Hvordan komme tibake til arbeidslivet?

[AnonymBruker]

Ble aldri mobbet av andre da jeg var barn og tenåring, kun voksne mennesker.

Etter jeg ble voksen, har jeg blitt mobbet av kolleger på arbeidsplassene jeg har hatt.

Det har skjedd hver eneste gang, og etter 5 år med mobbing på arbeidsplass ble jeg sykmeldt fordi det gikk ut over psyken min.

Litt om meg:

Jeg er høflig, snill og grei. Er nok litt sjenert og holder avstand til jeg blir kjent med folk, men prøver å være imøtekommende når jeg begynner i ny jobb/møter nye kolleger.

Har et normalt utseende og er høy og normalt slank.

Jeg har aldri mobbet noen, er veldig imot mobbing. Jeg kan ikke skjønne poenget med å mobbe, ei heller kan jeg skjønne hvorfor noen velger å mobbe - vet bare at de har det vondt med seg selv...

Jeg har opplevd :

-å bli avvist hele tiden

-å gå alene til lunsj fordi ingen vil gå med meg (det var ikke det at de ikke hadde tid, men ingen ville rett og slett)

-har fått døren slengt i trynet på jobb

-folk har kjeftet på meg for ting jeg ikke har gjort

-de har spredt rykter om meg, om at jeg hadde sex med en fyr på jobben...

-de har spurt meg rett ut om jeg var jomfru mens de lo...

-de har funnet på ting å kjefte på meg for og å ta meg for...

-om jeg pratet til en av kollegene min, eller spurte om noe, fikk jeg sure, gretne svar, eller de gikk demonstrativt ut av rommet og smelte igjen døra

-de har stått og spionert på meg mens jeg gjorde jobben min, og dette gjorde meg alltid nervøs. Da kunne jeg gjøre sånne små tullefeil fordi de holdt på sånn.

-de prøvde stadig å psyke meg ned ...

-de få gangene jeg prøvde å konversere med de, ble de sure og nesten kjeftet på meg og ba meg la de være ifred.

-de syns tydeligvis at jeg var dum, og prøvde ofte å lure meg mens de smilte stygt til hverandre. En gang prøvde de å få meg til å drikke et glass med skittent vann, vet ikke helt hva det var. Jeg klarte i stå imot gruppepresset...

Kunne sikker nevnt mye mer, men orker ikke skrive mer.

Pasientene har alltid vært snille mot meg, og de har likt meg veldig godt - de fleste iallfall

Jeg har fått mye skryt av pasientene og pårørende fordi jeg gjør en god jobb og tar godt vare på de, mens noen av kollegene ble veldig misunnelige og sjalu.

Problemet er at jeg har så vondt i magen ... orker ikke oppleve flere år med dette jeg har vært igjennom... Sånne ting kan føre til at man ikke orker mer og gjør noe dumt ...

Problemet er også at det sikkert er noe rart med meg - en gang hørte jeg noen si om meg "Hva er det som feiler henne?"

Kanskje fordi jeg er så sjenert og redd for å bli mobbet?

[AnonymBruker]

Når du holder avstand er det jo helt umulig for folk å bli kjente med deg! Du må gå i dialog med kollegene dine med en gang, ikke skule og se se de an i lange tider før du begynner å ta kontakt. Da forstår jeg godt om de føler du er overlegen og ikke gidder å ha noe med deg å gjøre heller. Og når ikke du snakker med folke eller evner å samarbeide, så er det jo helt umulig for folk å vite hva du kan, og om de kan stole på det du gjør. Klart de ser på at du jobber da, for å vite om det er trygt for ansvarshavende å la deg operere på egen hånd. Min erfaring fra helsevesenet er at selv om pas og pårørende er fornøyd, så er det ikke sikkert at du faktisk har gjort, eller får gjort alt du skal.

