Hvorfor er det så vanskelig for en far å få se barnet sitt oftere?

[AnonymBruker]

Kjæresten min har et barn i barneskolealder og har siden barnet ble født prøvd å få 50/50 ordning da de bor i samme by. Barnemor har vært tverr og nekter far og ha barnet 50%, de har en lang historie med rettsforlik, uenigheter og barnemor har ikke villet forhandle med far. Hun vil ha det sånn som hun vil. Det endte med rettsak, selv om barnefar ikke ville det men siden barnemor nekter og ha noen annen ordning så ble det sånn. Det endte med at barnefar min kjæreste tapte, selv barnet sier at h*n vil ha en 50/50 ordning og ble lei seg da barnefar fortalte om at det ikke ville bli sånn fordi dommeren hadde bestemt det. Han har kjempet i mange år for å få ha barnet så mye som både han selv og barnet ønsker, men nå har han gitt opp.

Som "utenforstående" om jeg skal kalle meg det, så får jeg vondt av å se han trist fordi han ønsker å ha barnet oftere. Det er så godt å se en far som virkelig elsker barnet sin så mye som han gjør og stiller opp som en far skal.

Jeg har flere venninner og vet av enda fler som har måtte kjempe for at deres barnefar i det hele tatt skal bry seg litt om sitt barn og fortviler over barnefars fravær.

Så der er sårt å se at fedre som virkelig kjemper og vil ha barnet sitt så mye som de kan, ikke få det fordi barnemor har for mye makt.

Som min kjæreste sier selv, så har ikke fedre her i landet noe de skal si. Og det stemmer både på det ene og det andre. Heldigvis så får fedre mer og mer rettigheter men tydligvis ikke nok.

Jeg prøvde å spørre om han ville anke, men han hadde gitt opp. Han har prøvd alt og gjort det han kunne ha gjort så nå må vi bare vente til barnet blir gammelt nok så h*n kan bestemme selv, noe barnet er klar over også.

Jeg forstår meg ikke på det og jeg får vondt i hjertet når jeg tenker på det og når jeg ser at han klemmer barnet og kysser barnet ekstra mye fordi han ikke får se h*n på lenge

Bare et lite sukk fra meg...

[AnonymBruker]

Jeg forstår at det er fryktelig sårt for barnefar i en sånn situasjon. Men har dere tenkt over at mor kanskje ikke går med på 50/50 fordi hun ikke anser det som det beste for barnet? Hvis barnet bor hos henne så kjenner hun tross alt barnet best. Et lite barn kan ikke sette seg inn i hvordan det kjennes på kroppen å bytte hjem hver uke selv om det sier det på forhånd. Og utrolig feil av dere(og evt. barnemor) å innvolvere barnet i konflikten forresten.

Det er helt normalt at barnet savner den foreldren den ser minst, dessverre er det en av mange vonde ting som et samlivsbrudd kan føre med seg

[Troilltøva]

Jeg forstår at det er fryktelig sårt for barnefar i en sånn situasjon. Men har dere tenkt over at mor kanskje ikke går med på 50/50 fordi hun ikke anser det som det beste for barnet? Hvis barnet bor hos henne så kjenner hun tross alt barnet best. Et lite barn kan ikke sette seg inn i hvordan det kjennes på kroppen å bytte hjem hver uke selv om det sier det på forhånd. Og utrolig feil av dere(og evt. barnemor) å innvolvere barnet i konflikten forresten.

Det er helt normalt at barnet savner den foreldren den ser minst, dessverre er det en av mange vonde ting som et samlivsbrudd kan føre med seg

Barnet er ikke involvert i konflikten, en psykolog har hatt flere samtaler med barnet og han har konkludert med at barnet ikke er påvirket av det hele. Psykologen har hatt samtaler med barnet og spurt h*n om hvor h*n vil bo osv, så derfor vet h*n om at det har vært noe sånt, altså at noen skal bestemme det. Men ikke omfanget rundt det selvsagt.

Ville bare få klarert det

og der ble anonymiteten avslørt jaja

Endret 14. januar 2012 av Troilltøva

[AnonymBruker]

Utrolig trist lesning.

