Foreldre uten ambisjoner

[Gjest søndagsgjest]

hei

Først og fremst vil jeg si at jeg har har hatt en kjærlig og tryg oppvekst. Ikke noe galt sånn sett. Men foreldrene mine har overlatt oss barna litt vel mye til oss selv. De har gjort det veldig enkelt får oss å unngå til vi ikke ville. Feks fikk vi alltid melding til skolen om vi av en eller annen grunn ville være hjemme. Det samme gjelder en del fritidsaktiviteter også, da jeg feks sluttet på fotball etter 12 år sa de ingenting på det. Det var bare greit at jeg sluttet på dagen. Da jeg ville slutte på vgs var det også greit får dem, det var takket være en lærer og søsken jeg ikke sluttet. Det tok altså ikke mye overbevisning før jeg fortsatte, men de kom aldri med noen oppmuntrenede ord. Senere har jeg begynt og slutte på utdanelser akkurat som det har passet meg. De sier ingenting. De har lite eller ingen oversikt over hva jeg driver med. Jeg har godttatt hvordan de er, men jeg vil ikke være sånn selv. Så jeg jobber hardt får å ikke være så ambisjonsløs som dem. Men jeg merker hvor vansklig det er når de er i nærheten. De har en slags rar innstilling om at alle som har utrettet noe eller er rike har gjort det på bekostning av noen andre. Litt selvpåtatt oferrolle. Store deler av livet har nok jeg å sett meg selv som svakere enn andre. Nå merker jeg bare at jeg blir gal av å omgås folk uten ambisjoner eller mål.

[AnonymBruker]

Høres litt ut som mine egne foreldre. Mitt eneste tips er å gå inn i deg selv for å finne ut hva du vil, hva som vil gjøre deg lykkelig/fornøyd, og sette deg mål basert på dette. Om du opplever at foreldrene dine drar deg ned i forbindelse med dine ambisjoner, må du bare forsøke å holde de på avstand på det området der ved å f.eks ikke snakke så mye om dine fremtidsplaner med dem. Evt ta en prat med dem og forklare hvordan du føler de påvirker deg, og be om at de viser forståelse og kanskje til og med støtter deg.

[AnonymBruker]

Men du er vel voksen nå? På tide å ta litt ansvar selv og ikke skylde på alle andre fordi du selv er tafatt og lat.

Det er ingen andre enn deg selv som kan gjøre noe med livet ditt.

[AnonymBruker]

Haha, skulle tro vi hadde vokst opp med samme foreldre. Foreldre av denne typen er det værste som finnes, fordi de ikke klarer å forberede oss ungene på hva som skjer når vi faktisk blir 20-25 og forventes å ha både utdannelse og gode karakterer for å få jobb.

[AnonymBruker]

Men du er vel voksen nå? På tide å ta litt ansvar selv og ikke skylde på alle andre fordi du selv er tafatt og lat.

Det er ingen andre enn deg selv som kan gjøre noe med livet ditt.

Er enig i denne. Det virker som du er klar over problemet nå og da blir det litt lettvint å skylde på foreldrene dine over at det er blitt som det er blitt.

Kanskje du ikke tør å satse på noe fordi du mangler oppmuntring, men da får du oppmuntre deg selv. Man kan ikke alltid legge ansvaret på andre for at du selv skal få noe ut av livet ditt.

Ta tak i deg selv.

[AnonymBruker]

Men du er vel voksen nå? På tide å ta litt ansvar selv og ikke skylde på alle andre fordi du selv er tafatt og lat.

Det er ingen andre enn deg selv som kan gjøre noe med livet ditt.

Men hva når du ligger 5 år på etterskudd og føler at du ikke har oppnådd noe som helst? Det å ha de "riktige" foreldrene er viktig, feks i matte og naturfag er det bevist at du i snitt får dobbelt så gode karakterer av å ha velutdannede foreldre som lavt utdannede. Gjennomføringsgraden i videregående varierer enormt og den gjennomsnittlige forskjellen i karaktersnitt mellom barn av høyt og lavt utdannede foreldre er på hele 1,2.