Så neste gang du skal begynne i jobb; snakk med folk fra dag 1, be om opplæring, spør (de som aldri spør oppfatter jeg som livsfarlig, kanskje det er det kollegene dine tenker om deg?), be om hjelp, spør andre om du kan være med når de tar lunch, spør om andre kan vise deg, når du får kjeft ber du om forbedringsforslag, skyt av andre, vær tilstede. Alle går ikke overens på en arbeidsplass, det betyr ikke at det er mobbing fordi om du ikke trives. Du virker noe overfølsom og som om du tar alt i verste mening, men du må gjøre en innsats selv, fra dag 1.

[AnonymBruker]

Når du holder avstand er det jo helt umulig for folk å bli kjente med deg! Du må gå i dialog med kollegene dine med en gang, ikke skule og se se de an i lange tider før du begynner å ta kontakt. Da forstår jeg godt om de føler du er overlegen og ikke gidder å ha noe med deg å gjøre heller. Og når ikke du snakker med folke eller evner å samarbeide, så er det jo helt umulig for folk å vite hva du kan, og om de kan stole på det du gjør. Klart de ser på at du jobber da, for å vite om det er trygt for ansvarshavende å la deg operere på egen hånd. Min erfaring fra helsevesenet er at selv om pas og pårørende er fornøyd, så er det ikke sikkert at du faktisk har gjort, eller får gjort alt du skal.

Så neste gang du skal begynne i jobb; snakk med folk fra dag 1, be om opplæring, spør (de som aldri spør oppfatter jeg som livsfarlig, kanskje det er det kollegene dine tenker om deg?), be om hjelp, spør andre om du kan være med når de tar lunch, spør om andre kan vise deg, når du får kjeft ber du om forbedringsforslag, skyt av andre, vær tilstede. Alle går ikke overens på en arbeidsplass, det betyr ikke at det er mobbing fordi om du ikke trives. Du virker noe overfølsom og som om du tar alt i verste mening, men du må gjøre en innsats selv, fra dag 1.

Jeg vil råde hi til å se bort fra innlegget over her, synes det var lite gjennomtenkt.

Har nulltoleranse for mobbing, ingen skal kommer og fortelle deg hva du skal gjøre og hvordan du skal være på den måten der.

Det er DE som skal forandre seg, for det de gjør er ikke akseptabelt, det er så lavmålt som det kan bli.

Jeg holder avstand til hvem jeg vil jobbmessig, har jo erfart litt jeg også, men gir beskjed;) Mye som dreier seg om misunnelse der ute.

[Gjest Blondie65]

Selv om det er slik at alle ikke nødvendigvis vil, kan eller skal like alle så er det stor forskjell på å være profesjonell både når det gjelder opplæring og omgang med kolleger og det å være ufyselig, nedlatende, ekskluderende og bent ut vemmelig.

Jeg har selvsagt kolleger som jeg ønsker spiste lunsj på en annen planet og andre jeg synes det er trivelig å dele sosiale stunder med jeg også. Men jeg lar ikke med vilje være å spise med samme person hver gang. Jeg ville ikke sagt nei selv om det var en jeg ikke trivdes aller best med om denne ba om følge til lunsj når jeg visste at vedkommende ellers hadde spist alene. Og jeg hadde ikke latt den samme kollegaen sitte alene dag ut og dag inn.

Hvor er ledelsen i en slik bedrift når dette får skje? Hva med tillitsvalgte og verneombud? Vernetjeneste? Arbeidsmiljøutvalg? Det hadde lynt fra klar himmel dersom jeg hadde fått vite om slike forhold på min arbeidsplass, for er det noe som ikke blir tolerert hos oss så er det nettopp mobbing. Vi har riktignok en løs og ertende tone, men det er også rom for å si fra at det er nok eller si fra på andres vegne.

Ja hvordan skal du komme ut i arbeidslivet igjen? Alle arbeidsplasser er ikke slik som den du opplevde. Kanskje du kan få prøve deg en plass med lønnstilskudd og se om det går?

