Når "sprakk" dere?

[kaprifolen]

Har dere delt problemene med å få barn med andre?

Selv får jeg høre "når skal dere få barn, da?" støtt og stadig, fra alt fra kunder til naboer og familie. Selv om den nærmeste familien er flinke til å la være, da jeg har gitt uttrykk for at jeg synes det er et uhyre frekt spørsmål.

Nå har jeg et par ganger dratt "det er ikke alle som vil, og det er ikke alle som kan, få barn", og det føles godt. Da får jeg statuert at spørsmålet er upassende, og trenger ikke greie ut videre. Og folk lærer ei lekse.

Men nå har det seg slik at det er en ny graviditet i familien, og pga intern livsvarig "kniving" (uskyldig sådan), er jeg rimelig sikker på at vi kommer til å få høre "ha, da kom XX først til noe, for en gangs skyld!" og lignende. Vi er helt jevngamle.

Det som er så sårt, er at vi hadde termin tre uker før dem, men mistet... Etter to års prøving og bekreftet at vi ikke kunne få, var det et mirakel og et hardt slag i trynet, og jeg er redd jeg kommer til å klikke om disse kommentarene kommer! Ingen vet om problemer eller tapet.

Jeg ser for meg at jeg kommer til å slite i familiesammenhenger fremover, siden deres termin er så nær vår, og det alltid har vært naturlig å sammenligne oss...

Har dere noengang sprekt på familien? Hvordan, hvor og hvordan gikk det? Roet alt seg etterpå?

[AnonymBruker]

Ja, jeg sprakk.

Etter noen år med prøving og prøverør var jeg så ufattelig sliten, deprimert og lei av å høre på alle som var gravide.

De rundt meg forsto ikke hvor tøft dette var og at jeg faktisk var deprimert.

Så da begynte jeg å bli sur og nesten sint hver gang de snakket om graviditeter, fødsler og babyer. Og til slutt "klikket" jeg og ble skikkelig sint.

Da forsto de litt av hvordan jeg hadde det. Jeg prøvde å forklare, men det var ikke lett.

Så det endte med at de sluttet å prate om graviditet rundt meg.

Nær graviditet er ikke så lett å unngå, men prøv å forklar. Noen forstår ikke uansett dessverre.

[AnonymBruker]

Vi sprakk ikke til tross for ufattelig mye masing. Nå trengte vi ikke prøve mange år da, men masingen begynte lenge før vi begynte prøvingen så det sammen med strevet med å få barn var veldig slitsomt. Grunnen til at vi insisterte på å holde alt hemmelig er at folk som maser om barn gjerne er de samme som har massevis av "gode" råd når man strever med å bli gravid, og jeg orket bare ikke høre på slikt eller at folk skulle følge oss med argusøyne. Jeg synes også det var utrolig sårt å se andre bli gravide lett (spesielt de som forventet at det skulle gå som en lek), særlig siden jeg opplevde å miste flere ganger selv. Det var en veldig tung tid, men for vår del vet jeg det ikke hadde blitt lettere av å fortelle om problemene. Vi har nå endelig to barn og håper på en tredje, men familien tror vi er fornøyd med to. På den måten unngår vi masing igjen og kanskje blir den siste prøvetiden den roligste vi får.

[AnonymBruker]

Vi "sprakk" litt i jula.....

Har et søskenbarnn som er som en bror for meg, men kona hans er ikke min bestevenninnne for å si det slik. De har fire barn, og spesielt hun evner ikke å se at deres barn ikke er hele verdens nåløyer. Hun mener også at hele verden skal ta hensyn til deres barn, og at ingen andre enn de som er foreldre selv skal kunne kommentere barneoppdragelse eller barnas oppførsel utenfor de fire vegger.

Under en vennlig prat rundt dette med oppførsel så kom det fram at vi antageligvis ikke kan få barn (både sykdom og alder). Det ble likevel grundig påpekt at de med mest rett i samfunnet er de som produserer 2.1 avkom, for de sørger for at samfunnet får nye skattebetalere som kan betale for kommende generasjoner. Greit med tall, men å bli fortalt at vi som par ikke er like mye "verd" og implisitt ikke bør ha de samme rettigheter..... Jeg kokte og søskenbarnet mitt ble noe spak i ettertid.