Hva var grunnen til at det ble nektet i retten? er barnet for ungt? er ikke forholdene til rette? skal man ha en 50/50 ordning fordrer det jo at man for det første har ett godt forhold til den andre foreldren( noe dette tydeligvis ikke har)for man bør kunne samarbeide godt, at man bor i samme skolekrets etc..

Håper kjæresten din ikke gir opp. Masse lykke til

[Gjest Gjest]

Det er ikke det beste for alle barn og bo 50/50. Det blir heller ikke det beste for dem når en utenforstående påstår at "mot gjør dette for å djelvles"...!

Barnet VET om alt sammen, og du er direkte teit om du tror noe annet. Eller laget dere en fantasihistorie om hvorfor barnet måtte snakke med en psykolog, som spør hvor barnet vil bo..?

[AnonymBruker]

Jeg hadde vært litt interessert i å høre hvordan forholdet mellom disse to foreldrene var før jeg tar stilling til å være uenig med enten barnefar eller mor til dette barnet. Det er også en grunn til at barnefar ikke fikk 50/50 fordeling????

[AnonymBruker]

Kjæresten min har et barn i barneskolealder og har siden barnet ble født prøvd å få 50/50 ordning da de bor i samme by. Barnemor har vært tverr og nekter far og ha barnet 50%, de har en lang historie med rettsforlik, uenigheter og barnemor har ikke villet forhandle med far. Hun vil ha det sånn som hun vil. Det endte med rettsak, selv om barnefar ikke ville det men siden barnemor nekter og ha noen annen ordning så ble det sånn. Det endte med at barnefar min kjæreste tapte, selv barnet sier at h*n vil ha en 50/50 ordning og ble lei seg da barnefar fortalte om at det ikke ville bli sånn fordi dommeren hadde bestemt det. Han har kjempet i mange år for å få ha barnet så mye som både han selv og barnet ønsker, men nå har han gitt opp.

Som "utenforstående" om jeg skal kalle meg det, så får jeg vondt av å se han trist fordi han ønsker å ha barnet oftere. Det er så godt å se en far som virkelig elsker barnet sin så mye som han gjør og stiller opp som en far skal.

Jeg har flere venninner og vet av enda fler som har måtte kjempe for at deres barnefar i det hele tatt skal bry seg litt om sitt barn og fortviler over barnefars fravær.

Så der er sårt å se at fedre som virkelig kjemper og vil ha barnet sitt så mye som de kan, ikke få det fordi barnemor har for mye makt.

Som min kjæreste sier selv, så har ikke fedre her i landet noe de skal si. Og det stemmer både på det ene og det andre. Heldigvis så får fedre mer og mer rettigheter men tydligvis ikke nok.

Jeg prøvde å spørre om han ville anke, men han hadde gitt opp. Han har prøvd alt og gjort det han kunne ha gjort så nå må vi bare vente til barnet blir gammelt nok så h*n kan bestemme selv, noe barnet er klar over også.

Jeg forstår meg ikke på det og jeg får vondt i hjertet når jeg tenker på det og når jeg ser at han klemmer barnet og kysser barnet ekstra mye fordi han ikke får se h*n på lenge

Bare et lite sukk fra meg...

Nå har vi bare din historie.Når foreldre ikke kan bli enig,så må andre ta avgjørelsen for de.Da har vi bare tapere.

Så kan det snu seg senere.Barnet skal bli hørt. De bor i samme by,og barnet blir så stor at det går til far selv,og da får foreldre problemer med å hindre det. Far kan ikke jage barnet pga retten har sagt ditt eller datt,mor kan ikke si:du får ikke lov.

[Gjest Gjest]

Du må vere obs på at med 50/50 fordeling mister mor inntekt iform av bidrag.

Og det ansees som best at barnet bor hos mor ved samlivs brudd.

[Gjest TS]

TS her,

Jeg skjønner at folk er skeptisk til at jeg bare kommer med en side. Og jeg skal innrømme at jeg også var litt skeptisk i starten når jeg ble kjent med han siden han kom med så mye dritt om barnemor.

Jeg er selv av typen at jeg må se selv hvordan en person er før jeg kan si min mening om dem, og først så tenkte jeg selv at barnemor ikke kan være SÅ ille som han skal ha det til. Og jeg tenkte også at han kanskje virket litt dramatisk i forhold til det hele.