[AnonymBruker]

Når du holder avstand er det jo helt umulig for folk å bli kjente med deg! Du må gå i dialog med kollegene dine med en gang, ikke skule og se se de an i lange tider før du begynner å ta kontakt. Da forstår jeg godt om de føler du er overlegen og ikke gidder å ha noe med deg å gjøre heller. Og når ikke du snakker med folke eller evner å samarbeide, så er det jo helt umulig for folk å vite hva du kan, og om de kan stole på det du gjør. Klart de ser på at du jobber da, for å vite om det er trygt for ansvarshavende å la deg operere på egen hånd. Min erfaring fra helsevesenet er at selv om pas og pårørende er fornøyd, så er det ikke sikkert at du faktisk har gjort, eller får gjort alt du skal.

Så neste gang du skal begynne i jobb; snakk med folk fra dag 1, be om opplæring, spør (de som aldri spør oppfatter jeg som livsfarlig, kanskje det er det kollegene dine tenker om deg?), be om hjelp, spør andre om du kan være med når de tar lunch, spør om andre kan vise deg, når du får kjeft ber du om forbedringsforslag, skyt av andre, vær tilstede. Alle går ikke overens på en arbeidsplass, det betyr ikke at det er mobbing fordi om du ikke trives. Du virker noe overfølsom og som om du tar alt i verste mening, men du må gjøre en innsats selv, fra dag 1.

Hver gang jeg begynte i ny jobb, hilste jeg jo på alle på jobben. Jeg ble jo presentert. Og jeg fikk opplæring i 3 dager.

De som bestemte og var hyggelige på jobben sa jeg gjorde en veldig god jobb. De var veldig fornøyde, og jeg vet selv at jeg gjør en utmerket jobb.

Jeg jobber veldig bra alene, og jeg samarbeider veldig bra. Det var de som mobbet meg som ikke ville ha noe med meg å gjøre. Jeg tror du må lese hovedinnlegget mitt en gang til? For det virker som om du har misforstått hele greia...

Jeg har alltid vært hyggelig og grei, og jeg har vært samarbeidsvillig og hjelpsom, men det er visst tydeligvis lett å mobbe meg. Det var det forresten noen som sa på jobben, at det var lett å være slem mot meg ...

Jeg spurte alltid kolleger om jeg var i tvil. Det gikk greit å spørre de hyggelig på jobb, men noen dager var det bare mobbere på jobb, og de ble sinte og irriterte og avviste meg om jeg spurte om noe... Jeg spurte jo på en høflig måte, uten å mase eller forstyrre.

Jeg turte selvfølgelig ikke å spørre om å gå til lunsj med noen av mobberene, fordi jeg var jo veldig uvelkommen. De ville absolutt ikke ha noe med meg å gjøre. Det ble vanskelig...

Det at jeg fikk kjeft for ting, var det jo ingen grunnlag for. Jeg gjorde jobben min, det var det flere av de hyggelig som sa også, men det var en dame som alltid spionerte på meg og ville ta meg for ting. Det gjorde meg nervøs .. hallo, hvem står å spinoerer på en person som jobber? Skjønte hun ikke at jeg så henne??

Ja, jeg vet at alle kan ikke like alle, og at alle går ikke overens. Det er iblant noen jeg heller ikke liker. Det er vel mer at jeg blir usikker på de, men jeg har en profesjonell og høflig tone med de, og oppfører meg normalt mot de.

[AnonymBruker]

Jeg vil råde hi til å se bort fra innlegget over her, synes det var lite gjennomtenkt.

Har nulltoleranse for mobbing, ingen skal kommer og fortelle deg hva du skal gjøre og hvordan du skal være på den måten der.

Det er DE som skal forandre seg, for det de gjør er ikke akseptabelt, det er så lavmålt som det kan bli.