Det kona derimot gjør på vennefesten i romjula, er å direkte spørre en bekjent (mens jeg står der og prater med vedkommende) hvor mange barn han har Hun kjente ham ikke, og han kunne for alt hun vet nylig ha mistet et barn. Jeg gikk.

Pat

[AnonymBruker]

Jeg hadde en plan om at neste gang jeg traff mitt søskenbarn og min tante så skulle jeg "sprekke" og si klart i fra at det er ganske ufint av dem å fortelle at den eneste meningen med livet er å få barn og å fortsette å mase om at vi bør få barn snart, og si at "det faktisk ikke er sikkert at alle kan få barn og at det derfor er veldig lite hensynsfullt å si slike ting og at en bør tenke seg om to ganger før en sier slikt til folk".

Nå har det seg enn bare slik at jeg er gravid, så jeg får nok ikke anledning til å si i fra, men jeg angrer på at jeg ikke sa tydelig i fra forrige gang jeg traff dem. Slik de har holdt på det siste året har rett og slett vært veldig ufint, og om jeg hadde vært prøver lenger og i tvil om vi kanskje kunne få barn ville det vært veldig sårende med en slik oppførsel.

[AnonymBruker]

Jeg har vært helt åpen om våre problemer fra første stund med nærmeste familie og venner, så har ingen grunn til å "sprekke". Det er derimot en kjempestøtte å ha dem i ryggen, betyr mye for mannen min og meg. Hadde vi holdt problemene for oss selv, tror jeg vi hadde gått på veggen ganske fort, tror også det kan være en av grunnene til at ekteskap/forhold ødelegges pga ufrivillig barnløshet...

[miaw]

Jeg er helt åpen med det at jeg er steril. Alle vennnene mine vet det, og de vet at jeg ikke er redd for å snakke om det.

[83`]

Vi "sprakk" litt i jula.....

Har et søskenbarnn som er som en bror for meg, men kona hans er ikke min bestevenninnne for å si det slik. De har fire barn, og spesielt hun evner ikke å se at deres barn ikke er hele verdens nåløyer. Hun mener også at hele verden skal ta hensyn til deres barn, og at ingen andre enn de som er foreldre selv skal kunne kommentere barneoppdragelse eller barnas oppførsel utenfor de fire vegger.

Under en vennlig prat rundt dette med oppførsel så kom det fram at vi antageligvis ikke kan få barn (både sykdom og alder). Det ble likevel grundig påpekt at de med mest rett i samfunnet er de som produserer 2.1 avkom, for de sørger for at samfunnet får nye skattebetalere som kan betale for kommende generasjoner. Greit med tall, men å bli fortalt at vi som par ikke er like mye "verd" og implisitt ikke bør ha de samme rettigheter..... Jeg kokte og søskenbarnet mitt ble noe spak i ettertid.

Det kona derimot gjør på vennefesten i romjula, er å direkte spørre en bekjent (mens jeg står der og prater med vedkommende) hvor mange barn han har Hun kjente ham ikke, og han kunne for alt hun vet nylig ha mistet et barn. Jeg gikk.

Pat

Altså, når det går så langt at man ikkje kan spørje andre om kor mange barn dei har, pga at dette kan verke sårande, då synest eg strikken er dradd litt for langt altså.

Ja, det er veldig sårande å ikkje kunne få barn, men det viktigaste i ein sånn situasjon er jo det å innsjå at dette med barn og familie kjem til å vere eit tema som mange likar å snakke om.

Er man i fruktbar alder, kjem dette til å vere noko mange spør om og mange snakkar om i mange år framover. Sånn ER det berre, og sjølv om det er SÅRT for dei som ikkje greier å få barn, må det vel berre øvast på å høyre på sånt snakk -eller gå vekk som du gjorde.