Men som tiden har gått nå så ser jeg mer av hva han mener, og jeg forstår han mer og mer. Og det på grunnlag av egne erfaringer med barnemor så jeg har klart å danne meg et eget bilde av hun.

Og til du som sier jeg må være dum som ikke tror at barnet skjønner noe, jo det gjør h*n nok og det mere enn vi antakelig vet.

Grunnen til at far ikke fikk medhold sånn som jeg tolket det ut fra rettsskrivet til dommeren, så var det pga reisingen mellom mor og far som ville skape stress for barnet. I hele det skrivet så står det til fordel for barnemor, og barnefar føler at han ikke ble hørt på alt han hadde forklart. Det skulle bli lagt vekt på hva barnet ønsket, og h*n ønsket å bo 50/50 noe h*n har sagt flere ganger, men alikevell ble det ikke sånn.

[Gjest Gjest]

Kjæresten min har et barn i barneskolealder og har siden barnet ble født prøvd å få 50/50 ordning da de bor i samme by. Barnemor har vært tverr og nekter far og ha barnet 50%, de har en lang historie med rettsforlik, uenigheter og barnemor har ikke villet forhandle med far. Hun vil ha det sånn som hun vil. Det endte med rettsak, selv om barnefar ikke ville det men siden barnemor nekter og ha noen annen ordning så ble det sånn. Det endte med at barnefar min kjæreste tapte, selv barnet sier at h*n vil ha en 50/50 ordning og ble lei seg da barnefar fortalte om at det ikke ville bli sånn fordi dommeren hadde bestemt det. Han har kjempet i mange år for å få ha barnet så mye som både han selv og barnet ønsker, men nå har han gitt opp.

Som "utenforstående" om jeg skal kalle meg det, så får jeg vondt av å se han trist fordi han ønsker å ha barnet oftere. Det er så godt å se en far som virkelig elsker barnet sin så mye som han gjør og stiller opp som en far skal.

Jeg har flere venninner og vet av enda fler som har måtte kjempe for at deres barnefar i det hele tatt skal bry seg litt om sitt barn og fortviler over barnefars fravær.

Så der er sårt å se at fedre som virkelig kjemper og vil ha barnet sitt så mye som de kan, ikke få det fordi barnemor har for mye makt.

Som min kjæreste sier selv, så har ikke fedre her i landet noe de skal si. Og det stemmer både på det ene og det andre. Heldigvis så får fedre mer og mer rettigheter men tydligvis ikke nok.

Jeg prøvde å spørre om han ville anke, men han hadde gitt opp. Han har prøvd alt og gjort det han kunne ha gjort så nå må vi bare vente til barnet blir gammelt nok så h*n kan bestemme selv, noe barnet er klar over også.

Jeg forstår meg ikke på det og jeg får vondt i hjertet når jeg tenker på det og når jeg ser at han klemmer barnet og kysser barnet ekstra mye fordi han ikke får se h*n på lenge

Bare et lite sukk fra meg...

Det kan jeg si deg kort fortalt.

Det er pga.når det er 5o/50 får ikke mor som regel alle støtteordninger og barnebidrag. Det er en gedigen nedtur for BM å gi fra seg dette og makten over barnet. Pollitkere sier fedre skal delta likt med barn men så gjør de noe annet med lukrative støtteordninger. Samtidig kan mor "leke" sjef over barnefar. Gjør han ikke som hun sier kan hun sabotere og "stikke kjepper i hjulene" for samværet.

Har det ikke vært slik eller der fedre ytret øsnker om delt bosted ble det delt bosted. Delt bosted burde være utgangspunktet og ikke som i dag med annenhver helg og en dag i uken.

FYYYYYYYYYYYYYYYY Jens, dette burde endres med en gang.

[AnonymBruker]

Jeg har det omvendt.... Far og meg har hele tiden jobbet opp mot 50/50..., barnet var lita da vi gikk fra hverandre, og 50/50 er ikke anbefalt til så små barn. Vi økte opp samværet, og alt gikk bra, helt il far fant seg ny dame som flyttet inn hos han. Etter at de fikk barn ble samværet mindre og mindre pga fars samboer. Hun takler ikke at han har en fortid og er ytterst sjalu.

Så nå er samværet på max 4 netter i måneden, på en god måned....

