Hva er galt med meg?

[Dina_]

For 3 måneder siden mistet jeg et barn, SA. Dette var en svært vanskelig opplevelse for meg, for jeg gledet meg jo til å få barn. Min forlovede derimot.. Han ville at jeg skulle ta abort fordi vi ikke var klare for å få barnet. Når jeg fortalte han at jeg var gravid snakket han ikke til meg på flere dager. Jeg var så overbevist om at han ville forlate meg (i ettertid har han fortalt at han kun ønsket å tenke i fred og ikke visste hva han kunne si) at jeg trengte noen å snakke med. Så jeg gikk til min beste venn og fortalte han hva som hadde skjedd. Var dette galt? Jeg mener at det ikke var det.

En uke etter at jeg har snakket med denne vennen begynner typen å spørre merkelige spørsmål; "Har du fortalt andre om babyen?" o.l. Jeg selv har helt glemt at jeg fortalte denne vennen det. Det var en av de aller lengste ukene i mitt liv og jeg hadde da nok å tenke på. Så jeg sier nei.

To-tre dager senere anklager han meg for å ha løyet for han. Ganske forvirret spør jeg han hva han mener. Jo, da forteller han at han har presset denne vennen til å fortelle han hva jeg har sagt til han. Og han mener at jeg har løyet for han med vilje.

Dette var i september/oktober. Og det har omtrent ikke gått en dag forbi uten at jeg har fått hørt om hvordan jeg løy til han.

Dere aner ikke hvordan reaksjonen hans var da han fant ut dette. Jeg tror ikke at han stoler helt på meg ennå.

Kanskje det er galt av meg å mene at jeg hadde all rett til å skjule det for han. Jeg trengte noen å snakke med, jeg gikk til noen jeg stolte på og snakket ut om ting. Jeg kunne jo ikke snakke med typen for han gikk jo rundt og ignorerte meg i flere dager. Så opplever jeg dette grusomme.. Å miste et barn.. Og hver dag minner han meg på det med å snakke om hvordan jeg løy til han.

Hva i all verden skal jeg gjøre?

Og ikke si at jeg skal forlate han eller at vi ikke har det noe bra sammen, for vi har det bra sammen. Er bare at dette har ligget i bakgrunnen ganske lenge nå og jeg trenger noen råd til hvordan jeg kan få han til å innse en del ting.

Det eneste jeg spør meg selv om nå er; når ble ærlighet en tvang? Kan han virkelig forvente at jeg skal åpne meg opp til han 100%? Han har jo venner som han snakker med og jeg spør aldri hva han snakker med de om. Hvorfor må jeg fortelle han alt? Jeg vil gjerne gjøre det, men jeg vet jo hvordan han reagerte forrige gang

[lenny]

tror vel han ble irritert og såret over at du fortalte at du var gravid til kompisen din fordi han selv ikke hadde fordøyd tanken ordentlig og kanskje ville du skulle ta abort.

hvis han ville du skulle ta abort så ville han vel ikke at andre skulle vite det!du vet jo selv hvordan ett rykte oppstår og han ville blitt fremstilt som en idiot .(fordi om abort eller å få barnet burde vært ett felles valg)eller han ville ta avgjørelsen sammens med deg alene før andre fikk vite noe.

men skjønner deg godt fordi du prøvde jo å snakke med ham,men ble avvist og det er nok veldig sårt i en sånn situasjon.

folk reagerer forskjellig på situasjoner det er lov,men synes i denne situasjonen at ærlighet kreves.og han burde ikke avvist deg sånn.

leit at du mistet barnet :trøste:

[Gjest Hilde K S]

Jeg har også mistet et barn som ikke var planlagt og ikke videre ønsket av mannen min. Dette var også første gangen jeg var gravid og det var vanskelig for han å forholde seg til min sorg. Det var helt greit for ham at jeg snakket med andre om dette, siden han hadde så vanskelig for å skjønne det hele. Ikke at han ikke var der for meg, det var han, men han klarte ikke å forholde seg til barnet slik jeg gjorde.