Det at det er frekt å spørje om kor tid man skal få barn, gjeld så lenge personen er ufrivillig barnlaus. Spør man dette spørsmålet til eit nygift par (som ikkje slit med ufrivillig barnlausheit -som dei veit om enno iallefall), er det ikkje frekt lenger. Altså, dei som er ufrivillig barnlause kunne tjent mykje på å fortjele om problemet sitt, ikkje berre forvente at folk skal greie å ta hensyn viss dei ikkje veit (no snakkar eg generelt altså, ikkje om personen som skreiv innlegget over).

Endret 16. januar 2012 av 83`

[AnonymBruker]

Jeg "sprakk" litt til ei vennine her om dagen......

Vi har strevd lenge for å få barn, og er nå igang med prøverør. Dette vet hun om. Jeg har tidligere hatt 4 SA, før vi begynte med prøverør, noe hun også er klar over.

Første prøverørsforsøk var forsåvidt vellykket, egget festet seg og jeg var lykkelig gravid i 11 uker, helt til det på ultralyd ble oppdaget at det ikke var liv lengre, og det hele endte i en MA med påfølgende utskrapning. Den dagen jeg hadde innsett ringte jeg henne for å fortelle at alt hadde gått bra, og da kunne hun fortelle at hun og var gravid.

Uansett, jeg har vært innmari trist å lei meg etter MA, og det har ikke akkurat hjulpet på at hun ringte meg nesten hver dag for å klage over kvalme, oppkast og trøtthet etterpå.

Tilslutt sa jeg bare stille til henne at jeg skulle gladelig ha kastet opp hele dagen bare jeg kunne ha vært gravid fortsatt.... Etter det så ble det heldigvis slutt på disse telefonene...

[kaprifolen]

Altså, når det går så langt at man ikkje kan spørje andre om kor mange barn dei har, pga at dette kan verke sårande, då synest eg strikken er dradd litt for langt altså.

Ja, det er veldig sårande å ikkje kunne få barn, men det viktigaste i ein sånn situasjon er jo det å innsjå at dette med barn og familie kjem til å vere eit tema som mange likar å snakke om.

Er man i fruktbar alder, kjem dette til å vere noko mange spør om og mange snakkar om i mange år framover. Sånn ER det berre, og sjølv om det er SÅRT for dei som ikkje greier å få barn, må det vel berre øvast på å høyre på sånt snakk -eller gå vekk som du gjorde.

Det at det er frekt å spørje om kor tid man skal få barn, gjeld så lenge personen er ufrivillig barnlaus. Spør man dette spørsmålet til eit nygift par (som ikkje slit med ufrivillig barnlausheit -som dei veit om enno iallefall), er det ikkje frekt lenger. Altså, dei som er ufrivillig barnlause kunne tjent mykje på å fortjele om problemet sitt, ikkje berre forvente at folk skal greie å ta hensyn viss dei ikkje veit (no snakkar eg generelt altså, ikkje om personen som skreiv innlegget over).

Nå er det ikke dette tråden skulle handle om, men HVORFOR er det greit å spørre folk om noe privat som innebærer både fysisk og psykisk helse, samliv, økonomi, jobbsituasjon, boligstandard osv osv osv, mena det er frekt å spørre folk hva de tjener, eller hvor mye gjeld de har?

Dette forundret meg før jeg visste om mine problemer.

Og i innlegget du siterte, tror jeg ikke TS hadde reagert om spm var "har du barn" og ikke "hvor mange"...?

[AnonymBruker]

Så sint blir jeg også av og til. Det fins folk som har null takt og ingenting i hodet. Jeg er 30 og får stadig høre at det er på høy tid å få barn. Hva er det vi venter på. Det blir vanskeligere og vanskeligere jo mer vi venter. Osv irriterende kommentarer.

Ja, jeg vet at vi begynner å ha dårlig tid, at det blir vanskeligere, vi har prøvd i snart 1 år uten suksess! Men det vet de ikke og fortsetter med kommentarene. Snart blir det ser jeg.

[AnonymBruker]

Så sint blir jeg også av og til. Det fins folk som har null takt og ingenting i hodet. Jeg er 30 og får stadig høre at det er på høy tid å få barn. Hva er det vi venter på. Det blir vanskeligere og vanskeligere jo mer vi venter. Osv irriterende kommentarer.

