Pappa behandler meg som et lite barn (17 år)

[AnonymBruker]

Hei! Min far behandler meg som en liten unge. Jeg har prøvd å si det til han gjentatte ganger, men han hører ikke. Han sier slikt som "Stakkar lille Sara, hun blir jo lei seg!" Jeg er 17 år, og han behandler meg som et lite barn! Det er greit at jeg er jomfru og ukusset osv, men jeg er jo ikke et barn lenger! Han går hele tiden opp til rommet mitt, og bare sitter der osv. Også sier han at " Feste får du gjøre når du blir 18, lillevenn". Jeg blir jo 18 om et år. Han lar meg heller ikke dra til Oslo alene, enda jeg bor en time unna. "Barn har ikke noe å gjøre i byen".

[AnonymBruker]

Han er bare for glad i deg:) Du kommer alltid til å være den lille jenta i hans øyne... Festing og knulling skal du få nok av senere i livet. slappa.

[Gjest Ruccola]

OPPFØRER du deg som en 17 åring da.....?

[MalloryK]

Bli vant til det, jeg er 30 år, og min mor behandler meg som om jeg er 12.

[PulsPlus]

Du vil alltid være barnet hans, uansett hvor gammel du er.

[Rainbow]

Jeg er fra Oslo, og fikk ikke lov å være i sentrum uten voksne på kveldstid før jeg var 18.

Og her om dagen snakka mamma til meg og kjæresten som om vi var fem år, da hun påpekte av vi ikke fikk lov til å hjelpe henne med å ta ut juletreeet av foten sin (når treet hadde stått og stivna i ukesvis og jeg hadde tatt av pynten da jeg var på besøk), fordi det skulle hun og pappa fikse. Treet var jo så tungt. Jeg er snart 31 år!!!

Så enkelte foreldre blir aldri helt glad i tanken om at barna deres er voksne (eller i ditt tilfelle på vei til å bli det). Har du prøvd å si det? Si at "jeg er snart 18 år, kan du ikke snakke til meg på en litt mer voksen måte. Jeg liker ikke at du kaller meg "lille venn", for jeg er ikke liten lenger"..?

edit: skrivefeil

Endret 19. januar 2012 av Rainbow81

[Dragonfly84]

Men det hørtes jo litt ekstremt ut at han sitter på rommet hennes uten grunn (hva skjedde med privatliv?) og prater til/om henne som om hun var 5 år. Tror nok ikke det har gått opp for ham at hun snart er voksen...

Mange 17-åringer går på skole langt unna foreldrene, jobber ved siden av skolen og bor for seg selv. Kanskje TS burde prate med ham om at hun ikke er "Stakkars lille Sara" lenger?

[AnonymBruker]

Hei! Min far behandler meg som en liten unge. Jeg har prøvd å si det til han gjentatte ganger, men han hører ikke. Han sier slikt som "Stakkar lille Sara, hun blir jo lei seg!" Jeg er 17 år, og han behandler meg som et lite barn! Det er greit at jeg er jomfru og ukusset osv, men jeg er jo ikke et barn lenger! Han går hele tiden opp til rommet mitt, og bare sitter der osv. Også sier han at " Feste får du gjøre når du blir 18, lillevenn". Jeg blir jo 18 om et år. Han lar meg heller ikke dra til Oslo alene, enda jeg bor en time unna. "Barn har ikke noe å gjøre i byen".

Velkommen i klubben:P Jeg vet det er frustrerende, men jeg kan med sikkerhet si at svært mange har det slik, selv inn i voksen alder. I jula skulle min bror gå fra mamma sin leilighet til leiligheta si å hente en lader. Det er 10 minutter å gå en vei. Men mamma fikk hetta og ville ikke han skulle gå ute så sent(klokka var 21), så hun FULGTE min TRETTI år gamle bror til leiligheta og tilbake:P

Så, det har ikke bare å gjøre med at du ikke er 18. Man tror alt skal endre seg da, men det gjør de ofte ikke. Men om du skal studere på høyskole eller universitet, kan du jo trøste deg med at du snart skal flytte på hybel:)

Og se det fra din fars perspektiv også; Han er jo glad i deg, han gjør det jo ikke for å være slem:P Og ofte får ikke foreldrene med seg at ungene blir voksen. Jeg er 24 og brutter'n er 30, og mutter'n har fortsatt ikke fått med seg at vi er voksen:P

Men det du kan gjøre er å ta en prat med faren din. Ikke hyl og skrik, og si du er voksen, det virker mot sin hensikt. Heller vær så moden du kan, og si at det sårer deg at han har så lite tro på deg at han føler han må behandle deg som et barn. Men bare husk; mer frihet betyr også mer ansvar.