Det jeg prøver å fortelle deg er at menn ofte ikke har det samme forholdet til barn som oss før de blir fødte. Dersom du ikek hadde mistet kan jeg garantere deg at han ville elsket barnet like høyt som deg.

Angående historien om kompisen, kan jeg forstå at han føler seg sviktet. å tro at du har løyet for han må være utrolig vondt for han.

Og ja - jeg kan godt tro at dere har et godt forhold, selv om noe slikt har skjedd. Man skal jobbe seg igjennom noen slike bøyger iet forhold, det gjør forholdet sterkere når man har kommet videre.

Mitt beste tips nå er at du setter deg ned og skriver et brev der du får ut følelsene. Du trenger ikke å gi brevet til han, men det hjelper å få tømt seg.

[Gjest Anonymous]

Jeg synes han er arrogant! Hva i all verden er det egentlig han krever av deg? Du er da bare et menneske.....Et menneske som i tillegg bærer på en sorg!

Greit, du har skjult noe for han....og hva så? Skjuler han aldri noe for deg? Joda, det gjør han. ALLE par skjuler ting for hverandre...ALLE har såkalte hemmelige rom, og slik BØR det være!

Jeg skal ikke råde deg til noenting jeg, så bare slapp av.........

Men tenk på deg selv heretter. Ikke konsentrer deg så mye om hva han mener om dette,,,,han er nemlig arrogant. Dette får han bare komme over. Sånn er livet - Vi har opp -og- nedturer! Og når det ikke er noe verre,,,så.........

Dette kommer nok til å gå bra,,,,,bare gi det litt tid!

[Gjest Anonymous]

Du står da i din fulle rett å prate med andre mennesker, enten det er nære venner, familie, folk her inne på KG eller en villt fremmed eldre dame på gata for den saks skyld. Hva du snakker med andre om er DIN sak, så lenge du snakker om deg, dine tanker og dine følelser. Dersom du snakker om din kjære, kritiserer eller baksnakker - ja da mener jeg at han hadde hatt grunn til kanskje å reagere litt.. Men ikke fordi du lettet ditt hjerte til en god venn!

Vanskelig å gi deg noen konkrete råd, men et vil nå være at han bør HOLDE KJEFT og legge denne uskyldige løgnen din bak seg og komme seg videre. DU har nok med sorgen over det tapte barnet og skal da ikke måtte messe mer om at du svarte feil i farta.

Hvorfor tvang han kameraten din til å innrømme hva du hadde sagt? Skjønner ikke vitsen jeg!!

Be han ta bedre vare på dama si isteden ellers kan han vel ryke og reise snart!

GODT NYTTÅR!!!

[Dina_]

takker for alle svar. skal ta en prat med typen i kveld

godt nyttår alle sammen

[Skusla]

Du står da i din fulle rett å prate med andre mennesker, enten det er nære venner, familie, folk her inne på KG eller en villt fremmed eldre dame på gata for den saks skyld. Hva du snakker med andre om er DIN sak, så lenge du snakker om deg, dine tanker og dine følelser. Dersom du snakker om din kjære, kritiserer eller baksnakker - ja da mener jeg at han hadde hatt grunn til kanskje å reagere litt.. Men ikke fordi du lettet ditt hjerte til en god venn!

Vanskelig å gi deg noen konkrete råd, men et vil nå være at han bør HOLDE KJEFT og legge denne uskyldige løgnen din bak seg og komme seg videre. DU har nok med sorgen over det tapte barnet og skal da ikke måtte messe mer om at du svarte feil i farta.

Hvorfor tvang han kameraten din til å innrømme hva du hadde sagt? Skjønner ikke vitsen jeg!!

Be han ta bedre vare på dama si isteden ellers kan han vel ryke og reise snart!

GODT NYTTÅR!!!

Kunne ikke svart bedre selv.

Tenk på deg selv, og be han komme over dette fortest mulig.