Jeg holder avstand til hvem jeg vil jobbmessig, har jo erfart litt jeg også, men gir beskjed;) Mye som dreier seg om misunnelse der ute.

Ja, det er det jeg også mener. Jeg gjorde en skikkelig jobb, og jeg fikk mye skryt fordi jeg tok meg godt av pasientene mine. Det var sjefene som skrøt av meg, og de hyggelige kollegene mine.

Så var det noen som ikke likte dette, og det var vel lett for de å være slemme mot meg.

Det var nok også fordi jeg ble sett på som fin, pga utseende og væremåten. At jeg pratet fint ... og jeg er jo veldig følsom ...

Men jeg var alltid hyggelig mot de. Om jeg pratet til de kunne de etterligne måten jeg pratet på ...

[AnonymBruker]

Selv om det er slik at alle ikke nødvendigvis vil, kan eller skal like alle så er det stor forskjell på å være profesjonell både når det gjelder opplæring og omgang med kolleger og det å være ufyselig, nedlatende, ekskluderende og bent ut vemmelig.

Jeg har selvsagt kolleger som jeg ønsker spiste lunsj på en annen planet og andre jeg synes det er trivelig å dele sosiale stunder med jeg også. Men jeg lar ikke med vilje være å spise med samme person hver gang. Jeg ville ikke sagt nei selv om det var en jeg ikke trivdes aller best med om denne ba om følge til lunsj når jeg visste at vedkommende ellers hadde spist alene. Og jeg hadde ikke latt den samme kollegaen sitte alene dag ut og dag inn.

Hvor er ledelsen i en slik bedrift når dette får skje? Hva med tillitsvalgte og verneombud? Vernetjeneste? Arbeidsmiljøutvalg? Det hadde lynt fra klar himmel dersom jeg hadde fått vite om slike forhold på min arbeidsplass, for er det noe som ikke blir tolerert hos oss så er det nettopp mobbing. Vi har riktignok en løs og ertende tone, men det er også rom for å si fra at det er nok eller si fra på andres vegne.

Ja hvordan skal du komme ut i arbeidslivet igjen? Alle arbeidsplasser er ikke slik som den du opplevde. Kanskje du kan få prøve deg en plass med lønnstilskudd og se om det går?

De aller fleste på jobben var greie og hyggelige, men det var noen få som alltid var på hver vakt, og når alle de var på samme vakt som meg, ble ting vanskelig.

Jeg gjorde de aldri noe. Jeg sa aldri noe stygt til de. Jeg var alltid hjelpsom og hyggelig mot de, men likevel oppførte de seg slik...

Jeg turte jo ikke si dette til noen, siden jeg var i begynnelsen av 20-årene og veldig usikker.

Dette skjedde på de 3 arbeidsplassene jeg hadde over disse 5 årene...

Så da skjønner du sikkert at jeg er redd for å begynne å ny jobb og oppleve det samme.

[Gjest Blondie65]

De aller fleste på jobben var greie og hyggelige, men det var noen få som alltid var på hver vakt, og når alle de var på samme vakt som meg, ble ting vanskelig.

Jeg gjorde de aldri noe. Jeg sa aldri noe stygt til de. Jeg var alltid hjelpsom og hyggelig mot de, men likevel oppførte de seg slik...

Jeg turte jo ikke si dette til noen, siden jeg var i begynnelsen av 20-årene og veldig usikker.

Dette skjedde på de 3 arbeidsplassene jeg hadde over disse 5 årene...

Så da skjønner du sikkert at jeg er redd for å begynne å ny jobb og oppleve det samme.

Er selvtilliten bedre nå? Kan du ha mot nok til å si fra om en eventuell fremtidig situasjon til leder eller verneombud? Den eneste måten bedriften kan få bukt med problemene på er faktisk at det blir sagt fra.

Jeg forstår at det er tøft å gå ut i jobb når du har 100 % dårlig erfaring. Men du må nesten bare prøve.