[sebra]

Bli vant til det, jeg er 30 år, og min mor behandler meg som om jeg er 12.

Haha hadde tenkt til å skrive nesten det samme.. Men sånn er det med min pappa og, jeg tror jeg aaaaaldri kommer til å bli "voksen" i hans øyne.. Jeg er yngst, lurer på om det kan ha noe med det å gjøre?hmm..

[skruf]

Sånn var, og er, faren min og!! Var med han på ferie til Tyrkia sommeren før jeg fylte 18, han ble helt stresset bare noen kastet et blikk på meg (siden jeg har blondt hår, blå øyne og lang så var det mange tyrkere som kastet noen blikk..), trodde nesten han skulle få stressinfarkt den ferien....

Da jeg fortalte han den gledelige nyhet om at han skulle bli bestefar så ble han helt rystet.....ikke over et barnebarn, men at dattera hadde sex (var 20 og i et etablert forhold). Han tok det lettere 6 år etter da jeg fikk nr 2, hadde vel vent seg til tanken..

Nå er han 60 år, og jeg 35, likevel ringer han hver dag for å høre hvordan jeg har det, om alt er bra her hjemme,hvordan jentene har det osv osv......

Jeg var utrolig frustrert på din alder Ts, men det er bare sånn det er hos mange fedre. Døtre er noe spesielt for dem. Har en 3 år yngre bror, han har aldri vært så påpasset som meg! Er det ikke nå heller. Det går seg til!

(for ikke å snakke om 16års dagen min da han satte seg ned å skulle ha en alvorsprat om at jeg nå var blitt lovlig.......var helt seriøst på blomster og bier-stadiet! Stemoren min og meg knakk tilslutt sammen og fikk nesten ikke puste av innestengt latter..)

Men slitsomt til tider, ja... :gjeiper:

Endret 19. januar 2012 av maya76

[AnonymBruker]

Jeg er straks 25 og pappa kaller meg ennå lille venn og ringer meg hver søndag og lurer på om jeg har fått i meg noe middag. Det har selvsagt aldri skjedd at jeg ikke har fått i meg noe middag. Det er bare koselig å ha noen som bryr seg litt, nyt det!

[Chiyo]

Mamma og pappa kaller alle barna sine for "vennen". Jeg er snart 22, og min eldstebror er snart 30. Dessuten kaller han meg for "pus".

Jeg har ikke noe problem med det. Jeg elsker det når foreldrene mine viser at de er glad i meg. Når pappa kaller meg for "lille venn", så minner det meg på at selv om jeg er voksen så er det to personer som alltid vil være der og støtter meg, nettopp fordi jeg er barnet deres.

[Gjest boblebrus]

Kjenner meg godt igjen, og jeg blir 25 i år. Mamma og pappa behandler meg voksent hvis jeg er på besøk en kveld, men er jeg der over flere dager blir jeg raskt 12 år igjen i deres øyne (og etter en stund blir jeg så frustrert at jeg sikkert oppfører meg som en også ).

Da jeg hadde vært sammen med foreldrene mine en stund i sommer, presterte pappa å si "haha, synes du mamma maser? det blir nok bedre når du flytter for deg selv". Vel.. jeg flyttet faktisk hjemmefra for fem år siden Og av og til ser han på meg med sånne "hellandussen"-øyne, gir meg en god klem og sier "næmmen, er du sliten, boblebrus-mor?". Mamma på sin side får meg til å føle meg som en 13-åring av og til. Er vi for lenge i samme rom kan det bli heftige diskusjoner og høylytt krangling, til dels fordi vi er to veldig forskjellige mennesker og hun ikke vil innse at jeg er voksen og kan stå for egne handlinger. Enkelte foreldre vil aldri innse at deres lille små er voksne og selvstendige. Men sist men ikke minst, så er det jo fordi de er glade i deg Selv om det kan bli ganske frustrerende enkelte ganger