeg vil anbefale TS å snakke med sin far om hvordan han tenkte da han flyttet fra familien, hvordan han tenkte da han valgte å ikke ha kontakt med barna sine.

[Gjest Gjest]

Jeg skjønner at du har opplevd noe som fører til bitterhet og derfor velger å tenke at også i dette tilfellet er alt mors skyld. I dette tilfellet var det far som skilte seg og barna var 21 og 14, ingen som flyttet barna vekk fra far. Det var far selv som valgte å ikke ha kontakt med dem, hvorfor kan man jo lure på men mor hadde altså ikke flyttet vekk med barna i dette tilfellet.

Jeg vil anbefale TS å snakke med sin far om hvordan han tenkte da han flyttet fra familien, hvordan han tenkte da han valgte å ikke ha kontakt med barna sine.

Av samme grunn som innlegget du kommenterer

Det er følelsen av og ikke mestre være bare litt med barna og ikke tildtede fullstendig derfor rømmer en.