Ut av psykopatens klør

17. januar 2012

Hei alle sammen.

Jeg er ei ung jente på 23 år som gjorde en stor feil da jeg var 19 år gammel. Jeg traff en mann som lokket meg inn i et forhold som jeg senere skulle angre dyrt og hellig over. Man kan si at jeg ikke var smart selv heller, og det var jeg ikke. Jeg var dypt deprimert, ødelagt fra noen turbulente tenår, vanskelig familiesituasjon, og slike ting. Hva var vel ikke bedre enn at Mr. Right kom forbi, og tilbød meg en utvei fra alt det som var negativt?

Siden jeg fra før av var ganske deprimert og langt nede, var jeg lett å prate til rette. Det tok ikke lang tid før jeg pakket sammen og flyttet 800km for å være med og bo hos ham. Det begynte meget bra, alle vennene mine misunte meg denne kjæresten, han behandlet meg tross alt så bra i deres nærvær. Det tok ikke lang tid før de første stikkene av psykisk mishandling begynte å vise seg. Målrettet mobbing, nedverdigende ordbruk mot meg, utroskap bak min rygg, løgn og bedrag i mitt ansikt. Det tok derimot lang tid før jeg begynte å ense det.

Han brøt meg gradvis ned, veldig gradvis. Det var slik at jeg ikke hadde merket hva han hadde gjort mot meg. Venner og familie gled lenger og lenger unna meg, jeg hadde liksom aldri mulighet til å kontakte dem. Ingen visste hvordan jeg hadde det heller, og i mine øyne hadde jo jeg selv det bra, hadde jeg ikke? Som psykopatoffer tror man så mangt. Det første fysiske slaget kom som et sjokk, jeg følte en slags bisarr tillit og kjærlighet til ham, trodde jeg sikkert selv, så jeg forlot ham ikke. Jeg var meget lei meg, deprimert, ødelagt, men han påstod at jeg aldri ville få det bedre uten ham. Og når han slo meg, var det jo bare fordi det var min egen feil, og jeg måtte jo oppføre meg hvis jeg ville at det skulle ta slutt.

Det jeg ikke visste, og heller ikke fant ut før senere, var at faren hans hadde mishandlet hans mor i mange, mange år. Foreldrene hans bodde sammen, og moren hans var underkuet faren som en hund. Her hadde rett og slett sønn tatt etter far, det var noe av det som fikk meg til å våkne litt. Familien hans så ikke på mine blåmerker, mitt slitte ansikt som noe ille. Det var mer normalt i deres familie.

Verst var det når min eks drakk, da ble han en renskåret ond sadist. Jeg kunne se det lyse fandenivoldsk i øynene hans, og det var de gangene jeg virkelig var livredd for hva han kunne finne på. En gang grep han tak i meg og skulle ta livet av meg, han holdt meg nede og presset kneet sitt mot halsen min. Kan enda huske at jeg kjente det bli svartere og svartere rundt meg, en siste tanke var "nå dør jeg" og jeg husker ikke mer enn at jeg så våknet på gulvet, og visste ikke om jeg var død eller levende. Da satt han og så på film, mens blodet fosset ut av mine forslåtte nese. På gulvet ved siden av kunne jeg se noe hvitt som skulle vise seg å være en del av tannen min. Jeg reiste meg sakte og jeg sa til ham "jeg går fra deg, nå er det nok". Jeg var livredd i det jeg sa de ordene, for det var skummelt å tenke på at jeg ikke skulle være med ham mer. Han var tross alt den eneste som brydde seg, elsket meg, og blabla. Han reiste seg opp og sa "prøv deg, uten meg er du ikke den dritt."

Jeg vasket meg og stelte meg litt. Dagen etterpå hadde jeg de styggeste blåmerkene, samt kutt der knyttnevene hadde truffet meg. Eksen min lå ved føttene mine og gråt mens han unnskyldte seg, og tagg meg om ikke å gå fra ham. Jeg visste at det bare var skuespill, og om jeg hadde vært bestemt på å dra, hadde han bare sluttet å spille, og nektet meg å reise, som så mange ganger før. PÅ den tiden hadde jeg bodd hos ham i 11 måneder ca. Jeg hadde ikke sett familien min, og vennene mine på like lenge. Jeg var i en tåke, et fangenskap, jeg trodde jeg ville være der, og selv om vi kranglet og slåss, trodde jeg at jeg elsket ham. Det er veldig vanskelig å beskrive hva man føler når man sitter midt oppi det, det er ikke så lett, men det skjønner dere kanskje. Kanskje..

