Sykepleiere og andre i helsevesenet - lar dere jobb være jobb?

[AnonymBruker]

Legger dere igjen jobben på arbeidsplassen før dere drar hjem eller lar dere påvirke i større eller mindre grad av jobbrelaterte ting hjemme?

[AnonymBruker]

Stort sett blir ting igjen på arbeidsplassen, og i mye større grad enn da jeg begynte å jobbe. Men noen ting blir jo med hjem, på godt og vondt.

[AnonymBruker]

Ett spørsmål til da: noen ganger i så stor grad at det hemmer dere?

[AnonymBruker]

Jeg har av og til opplevd at jeg kanskje ikke får sove en natt fordi jeg tenker på en pasient som ikke har det så greit.

Men som oftest er jeg så egoistisk at problemene bunner i at jeg er redd for å få sykdommer jeg har sett på jobb.

[AnonymBruker]

De gangene vi har hatt tilfeller av MRSA på jobb, så tenker jeg endel over dette da jeg er hjemme. Kan fort løpe rundt og vaske meg opptill flere ganger om dagen, selv om jeg ikke har vært i kontakt med de aktuelle pasientene engang.

Da vi har dødende pasienter, så får jeg innimellom dødsangst og søvnvansker. Dødsangsten preger fritiden i noen dager.

Jobber bare netter og i hektiske perioder hvor jeg jobber 8 netter etterhverandre, så drømmer jeg om pasientene og jobben i noen dager etter jeg har gått av.

Ja, jeg har en svak psyke. Men den er alltid igjen hjemme, på jobb er jeg en helt annen person. Dette gjør at jeg preges endel av de tingene jeg opplever på jobb da jeg får tid til å "tenke".

[AnonymBruker]

Jeg tenker aldri på at jeg kanskje blir smittet. Det eneste er at jeg ikke er så glad i å håndtere og å "ta på" så masse medisiner, spesielt antibiotika. Den eneste gangen jeg var redd for smitte, var da vi hadde en pasient med barnemark. Akkurat parasitter er jeg kjemperedd for.

Jeg har blitt flinkere til å la jobb være jobb, det eneste er at jeg merker tidspresset veldig innimellom. Hvis jeg har ansvarsvakt og alt er kaos med masse syke folk, et hjerteinfarkt etc, så blir jeg alltid gående på overtid, noe jeg er dårlig på å skrive ned. Jeg hadde vært rik om jeg hadde fått for all overtid! Så når jeg kommer hjem er jeg stresset og sliten, og det tar lang tid før jeg klarer å tømme hodet. Man blir jo glad i pasientene.

[AnonymBruker]

Interessant tråd!

Hva er MRSA?

Og er det farlig å ta på medisiner? Som antibiotika? Det visste jeg ikke.

[AnonymBruker]

Jeg tenker ofte endel på pasienter etter endt vakt, da når det er noen særskilte tilfeller. F.eks hadde ei dame en dramatisk fødsel der det endte i katastrofesnitt og babyen levde ikke da den kom ut, og vi holdt på med gjennopplivning helt til ambulansehelikopteret kom. Babyen pustet selv da de dro avgårde, og jeg fikk virkelig ikke sove den natta. Var godt å komme på tidligvakt og få høre at alt gikk bra med mor og barn.

Likedan jobbet jeg tett med ei meget syk lita jente som døde da hun var 4 år. Det var skikkelig tungt, og jeg oppriktig sørget over henne.

[AnonymBruker]

Ja, tenker på pasientene av og til når jeg legger meg, eller når jeg kommer hjem. Av og til må jeg kontakte arbeidsplassen, og høre åssen det går selv om jeg har fri.

[Gjest Chevy]

Jeg er glad i jobben min og bryr meg oppriktig mye om pasientene. Men, jeg orker ikke og ta jobben med meg hjem. Jeg har også svak psyke, dvs at jeg har ikke plass oppi hodet til og engste meg over ting på jobben når jeg kommer hjem. Når jeg går ut døra så er jeg off duty både fysisk og psykisk.

Nå vil jeg tro at det og jobbe på feks intensivavd på sykehus er veldig anderledes enn det jeg gjør, og jeg ville nok ikke klart og legge ting til siden på samme måte der. Jeg jobber på sykehjem.

[AnonymBruker]

Om jeg kan identifisere meg med pasienten (enten meg selv, mannen min, barne mine osv) er det mye lettere å ta meg seg jobben hjem.

Jeg kan også være redd for å få sykdommer jeg ser, og tenke på stakkars pasienter. Men som oftest så tenker jeg bare på dem, det plager meg ikke.

Og ikke vite hvordan det gikk med pasienten er verst, hvis de har blitt flyttet til en annen avd. og var syke når de "dro" fra min avd. kan jeg tenke på dem lenge, siden jeg ikke vet hvordan det gikk.

