Problemer mellom barn og stefar...

[AnonymBruker]

De siste ukene har det vært mye gnissinger mellom stefar og barn. Barna er 10 og 7 år, og de har levd med ham som far de siste 6 årene. Han har hele tiden sagt at han føler at de er hans egne, og at han er like glad i dem som sine egne barn.

Men den siste tiden har det vært noe problemer mellom stefar (mannen min) og eldste. Det toppet seg i går da eldste hadde et skikkelig raseriutbrudd uten noen spesiell foranledning, og han svarte med å kjefte og si at han var drittlei av at det "alltid skal være sånn".

Utpå kvelden så tar han seg et par øl mens vi ser på TV, og i en eller annen sammenheng så mumler han noe sånn som "drittunge er sånn som ligger nede og endelig sover og holder kjeft det". Og etter en liten stund til så kommer vi inn på forhold via det at noen vi kjenner akkurat har gått fra hverandre hvorpå jeg sier at det er heldigvis ikke noe vi trenger å tenke på nå i det minste. "Er du så sikker på det? Blir det ikke slutt på dette faens tullet så gidder ikke jeg mer i hvert fall" svarer han da.

Hva faen? Har han gått rundt og tenkt på skilsmisse, bare på grunn av en dårlig periode? Skal jeg ta dette med en klype salt med tanke på hvordan dagen i går var, eller bør jeg virkelig revurdere forholdet?

Hvor seriøst skal jeg ta akkurat den uttalelsen?

[Gjest Gjest]

Du er bare opptatt av han og hans følelser og tanker? Ikke barnets?

Hvorfor er ungen "vanskelig"? Hva består krangel og raseriutbrudd i?

At han har vært hyggelig stefar slik du ser det i seks år, betyr ikke nødvendigvis at han faktisk LIKER ungen... og barn plukker opp slikt. Tro meg..

[AnonymBruker]

Det er lov å bli frustrert over barn, om de er ens egne eller bonusbarn. Det blir litt annerledes når han drar det så langt, at han sier at han kanskje ikke gidder mer om det fortsetter. Det er der du må sette deg ned og snakke med han, finne ut hva han egentlig mener om det. Det er godt mulig det er sagt i frustrasjon, men han burde klare å roe seg ned etter barna var lagt seg.

Ville også snakket litt med barna, for å finne ut hva som foregår i deres liv. Hva er det som gjør at det er så mange konflikter akkurat nå. Har det skjedd noe. Kommunikasjon er nøkkelordet her

[AnonymBruker]

Du er bare opptatt av han og hans følelser og tanker? Ikke barnets?

Hvorfor er ungen "vanskelig"? Hva består krangel og raseriutbrudd i?

At han har vært hyggelig stefar slik du ser det i seks år, betyr ikke nødvendigvis at han faktisk LIKER ungen... og barn plukker opp slikt. Tro meg..

Jeg er ikke opptatt av bare hans tanker og følelser, nei, jeg er opptatt av å få det til å fungere til alles beste! Herregud, snakker om å legge til betydning

Det kranglene består av er som regel det at eldste svarer frekt eller surt, og når det blir påpekt så blir h*n enda mer sur. For å si det sånn. Jeg har prøvd å finne ut om det er noe spesielt som har skjedd, eller om det er noe h*n tenker på eller gruer seg til, men ingen svar som kan være forklarende. Ja, jeg vet at alle barn kan få perioder der det bare blir sånn.

De siste mnd har vært veldig stressende for alle, og det er garantert noe barna har lagt merke til. Men det er over nå. Men det kan jo være at barna ikke klarer å legge det fra seg og derfor blir det sånn... Ikke vet jeg...

Det jeg er mest sjokkert over er faktisk det at han klarte å si noe så dumt som han gjorde i går kveld. Jeg skjønner rett og slett ikke hvor det kommer fra !

TS

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke opptatt av bare hans tanker og følelser, nei, jeg er opptatt av å få det til å fungere til alles beste! Herregud, snakker om å legge til betydning

Det kranglene består av er som regel det at eldste svarer frekt eller surt, og når det blir påpekt så blir h*n enda mer sur. For å si det sånn. Jeg har prøvd å finne ut om det er noe spesielt som har skjedd, eller om det er noe h*n tenker på eller gruer seg til, men ingen svar som kan være forklarende. Ja, jeg vet at alle barn kan få perioder der det bare blir sånn.

De siste mnd har vært veldig stressende for alle, og det er garantert noe barna har lagt merke til. Men det er over nå. Men det kan jo være at barna ikke klarer å legge det fra seg og derfor blir det sånn... Ikke vet jeg...

Det jeg er mest sjokkert over er faktisk det at han klarte å si noe så dumt som han gjorde i går kveld. Jeg skjønner rett og slett ikke hvor det kommer fra !