Etter den episoden der han prøvde å ta livet av meg, truet han veldig mye med å ta livet av seg. Han likte å få meg til å gråte, og han lærte å spille på min sympati og mim medlidenhet. Hvis han ble veldig lei seg, så lærte han meg at hvis jeg trøstet og gjorde ham glad igjen, så ble ting bra igjen. Det var ubevisst fra min side, den dag i dag sliter jeg med at jeg har medfølelse og er lei meg på hans vegne. Så innprentet ble det. Jeg ville så gjerne hjem den julen, hjem til mamma, stefar, min bestevenninne, den elskede hunden jeg hadde forlatt hjemme. Han nektet meg å dra alene, vi dro sammen. Moren min ble sjokkert da vi plutselig bare stod på døren hjemme rundt den 18 desember. Jeg hadde ikke fortalt at vi skulle komme, hun begynte å gråte og omfavnet meg. Så gispet hun og begynte å ta på meg. "Du har blitt så tynn, jenta mi!" ropte hun. Jeg gikk på badevekta og så at jeg hadde gått ned fra 55kg til 47kg. For meg betydde det ingenting, jeg hadde utviklet spiseforstyrrelser som jeg hadde hatt tidligere i tenårene. Julen hjemme var fantastisk, jeg hadde så lyst å bli igjen. Samtidig turte jeg ikke å dra noe sted uten ham. Moren min og eksen min kranglet de siste juledagene, for da skulle vi kjøre tilbake. Hun ville at jeg skulle bli igjen fordi hun var bekymret for meg. Jeg ville ikke bli igjen, jeg ville bli med ham, for det ga meg angst og sorg å være uten ham. Han hadde jo brutt meg ned, og bygget meg opp igjen til å være totalt avhengig av ham, uansett.

Da vi hadde kommet hjem til han og hans familie igjen, var jeg mer sorgfull enn noensinne. Jeg ville ikke være med ham, men samtidig ville jeg ikke være uten ham heller. Han hadde opprettholdt den perfekte fasade overfor familien min hjemme, men måten jeg fremstod på overbeviste alle om hvor ulykkelig jeg var. Moren min ville ikke slutte å ringe meg, hun ringte og tagg meg om å komme hjem, hun gråt veldig ofte. Til slutt tok min eks telefonen min og slo den i veggen under en krangel, han skrek at nok var nok, og at folk skulle ikke snu meg mot ham. Jeg følte panikk i det han gjorde det, min eneste kontakt til utenomverden forsvant.. Heldigvis fungerte telefonen likevel etter det. Vi kranglet mer enn noen gang, og han slo og holdt meg fast jevnlig også. Han hatet når andre menn så på meg ute, så jeg gjorde meg så liten og grå som overhodet mulig. Jeg brukte aldri sminke, eller finere klær, eller pyntet meg i det hele tatt.

Jeg hadde overhodet ingen venner eller noen omsorgspersoner der vi bodde i det hele tatt. Vi bodde i hans hus, han betalte alle utgifter, siden han tross alt ikke ville at jeg skulle ta meg jobb, måtte han jo det. I ettertid oppdaget jeg dog at han hadde opprettet kredittkort i mitt navn, og makset dem ut. Forfalskning av signatur og misbruk av navnet mitt, men det kunne ikke bevises, jeg måtte selv dekke nesten 30 000kr av penger jeg ikke hadde sett noe til.

Vi hadde bodd sammen 1,5 år da jeg oppdaget at han var utro. Det ble en enorm krangel av det, han hadde gått på dating og reist på turer med en alenemor fra bygda ved siden av. Jeg ble helt fra meg og gråt ukontrollert, samtidig som jeg brølte stygge ting til ham. Han klikka og pressa meg etter halsen oppetter veggen og fortalte meg at jeg var ingen til å fortelle ham hva han skulle gjøre, han gjorde som han ville, og jeg gjorde som han ville, det visste jeg veldig godt. Jeg endte i senga der jeg gråt og gråt, underveis traff jeg steingrunn, jeg kunne ikke fallt lavere. Det hendte ofte at jeg følte det sånn, etterhvert steg jeg litt opp, men så fallt jeg igjen.

Vet ikke om jeg skal kalle det hell i alvorlig uhell, eller hva jeg skal kalle det. Etter 1,8års samboerskap, der jeg nesten hadde dødd flere ganger, var psykisk og fysisk fullstendig utkjørt og ødelagt, kom jeg meg endelig vekk fra ham. Men ikke før det skjedde noe tragisk. Min mor hadde vært i en ulykke, hun brakk armen, og foten, og ble operert. Min stefar var knust da han ringte meg, og jeg ble så redd for å miste mammaen min, mer redd enn noensinne. Hun lå på sykehus og "sov" etter operasjonen. Jeg sa til eksen min "nå skal jeg hjem, moren min trenger meg, og du kan ikke stoppe meg." Jeg så ham i øynene da jeg sa det, og han skjønte at han kunne ikke holde meg igjen, for da ville han avsløre seg selv overfor alle, hva for en psykopat han egentlig var.