Så stort sett så tar jeg ikke med meg jobben hjem, men jeg må bearbeide visse inntrykk og da må jeg tenke en del. Noen pasienter husker jeg etter flere år. Og det behøver ikke å være noe spesielt med dem, men de har fanget min interesse på godt eller vondt. Stort sett godt.

[Haddy]

Jeg tenker mye på mine pasienter når jeg er hjemme. Men synes ikke det er veldig problematiskt

[AnonymBruker]

Interessant tråd!

Hva er MRSA?

Og er det farlig å ta på medisiner? Som antibiotika? Det visste jeg ikke.

MRSA= multiresistente gule stafylokokker. Et herk å behandle, om vi skulle være så heldige å få det, så blir det endel mnd behandling med sykemelding.

Antibiotika på hendene eller i luftveiene, gjør at normalfloraen svekkes og vi kan bli ekstra utsatt for sykdom av patogene bakterier. I tillegg vil det kunne bli en resistensutvikling.

[AnonymBruker]

jeg tenker mye på pasienter og ting som skjedde i løpet av dagen. Varierer etter hvor stressende dagen har vært, dager med full kontroll tar jeg ikke med hjem. Men alle dagene med stress og lite oversikt eller pasienter som er veldig komplisserte tar jeg med meg hjem og kan våkne og tenke på mitt på natten. Ikke sunt, og jeg prøver å slutte med å ta med jobben hjem...

[AnonymBruker]

jeg tenker mye på pasienter og ting som skjedde i løpet av dagen. Varierer etter hvor stressende dagen har vært, dager med full kontroll tar jeg ikke med hjem. Men alle dagene med stress og lite oversikt eller pasienter som er veldig komplisserte tar jeg med meg hjem og kan våkne og tenke på mitt på natten. Ikke sunt, og jeg prøver å slutte med å ta med jobben hjem...

Samme her dessverre. Jeg kan skvette til og kjenner adrenalinet fosse når jeg kommer på en beskjed jeg har glemt, en telefon jeg har glemt å ta eller at jeg har glemt å gi fru Hansen et glass vann. Når jeg ikke har glemt noe, gr jeg rundt og er engstelig for at jeg har glemt noe, eller at jeg har gjort noe feil eller ikke bra nok. Jeg slapper aldri av.

Dette blir verre og verre, og jeg vet faktisk ikke hvor lenge jeg holder ut i dette yrket...

[*Ariel*]

Jeg tar nok med litt hjem, på godt og vondt. Spesielt når det er noen av mine brukere som jeg vet er suicidale, eller ikke er sett på en stund. Jeg jobber med rusavhengige og har verdens beste jobb! Tankene jeg tar med hjem har ikke hemmet meg til nå. Familien merker nok av og til at det er noe fatt, mannen er også vernepleier og er god å ha til å tømme tankene til. Ungene får vite litt hva som plager, evt. har vært positivt.

Når noen på jobb har opplevd noe kjipt, eller man vet de har tunge tanker, ringer sjefen alltid på kveldingen og hører hvordan det går, og andre ansatte sender meldinger og ringer med oppdateringer hvis de får det. Godt å bli ivaretatt, og få oppdateringer så man slipper å tenke på det vonde hele tiden.

Endret 14. januar 2012 av *Ariel*

[lillejenta1]

Er mye borti mennesker som er alvorlig syke og døende. Er mye borti mennesker som ligger for døden og jeg sitter ofte hos de slik at de ikke skal dø alene..Det er hardt å være med på å sitte å holde ett menneske i hånden mens de tar sitt siste åndedrag...Det er krevende å være menneske med egne følelser. Første dødsfallet jeg var med på så var det i tankene mine i flere dager etterpå både hjemme og på jobb men det er naturlig.. Snakker veldig mye med kollegaene mine dersom jeg har det tøft pga dødsfall osv og det er veldig godt å prate med noen som forstår og har vært med på det samme.

Men lar jobb være jobb og hjemme være hjemme. Men etter slike situasjoner må det være lov til å følge deg litt i tankene.

[Gjest snoopy_93]

Kommer litt an på hva som har skjedd på jobben den dagen. Har det ikke skjedd noe spesielt legger jeg fra meg jobben på jobb. Men f.eks når jeg var alene på vakt så ringte klokka og det var ei dame som trengte hjelp. Så når jeg satt litt inne hos henne og holdt henne i hånden sa hun noe sånt som "Når du går ut og lar meg få hvile forlater jeg denne verden" eller noe. Det klarte jeg ikke legge helt fra meg på jobb. Holdt henne i hånden og snakket med henne.

[Gjest Annaires]

Har blitt bedre på å legge det vonde igjen på jobb med årene...