Dere som er aleneforeldre...

[AnonymBruker]

Jeg vurderer mer og mer å bryte opp forholdet vårt og bli alene-mamma, men jeg er veldig usikker på på om det er det rette å gjøre både pga følelsene mine ovenfor samboer og pga de to barna våre. Vi har jobbet mye for forholdet, så føler ikke på noen måte at vi gir opp uten kamp...jeg er bare så trøtt og sliten av å være i et dysfunksjonelt forhold, samtidig som jeg er redd for å ødelegge noe som kunne blitt bra igjen og ikke minst er jeg redd for hvordan barna våre vil ta det om de ikke lenger skal bo sammen med både mamman og pappan sin...(de er 2 og 4)...fullstendig tankekaos.

Lurer på om noen alenemødre/fedre kan dele erfaringene deres med meg, kjenner meg litt rådvill. Lurer også på hvordan jeg skal klare meg økonomisk med èn middels inntekt (studerer i tillegg til å jobbe), men tenker at det nok vil ordne seg på ene eller andre måten, det må jo bare det(?).

[Gjest Gro]

Jeg ble en bedre mamma alene enn med barnefaren.

Nå er det bare meg og barna, og ingen mann å iriitere seg over eller bli såret over.

Ja økonomien ble dårligere- men har bare følt det som en lettelese: det er iallefall MIN økonomi

Men selvsagt skulle jeg ønske vi hadde hatt et godt forhold og barna kunne vokse opp med oss begge sammen.....

[Gjest Gjest]

Forstår det kan være frustrerende for deg, noen dager vil man gi opp andre dager fortsette pga at man ser ett håp og pga barna man har sammen.

Har dere gått til familierådgiving? Det kan jo være noe dere kan prøve ut Og om dere har noen til å være barnevakt, så prøv av å sette av en kveld i uken til kjærestetid. Det er desverre ofte slit at når man har små barn så glemmer man å være kjærester, og det er gjerne da problemene kommer.

Så lenge du har følelser for han, og du tror det kan ordne seg ville jeg fått profesjonell hjelp for å prøve å løse situasjonen. Er det slik at dette er noe du/dere ikke vil så er vel siste utvei å bryte opp forholdet.

Er selv alenemamma, og jeg synes det til tider er beintøft selvom jeg kun har ett barn. Men om dere krangler mye osv, så vil kanskje barna få det bedre om dere ikke bor sammen. En glad mamma (og pappa) skaper glade barn

Ønsker deg masse lykke til, bruk god tid til å tenke over hele situasjonen

[AnonymBruker]

TS her, takk for svar!

Vi har vært til familerådgivning to ganger tidligere, tror ikke samboer er intr. i en ny runde der nå selv om vi kun gikk et par ganger de forrige gangene og ikke fullførte hele opplegget som var lagt for oss.

Problemet nå er egentlig ikke at vi krangler så mye, men vi har kranglet/vært uenige så mye tidligere at jeg tror luften har gått ut av oss begge to. Jeg føler at samboer er ganske uinteressert i meg, og jeg nyter i grunn tiden for meg selv om kveldene når han drar ut (han er ofte på jobb om kveldene, nesten hver kveld i det siste, selvstendig næringsdrivende som kommer og går stort sett som han vil).

Vi er glad i hverandre, men for min del er det lenge siden de ordentlige kjærestefølelsene forsvant. De kan sikkert komme tilbake, men jeg er avhengig av å se noe av det jeg savner komme tilbake hos han, og jeg mister vel mer og mer troen på at det noensinne vil skje...jeg vil ikke endre han som person, men jeg ønsker f.eks at han skal ta bedre vare på seg selv og vise litt mer glede over at vi faktisk er en familie og ta litt mer initiativ til gjøre ting sammen. Klart, hvis han har fått helt nok så skjønner jeg at han ikke gidder...men da er det i hvertfall ingen vits i å fortsette sammen, for jeg blir bare sliten av å føle hans trøtthet og misnøye over meg.

Hvordan synes dere som har delt ansvar det er å være borte fra barna i periodene når de er hos den andre parten? Og hvordan har barna tatt samlivsbruddene?