TS

Rett i forsvarsposisjon når man berører at du kanskje er litt blindere enn du tror selv? Siden det er bare idioter her inne hvor for gidder du å spørre? Da vet du vel svaret selv.

[AnonymBruker]

Rett i forsvarsposisjon når man berører at du kanskje er litt blindere enn du tror selv? Siden det er bare idioter her inne hvor for gidder du å spørre? Da vet du vel svaret selv.

Rett i forsvarsposisjon faktisk? Fordi at den som svarte tillegger innlegget en betydning, og meg tanker og følelser, jeg ikke har? Javel...

[AnonymBruker]

http://fil.nrk.no/helse-forbruk-og-livsstil/1.7948321

[Gjest Gjest]

Rett i forsvarsposisjon faktisk? Fordi at den som svarte tillegger innlegget en betydning, og meg tanker og følelser, jeg ikke har? Javel...

Du OVERREAGERER noe jævlig her. Et tips/råd, og du går rett i taket.

Spørsmålet var KUN hvorfor barnet muligens reagerte og mulige løsninger på det. Du virker fortsatt ikke interessert i å vite hvorfor ungen reagerer og har bestemt deg for at det ikke er viktig. Ingen tillegger deg noe som helst her. Det er ren tolkning av det du faktisk skriver.

"Det kranglene består av er som regel det at eldste svarer frekt eller surt, og når det blir påpekt så blir h*n enda mer sur. For å si det sånn. Jeg har prøvd å finne ut om det er noe spesielt som har skjedd, eller om det er noe h*n tenker på eller gruer seg til, men ingen svar som kan være forklarende. Ja, jeg vet at alle barn kan få perioder der det bare blir sånn." HER sier du rett ut at ungens reaksjon ikke er viktig, "det bare blir sånn". Det stemmer IKKE. Det bare blir IKKE sånn. Det er en grunn bak det.

[AnonymBruker]

Hva gjør du selv når slike situasjoner oppstår da?

Nå vet jo ikke vi noe om hva som skjer og hvorfor, men det er vel slik i noen familier at biologisk forelder alltid tar ungens parti og ikke griper inn når ungen oppfører seg råttent mot steforelder.

Jeg sier ikke at det er slik hos dere, men en sak har alltid to sider og da må man høre på de andres versjon også.

[Gjest Illiya]

Jeg er ikke opptatt av bare hans tanker og følelser, nei, jeg er opptatt av å få det til å fungere til alles beste! Herregud, snakker om å legge til betydning

Det kranglene består av er som regel det at eldste svarer frekt eller surt, og når det blir påpekt så blir h*n enda mer sur. For å si det sånn. Jeg har prøvd å finne ut om det er noe spesielt som har skjedd, eller om det er noe h*n tenker på eller gruer seg til, men ingen svar som kan være forklarende. Ja, jeg vet at alle barn kan få perioder der det bare blir sånn.

De siste mnd har vært veldig stressende for alle, og det er garantert noe barna har lagt merke til. Men det er over nå. Men det kan jo være at barna ikke klarer å legge det fra seg og derfor blir det sånn... Ikke vet jeg...

Det jeg er mest sjokkert over er faktisk det at han klarte å si noe så dumt som han gjorde i går kveld. Jeg skjønner rett og slett ikke hvor det kommer fra !

TS

Dette kan det snart bli mer av når barnet kommer i puberteten. Hormonelle tenåringer kan være en prøvelse i flere år. Hvordan har samboeren din tenkt å takle det, når han blir så sur etter bare noen uker?

[Gjest Blondie65]

En 10-åring som svarer frekt. Har du pratet med 10-åringen her om hvordan man svarer når voksne snakker? Kan det være at denne 10-åringen er "rendyrket ondskap" når du ikke ser det? Kan det være at denne stefaren føler seg særdeles lite velkommen i sitt eget hjem fordi en 10-åring får herse fritt uten tilsnakk?

Har du spurt din mann om hva han mener med at han ønsker å flytte? For som deg er jeg enig i at en episode er å gi opp for tidlig. Men det kan jo være svært mange episoder og at du ikke vet om alt.

Kommunikasjon: fantastisk oppfinnelse der man snakker sammen om det en føler og opplever slik at en ikke opplever overraskende utsagn en ikke skjønner noe av.

[AnonymBruker]

Et godt og velskrevet innlegg, Blondie. Du fikk frem det jeg tenkte, bare bedre.

[Gjest Gjest]

Han er ikke barnas far og liker ikke din kjæreste. du ser ikke dette og vil at det skal fungere bra..jo det gjør det nok helt til barna blir så store som nå og kansje tørr å si fra.

Du må nok åpne øynene dine for dine egne barn og kansje forelskesens rur er iferd med å gi seg.Hvor er barnas far da???

[AnonymBruker]

Han er ikke barnas far og liker ikke din kjæreste. du ser ikke dette og vil at det skal fungere bra..jo det gjør det nok helt til barna blir så store som nå og kansje tørr å si fra.