Det gremmer meg hvor enkelt det kan være å være far av og til. Som mor er man pliktig til å følge opp om samvær og se til at det blir gjennomført, mens far kan bare gi blanke....

Det vrir seg i hjerterota om kvelden når jeg hører jenta mi på 8 år gråter seg i søvn og roper på pappa for at hun savner han sånn. Men hva kan jeg gjøre......jeg kan jo ikke tvinge han til å være sammen med jenta vår heller!

[Kontormus]

Mødrene er jo de som naturligvis må bære fram og føde barna. Videre er det ren biologi som gjør at også disse er den som barna trenger mest i sitt første leveår. Dermed er båndet mellom mor og barn allerede veldig sterkt når barnet oppdager verden og andre sentrale personer i deres liv. Altså far.

Historen viser, som du nevner, at mange fedre har overgitt sine barn av forskjellige grunner. Noen ser ikke ut til å ha noen problemer med det,

Det er vel slik da, at selv om vi generelt sett er mer likeverdige som foreldre nå enn tidligere, så henger dette ved. Og jeg tror at menn kan takke sine artsfrender for de fortsatt sliter med å bli diskriminert.

Økonomi er jo også en faktor. Tradisjonelt sett så tjener kvinner mindre enn menn, og når det i tillegg blir flere munner å mette så er de økonomiske støtteordningene som bortfaller ved lik deling, viktigere.

[AnonymBruker]

Det kan jeg si deg kort fortalt.

Det er pga.når det er 5o/50 får ikke mor som regel alle støtteordninger og barnebidrag. Det er en gedigen nedtur for BM å gi fra seg dette og makten over barnet. Pollitkere sier fedre skal delta likt med barn men så gjør de noe annet med lukrative støtteordninger. Samtidig kan mor "leke" sjef over barnefar. Gjør han ikke som hun sier kan hun sabotere og "stikke kjepper i hjulene" for samværet.

Har det ikke vært slik eller der fedre ytret øsnker om delt bosted ble det delt bosted. Delt bosted burde være utgangspunktet og ikke som i dag med annenhver helg og en dag i uken.

FYYYYYYYYYYYYYYYY Jens, dette burde endres med en gang.

Helt sant, det hører også med i historien her også desverre :/

Jeg har det omvendt.... Far og meg har hele tiden jobbet opp mot 50/50..., barnet var lita da vi gikk fra hverandre, og 50/50 er ikke anbefalt til så små barn. Vi økte opp samværet, og alt gikk bra, helt il far fant seg ny dame som flyttet inn hos han. Etter at de fikk barn ble samværet mindre og mindre pga fars samboer. Hun takler ikke at han har en fortid og er ytterst sjalu.

Så nå er samværet på max 4 netter i måneden, på en god måned....

Det gremmer meg hvor enkelt det kan være å være far av og til. Som mor er man pliktig til å følge opp om samvær og se til at det blir gjennomført, mens far kan bare gi blanke....

Det vrir seg i hjerterota om kvelden når jeg hører jenta mi på 8 år gråter seg i søvn og roper på pappa for at hun savner han sånn. Men hva kan jeg gjøre......jeg kan jo ikke tvinge han til å være sammen med jenta vår heller!

Huff så trist å lese, fikk vondt i hjerteroten min selv Jeg kan ikke forstå folk som ikke vil ha kontakt med sine barn!

Men som du sier, hva kan man gjøre :S

Mødrene er jo de som naturligvis må bære fram og føde barna. Videre er det ren biologi som gjør at også disse er den som barna trenger mest i sitt første leveår. Dermed er båndet mellom mor og barn allerede veldig sterkt når barnet oppdager verden og andre sentrale personer i deres liv. Altså far.

Historen viser, som du nevner, at mange fedre har overgitt sine barn av forskjellige grunner. Noen ser ikke ut til å ha noen problemer med det,

Det er vel slik da, at selv om vi generelt sett er mer likeverdige som foreldre nå enn tidligere, så henger dette ved. Og jeg tror at menn kan takke sine artsfrender for de fortsatt sliter med å bli diskriminert.

Økonomi er jo også en faktor. Tradisjonelt sett så tjener kvinner mindre enn menn, og når det i tillegg blir flere munner å mette så er de økonomiske støtteordningene som bortfaller ved lik deling, viktigere.

Det er så sant så sant!