Ja, jeg vet at vi begynner å ha dårlig tid, at det blir vanskeligere, vi har prøvd i snart 1 år uten suksess! Men det vet de ikke og fortsetter med kommentarene. Snart blir det ser jeg.

Men kan du ikke bare si at "vi har prøvd lenge, men får det ikke til enda" eller noe da? Da slipper du mer spørsmål, og det er det.

Jeg er selv ufrivillig barnløs, har vært gjennom hele regla med prøverør uten hell, ikke kan vi adoptere heller - så for vår del kommer det aldri til å bli barn. Jeg har vært åpen om dette helt fra den spede begynnelse, og kan med hånden på hjertet si at jeg har ALDRI fått spørsmål/kommentarer. Folk VET og da er det ikke mer å lure på.

[kaprifolen]

Men kan du ikke bare si at "vi har prøvd lenge, men får det ikke til enda" eller noe da? Da slipper du mer spørsmål, og det er det.

Jeg er selv ufrivillig barnløs, har vært gjennom hele regla med prøverør uten hell, ikke kan vi adoptere heller - så for vår del kommer det aldri til å bli barn. Jeg har vært åpen om dette helt fra den spede begynnelse, og kan med hånden på hjertet si at jeg har ALDRI fått spørsmål/kommentarer. Folk VET og da er det ikke mer å lure på.

MEN HVORFOR skal man dele noe av det mest intime man går gjennom med alt fra familie til fjernt bekjente!?

Og selvsagt har man hele greia med at alle ser på deg med et lurt smil bare man har en litt løs topp, eller spiste pasta til lunsj og er litt oppblåst... For da er man jo selvsagt gravid, kanskje...?

[AnonymBruker]

Jeg har ikke sprukket enda, men kjenner det er like før.

På facebook sto det på veggen en dag:

"Det er ikke når du får barn livet ender, det er da det begynner!!"

Jeg hadde lyst å kommentere "så de som ikke kan få barn har ikke et liv?", for det er jo det slike mødre skriver... Men lot være, for hun som skrev det kjenner jeg dårlig.

Kan være jeg overreagerte på statusen, og må innrømme det stakk godt når jeg leste den.

Ellers er det mange som "maser". Familie, venner, kollegaer og naboer.

Jentungen til samboeren min maser også litt, men det er jo bare søtt da

[AnonymBruker]

Altså, når det går så langt at man ikkje kan spørje andre om kor mange barn dei har, pga at dette kan verke sårande, då synest eg strikken er dradd litt for langt altså.

Ja, det er veldig sårande å ikkje kunne få barn, men det viktigaste i ein sånn situasjon er jo det å innsjå at dette med barn og familie kjem til å vere eit tema som mange likar å snakke om.

Er man i fruktbar alder, kjem dette til å vere noko mange spør om og mange snakkar om i mange år framover. Sånn ER det berre, og sjølv om det er SÅRT for dei som ikkje greier å få barn, må det vel berre øvast på å høyre på sånt snakk -eller gå vekk som du gjorde.

Det at det er frekt å spørje om kor tid man skal få barn, gjeld så lenge personen er ufrivillig barnlaus. Spør man dette spørsmålet til eit nygift par (som ikkje slit med ufrivillig barnlausheit -som dei veit om enno iallefall), er det ikkje frekt lenger. Altså, dei som er ufrivillig barnlause kunne tjent mykje på å fortjele om problemet sitt, ikkje berre forvente at folk skal greie å ta hensyn viss dei ikkje veit (no snakkar eg generelt altså, ikkje om personen som skreiv innlegget over).

jeg tror jeg ordla meg litt feil, for jeg kan forstå at folk spør om du jobber, har samboer o.l. for det gjør jeg også. Det jeg reagerte sterkt på var at hun (når hun vet at jeg fortsatt jobber med forene meg med et barnefritt liv) kommer opp og spør en ukjent om hvor mange barn han har...... Når det er sagt så har jeg aldri, ikke en eneste gang, spurt om folk har barn. Det kunne ikke falle meg inn. Jeg har ikke noe med det den ene eller den andre veien. Jeg kan spørre hvis den andre selv har nevnt et eller flere barn, slik at det er motparten som gitt lit av svaret og vil snakke om barna.

Pat