Greit nok at når du først er voksen så er det opp til deg selv å komme deg ett sted i livet. Men sammenlign to 19 åringer, en med velutdannede foreldre og en med lavt utdannede. Og hvilke muligheter og utfordringer de møter. Sannsynligvis vil du finne frem til at han som har de velutdannede foreldrene stiller bedre på så og si alle punkter.

Han vil få med støtte hjemmefra under studiene (slipper og bekymre seg for å finansiere studiene selv, jobbe masse ved siden).

Han vil ha mye større kjangse for å ha fullført videregående.

Han vil ha fullført videregående med ett LANGT høyere karaktersnitt.

Foreldrene hans vil og vanligvis vite mer om studiene hans og hvordan ting kommer til å foregå. Og kunne snakke med ham om hvordan studiehverdagen hans kommer til å være i praksis. Spør jeg moren eller faren min om hva som skjer på ett universitet og hva som må til for å komme seg i gjennom studiene så vil de ikke ha peiling på hva de skal si en gang.

Jeg kommer til å være ferdig med min master når jeg er 30. Det syntes jeg ikke er så alt for ille. Men jeg er ikke i tvil om at jeg hadde vert ferdig allerede for ett år siden hvis jeg hadde hatt andre foreldre.

PS: JEG ER IKKE TS!

[Gjest Gjest]

Sånn er mine foreldre også, spesoelt min mamma. Hun har aldri satt seg noe mål i livet. Og ikke noe krav til oss barn da vi vokste opp. Jeg droppet ut av vidergående uten at de sa noe. Jeg har tatt utdannelsen i voksen alder. Minn mann har også hatt tilsvarende oppdragelse, vi har barn i sammsn og har snakket akkurat om dette. Vi setter mer krav til våre barn, følger opp med lekser , trening, venner osv og det kommer vi til å ha fokus på.

Jeg har verdens beste og snilleste foreldre, men savnet det at noen pushet meg når jeg gav opp som barn / ungdom. Viktig å følge med på barna og våge å sette krav til dem . Fikk alltid høre at vi kan komme langt uten utdannelse ( ingen av dem har det. ) Men uten utdannelse så må du jobbe dobbelt så hardt for å oppnå noe. Vi sparer hele veien til våre barn til utdannelse osv, vi kommer til å ha fokus på det hvor viktig det er ( de må jo selvsagt trives med det de gjør )

[Gjest Gjest]

Sånn er mine foreldre også, spesoelt min mamma. Hun har aldri satt seg noe mål i livet. Og ikke noe krav til oss barn da vi vokste opp. Jeg droppet ut av vidergående uten at de sa noe. Jeg har tatt utdannelsen i voksen alder. Minn mann har også hatt tilsvarende oppdragelse, vi har barn i sammsn og har snakket akkurat om dette. Vi setter mer krav til våre barn, følger opp med lekser , trening, venner osv og det kommer vi til å ha fokus på.

Jeg har verdens beste og snilleste foreldre, men savnet det at noen pushet meg når jeg gav opp som barn / ungdom. Viktig å følge med på barna og våge å sette krav til dem . Fikk alltid høre at vi kan komme langt uten utdannelse ( ingen av dem har det. ) Men uten utdannelse så må du jobbe dobbelt så hardt for å oppnå noe. Vi sparer hele veien til våre barn til utdannelse osv, vi kommer til å ha fokus på det hvor viktig det er ( de må jo selvsagt trives med det de gjør )

Ts her

Takk til alle som har skrevet! Jeg tar alt til meg. Jeg er fult kalr over at jeg er voksen å tar ansvar får meg selv. Jeg begynte å gå mine egene veier da jeg var ganske ung og ordne ting så selv. Jeg skal på ingen måte legge skylden på mine feil på foreldrene mine, men jeg kan ikke legge skjul på at jeg fortsatt savner noen som råder meg og pusher meg når jeg trenger det. Det kan være veldig enkle ting som å send en melding når jeg sitter å leser til eksamen osv. Ikke stoooore ting.