Du må nok åpne øynene dine for dine egne barn og kansje forelskesens rur er iferd med å gi seg.Hvor er barnas far da???

Hvor har du det fra at mannen hennes ikke liker barna hennes? For det var vel det du mente regner jeg med... ?

Det er blitt skrevet veldig mye til TS her som hun ikke har sagt selv. Så jeg forstår godt at TS reagerer og irriterer seg. Det er slike kommentarer som denne her (den siterte) som legger ord i munnen på TS som hun ikke har ytret selv!

Dere kan ikke vite hva som er omstendighetene, hvordan det har vært de siste månedene, og heller ikke hvordan forholdet mellom alle i familien har vært de siste årene. Hadde ikke stefaren her vært oppriktig glad i barna, og til og med ikke likt dem(!) ville det uten tvil vært overtydelig for alle! Det er hele 6 års samliv det er snakk om og da burde det faktisk vist seg for lenge siden om det var tilfellet!

JO, folk her har lagt ord og meninger i munnen på TS!

[GammelKaktus]

Synes du det er helt greit at mannen din kaller barnet ditt for drittunge? Det kunne ikkje jeg ha sittet rolig å hørt på iallfall.

[AnonymBruker]

De siste ukene har det vært mye gnissinger mellom stefar og barn. Barna er 10 og 7 år, og de har levd med ham som far de siste 6 årene. Han har hele tiden sagt at han føler at de er hans egne, og at han er like glad i dem som sine egne barn.

Men den siste tiden har det vært noe problemer mellom stefar (mannen min) og eldste. Det toppet seg i går da eldste hadde et skikkelig raseriutbrudd uten noen spesiell foranledning, og han svarte med å kjefte og si at han var drittlei av at det "alltid skal være sånn".

Utpå kvelden så tar han seg et par øl mens vi ser på TV, og i en eller annen sammenheng så mumler han noe sånn som "drittunge er sånn som ligger nede og endelig sover og holder kjeft det". Og etter en liten stund til så kommer vi inn på forhold via det at noen vi kjenner akkurat har gått fra hverandre hvorpå jeg sier at det er heldigvis ikke noe vi trenger å tenke på nå i det minste. "Er du så sikker på det? Blir det ikke slutt på dette faens tullet så gidder ikke jeg mer i hvert fall" svarer han da.

Hva faen? Har han gått rundt og tenkt på skilsmisse, bare på grunn av en dårlig periode? Skal jeg ta dette med en klype salt med tanke på hvordan dagen i går var, eller bør jeg virkelig revurdere forholdet?

Hvor seriøst skal jeg ta akkurat den uttalelsen?

hvem steforeldre har ikke opplevd slike tider?

Om du er bio eller ste,et sted strekker ungene strikken for langt.

Og de vet hvilke strenger de skal strekke på. De er i den alderen at de kan finne på å si:du har ikke noe du skulle sagt,for du er ikke min far!!!

Har ikke du som biomor sprukket? Da skal jeg si deg, en dag sprekker du,og sier noe dumt til dine barn.

Forstår du at han blir fortvilt,skuffet? Han har vært om en far...så sprekker det.

Syns du skal tenke deg om.

[AnonymBruker]

Synes du det er helt greit at mannen din kaller barnet ditt for drittunge? Det kunne ikkje jeg ha sittet rolig å hørt på iallfall.

Jeg har kalt mine barn for drittunger, når de har oppført seg som noen. Dette har jeg ikke sagt til mine barn, men til min mann. Har jeg lov til det siden jeg er moren, men ingen andre får lov?

Mener du virkelig at mannen hennes ikke skal få lov til å få ut litt frustrasjon til sin egen kone? Godt jeg har et annet forhold, der jeg kan snakke om alt med min mann og der jeg føler meg trygg nok til å kunne få ut frustrasjonen. Det samme gjelder motsatt vei, og han er ikke biologisk far, men tenk at jeg aksepterer at han kan bli frustrert også. Jeg hadde ikke akseptert at han sa drittunge til barna, men til meg har han lov til å få ut frustrasjonen og da si hva han vil foruten at nå gir jeg opp. Når man har barn har man ikke lov å gi opp, for da kjemper man.

[AnonymBruker]

Alle med litt erfaring vet at 10-årige gutter er prepubertale som f... Dette kan utspille seg ved at de blir sure og vrange og svarer frekt. Slapp av, det går over! Tenk hvordan du selv, som jente, var i 13-årsalderen. Sånn er sønnen din nå.

Min sønn begynte i 10-årsalderen. Før det var han snill og hjelpsom som et lam. Mellom 10 og 11 var han helt annerledes. Det går som sagt over, og alt vil gå tilbake til det normale. Vær tålmodig med ham. Det er mye som skjer i kropp og sinn, og du vil ikke skyve ham fra deg.