Han tok meg i armen på flyplassen og snerret "husk at uten meg er du ingenting, du vil aldri finne en mann som tar seg av deg slik jeg gjør, husk det, takket være meg har du alt". Det høres kanskje rart ut for dere, men det var det han fikk meg til å tro, at han tok seg av meg, og at ingen andre ville like meg.

Jeg fløy hjem for å ta meg av mamma etter ulykken. Da hadde jeg vært hjemmefra nesten 2 hele år. Jeg var 21 år gammel, og ødelagt innvendig og utvendig. Alt jeg ville var å dra hjem til eksen min, jeg kjente meg alene og redd ute i verden, klarte ikke sosiale sammenkomster, klarte ikke å gå på butikken alene, jeg ville bare han skulle komme og støtte meg. Han kom ikke fordi moren min nektet å ha ham der, og jeg kunne ikke dra fra henne. Da jeg hadde vært og bodd hjemme i et par uker, begynte jeg å få kontakt med mine gamle venner, mine gode kompiser og venninner, min familie. Det var en ny verden av respekt, aksept, toleranse, og ikke minst kjærlighet som åpnet seg for meg. Jeg ble for hver dag overrasket over måten folk behandlet meg på, med snillhet og omtanke. Det tok likevel 5 måneder før jeg innså at jeg kan aldri reise tilbake til min eks igjen, aldri, aldri. Jeg begynte å våkne opp, innse at det han hadde gjort mot meg var grusomt. At ingen trengte å sitte i et slikt forhold som han utsatte meg for. Det var aldri meg som gjaldt på noen måte. Det var bare seg selv han brydde seg om, og det var kun ham jeg skulle bry meg om også.

Jeg tok mot til meg og sa til min eks at jeg aldri kom til å komme tilbake til ham. At det var slutt, over og ut. Det var ingen overraskelse at han tok til alle tenkelige midler for å få meg hjem til seg igjen. Han truet med å drepe seg selv, og meg. Han sverget på å gjøre livet mitt til et helvete. Han ga meg skylden for alt som hadde skjedd, han kalte meg de styggeste tingene. Jeg var 21 år gammel når jeg kvittet meg med ham. Det er likevel ikke mer enn 6 måneder siden at han faktisk lot meg være i fred.

Først truet han meg veldig, ga meg skylden for at forholdet hadde blitt ødelagt, jeg var så forbanna vrang, egoistisk, og usympatisk. Jeg burde være glad for at han orka å være sammen med meg, utakknemlig var jeg nemlig.

Jeg politianmeldte kontakten og truslene. Han fikk kontakt og telefonforbud. I ettertid forstod han at han ikke kunne komme unna med å true meg, så han sendte brev, eposter og sms med kjærlighetsærklæringer, sverget på å være snill mot meg. Han passet på å ha en pressende undertone, han kunne skrive "jeg lover å behandle deg slik jeg alltid har gjort..". Jeg gråt ofte når jeg fikk de meldingene. Det var hardt å høre fra ham, jeg ville bare være i fred. Var det så hardt å la meg være, hvorfor ga du ikke slipp? Lurer jeg ofte på.

Som sagt lot han meg være i fred i sommer. Jeg begynte å hardne til, slik at kontakten hans ikke gikk så hardt innpå meg. På slutten truet han meg med at hvis han gikk nå, så ville jeg aldri få sjansen til å være med ham igjen. Jeg kjente det stakk av angst, han hadde fortsatt et grep over meg. Jeg svarte med å sperre for all kontakt, jeg lot posten gå gjennom min familie slik at de silte ut og ødela brevene fra ham, eposten min fikk filter mot ham og alle de forskjellige epostkontoene hans, og mitt nyeste nummer ble hemmelig.

Mange spør hvorfor jeg ikke anmeldte volden og terroren. Sannheten er at jeg orker ikke, ikke enda. Jeg orker ikke å sitte i en rettsal og kanskje bli mistrodd, høre opplevelsene mine bli bagatellisert og latterliggjort. Det har min eks latt meg oppleve alt for mye.

Dette var et veldig rotete startinnlegg, men det er jo tross alt bare min dagbok. Jeg har en annen bruker her på kvinneguiden, men jeg vil ikke knyttes opp mot den med denne historien. Dette er veldig personlig for meg, og kanskje blir jeg gjenkjent, kanskje ikke. Det var faktisk psykologen min sitt tips å starte dagbok her. Ikke bare ville jeg få tømt hodet klokka 5 om natten om jeg trengte det, men jeg kunne også få innspill fra andre.

Takk for meg, så lenge.