Jeg kommer nok til å sette strengere krav til mine barn når jeg får noen. Jeg har allerede mye strengere krav til meg selv enn det mine foreldre har til seg selv. Jeg lager feks middag hver dag, spiser sunt, trener, legger meg tll normal tid osv. Dette er ting mine foreldere gjorde lite da jeg var barn. Vi fikk feks legge oss når det passet oss selvom vi skulle på skolen. Fra ungdomskolen hadde jeg ansvar får å stå opp å komme meg på skolen. Det blir veldig enkelt får de av dere som sier at jeg er voksen å må ta meg sammen. Det er akkurat det jeg har gjort i alle år. Det er først i det siste jeg har begynt å tenke over at forldrene mine kanskje burde gjort mer enn det de gjorde. Og at jeg kanskje hadde kommet lengere med utdannelsen om de hadde fulgt opp litt mer da jeg var barn og ungdom.

Jeg vet ikke hvordan dere har hatt det hjemme, jeg kan kun snakke får meg selv. Jeg har vasket klærene mine siden jeg var ca 10 år fordi foreldrene mine bare sluttet å gjøre det. Da vakset jeg forsovet alt av sengetøy, håndkler osv også selv. Jeg laget mye av maten min selv. jeg ble ALDRI spurt om jeg hadde gjort lekser osv. Jeg syns barn skal hjelpe til hjemme og lære seg å være selvstendige, men å ta ansvar får seg selv i barneskole og ungdomskole alder syns jeg faktisk er får mye ansvar å legge på et barn. Jeg klarte det rett og slett ikke alltid og falt da ut av en del ting på skolen. Det er blir da naturligvis vanskligere får meg å få meg videre utdannelse.

Jeg ser ikke på meg selv som svak eller mindre flink. Men jeg ser at jeg ikke har hatt helt det samme utgangspunktet som mange av mine gjevnladrende. Jeg er i gang med en utdannelse jeg trives med og har egentlig det livet jeg ønsker å leve. Jeg er forresten 26 år.

[Gabbs]

Liker denne tråden xD Deilig å vite at det er andre som har hatt foreldre av samme typen som meg og reagerer på samme måte. Savner de samme tingene i livet. Feks meldingen når man sitter å leser til eksamen, eller savner at noen sier skjerp deg hvis du sklir ut litt og ikke gjør noe. Kansje mest av alt savner jeg at de evner til å følge opp eller holde seg ett hode forran deg, vet noe om arbeidsmarkedet, utdannelsene som finnes, hva som skal til for å komme inn, hva som trengs for å gjennomføre og liknende. For min del så kan jeg ikke i det hele tatt bruke foreldrene mine som "sparringpartnere" i forhold til slike ting. Alt jeg får til svar er "Å så flott." fordi de ikke evner å se de positive og negative sidene ved valgene jeg gjør.

Blir veldig analytisk og planleggende da. Men det er så forbanna mye jobb å gjøre "alt selv"

[pinar]

TS- Du høres litt ut som meg, eventuelt min foreldre situasjon.

[Gjest Gjest]

Ts her igjen

ser det er en del av dere som har lignede erfaringer og føler mye av det samme som jeg gjør. Det er også en del av dere som sier det er best å komme seg videre osv. Det er jeg helt enig. Men det jeg savner er mer konkrete tips til hva dere mener jeg burde gjøre skulle ha gjort anderledes osv. Jeg tar alt av tips og råd til meg:) og hva er deres erfaringer?

Jeg har feks blitt flink til å skille mellom mine foreldres og mine problemer. Jeg ble før dratt inn i mye som ikke hadde noe med meg å gjøre. Det tok mye tid og ikke minst søvn fra meg i mange år. Moren min behandlet med feks som en vennide som hun kunne snakke om med sine voksene problemer fra jeg var barn. Jeg forsto lite eller ingentig om hva hun mente eller hva jeg kunne gjøre med det. Jeg lærte meg å bare høre på henne når hun snakket. Nå sier jeg feks at jeg ikke har tid eller enegi til å bli innblandet i ting som ikke har noe med meg å gjøre og som heller ikke er så alvorlig. Hun har blitt bedre å bedre til å respektere det Det er en bra ting!

Ellers gjør jeg jo så godt jeg kan og jeg har godttatt hvordan ting er får meg.

[AnonymBruker]

Vet ikke om noen følger med på denne tråden, men jeg har en lignende situasjon. Jeg har vokst opp hos en mor som var alkoholiker, hadde sykiske problemer osv. Faren min har ikke vært der så veldig mye,det har vært mest opp til meg. Men faren min har vært veldig flink med sin karriere, noe som alltid har vært mitt mål også. Har alltid vært flink og seriøst i de forskjellige yrkene jeg har hatt til nå. Jeg flyttet tidlig for meg selv og har klart meg greit siden det. Jeg føler jeg ikke har hatt tid til å leve i det heltatt, før jeg flyttet ut. Men nå har jeg lært meg å legge meg tidlig, spise sunn mat osv selv. Det meste er lært selv. Jeg og føler jeg henger noen år etter. Fordi jeg har AMBISJONER.. Har alltid vært flink med tall heldigvis og dette er noe jeg skal jobbe med videre. Neste år er det universitet og blir ferdig med master grad når jeg er 31. Men det jeg har funnet er at jeg ikke kan tenke på at jeg er "dårligere" enn de andre pga det. I forbindelse med jobb, så er det fler og fler som tar utdannelse seint. Mange som skaffer seg erfaringer og gjør diverse ting før de tar ferdig utdannelse. Sånn tror jeg man må tenkte for å kunne klare det, og det like bra som "alle andre". Nå lever jeg livet fullt, og GLEDER meg MASSE MASSE til jeg er gang med skole. Da er livet komplett. ! :-) Man må bare stå på og blåse i de som er sjalu, om det er foreldre eller hvem det er. Alle kan forandre seg også om man ikke har vært pliktoppfyllende før. Det er aldri for sent! Så bare stå på! Er så mange som ikke har ambisjober, så jo fler jo bedre!;-)

Anonym poster: cecc26caec8e5fe4b09aeb7e4dfd9d36

[Gjest Gjest]

hei!

jeg følger med på denne tråden. Det er jeg som er TS. Lenge siden jeg startet denne tråden så morsomt å se at noen skriver her enda

Det er en god stund siden jeg startet denne tråden og jeg har siden da tatt mer og mer avstand fra mine foreldre. Det er ikke forenelig får meg å ha får mye kontakt med dem og samtidig ha energi til å gjennomføre de tingene jeg skal.

Det er supert at du har funnet din vei. Det er noe jeg håper alle gjør. Jeg ønsker deg all lykke til med studier.

[AnonymBruker]

Foreldre spiller en viktig rolle for utdannelse.

Foreldres utdanning avgjørende for barnas skolegang.

Krever tiltakt for å redusere sosiale forskjeller på utdanning

Knuser myter om norsk skole

Anonym poster: a9a0f3de58439ab9c21d83785a822f9b

[AnonymBruker]

Ble pusha til alt mulig i oppveksten. Endte opp med at jeg fikk angst, dårlig selvtilitt og elendig mestringsfølelse. Følte ikke at jeg var god nok i noe. I dag har jeg ingen karriere og ingen ambisjoner. Klarte ikke fullføre noen skikkelig utdannelse grunnet angst og dårlig konsentrasjon.

Med mine fremtidlige barn skal jeg være hjelpsom, flink til å lære bort osv..men ALDRI pushe dem.

Anonym poster: 4e780adfcf5b8c89ac6d6e62a8705b69