Gå til innhold

"stakkar, han er jo bare en liten gutt"


Gjest anonym

Anbefalte innlegg

Gjest Anonymous

Er au pair for to gutter på ett og seks år i New York. Den yngste er god og blid som dagen er lang, men seksåringen er et mareritt. Han er hyperaktiv, og sparker og slår og skriker og hyler hvis han ikke får viljen sin. Dette går utover alle som er rundt han daglig; lillebroren, foreldrene, meg, læreren og klassekamerater. For et par uker siden slo han lillebroren i hodet med en sånn lekehammer! Det hender (svært sjelden) at han har med seg lekekamerater hjem, men de blir helt sjokkerte over oppførselen hans. Han har få venner, det er jo ingen som vil leke med han!

Foreldrene innser ikke at dette er et problem; hver gang jeg rapporter om ditt og datt, eller han har fått et brev med hjem fra skolen sier de bare "stakkar, han er jo bare en liten gutt, kan jo ikke forvente all verden av en seksåring". Så langt har jeg spart meg for å si at jeg aldri har vært borti en seksåring som oppfører seg sånn.... og slipper unna med det.

Ymta innpå at kanskje han har ADD, kanskje kunne få hjelp fra en barnepsykolog. Men nei å nei! De skulle ikke til en slik allviter for å høre hvor dårlige foreldre de var! Er ikke det en litt egoistisk holdning fra foreldre da? Er ikke det beste for gutten å få hjelp? Kanskje en diagnose? Det er åpenbart noe som plager han. Jeg gjør alt jeg kan de få timene jeg har begge guttene for å ikke favorisere den minste.

Jeg føler meg ganske utbrent, og jeg har 8 måneder igjen her! Snakke med foreldrene nytter ikke, og den kontaktpersonen som liksom skal gi meg råd ber meg bare bytte familie. Men det er ikke særlig aktuelt, for jeg har venner her, og bortsett fra denne situasjonen så er familien helt ok.

Vet ikke helt hva mer jeg skal si jeg..... skulle vel bare få det ut.....

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Var praktikant for en gutt på samme alder med samme problem. Det var et mareritt. Huset sto på hodet, søskenene var gule og blå, jeg hadde blåmerker og bitemerker. Skolen var bekymret osv.

Det viste seg at gutten var "allergisk" mot sukker, gjær og masse annet. Med mindre sukkerinntak gikk det mye bedre.

Med dersom foreldrene ikke vil "se" er det ikke lett. Din eneste utvei er kanskje å slutte. Men jeg ville nok prøvd litt til hvis jeg var deg. Denne gutten har det vondt og trenger hjelp!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

heisann. jeg har jobba med hyperaktive gutter, så jeg har en anelse om hvordan du sliter...

hva skal man si... det er veldig mange foreldre som nekter å se at barnet deres ikke følger normal utvikling, selv når det er åpenbart for alle andre. og så lenge de ikke er innstilt på noen medisinsk utredning er det lite du kan gjøre.

skjønner at det er tungt, hyperaktive barn er notoriske når det gjelder å slite ut omsorgspersoner - og når det gjelder å lage problemer for seg selv.

om barn er hyperaktive har forøvrig ingenting med om de har 'gode foreldre' eller ikke, det er en lidelse som enten er medfødt eller skyldes fødselsskade.

om gutten har store problemer, kan det være en hjelp med medisiner som ritalin, men det er ikke noen fasitløsning - det er også mange som synes de fungerer bedre uten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med å skrive et brev til foreldrene (kanskje vedlagt noe relevant informasjon om AD/HD (er det ikke det det heter))? Dersom du gir dem et brev kan de ikke avfeie deg før du har fått snakket ferdig, og de får tid til å tenke over det du skriver, uten at de må tenke på et lurt svar til deg med en gang.

Foreldrene føler seg sikkert maktesløse de også, og blir i forsvarsposisjon når du konfronterer dem med problemene. På et eller annet vis må du derfor overbeivse dem om at det finnes noen som er villige til å hjelpe, ikke kritisere dem. Del også dine bekymringer om at gutten deres kommer til å bli et ensomt barn uten venner, og at lillebroren kommer til å ta etter og bli like ille (små barn tror det er normal oppførsel og tar etter større søsken med denne type problemer). Overbevis dem om at du er bekymret, ikke kritisk.

Dersom ingenting virker kan kanskje skolen gjøre noe? Mulig at de kan be om en utredning på gutten uten at foreldrene er innblandet?

Jeg synes absolutt du bør prøve litt til, for å hjelpe denne gutten som foreldrene ikke ser at behøver hjelp. Dersom du prøver "alt" uten at det hjelper får du heller tenke på å bytte familie. 12

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Anonymous

Hei,

hva om du sjekker litt i området og finner noen aktuelle leger el lign og så foreslår for foreldrene at du kan ta han med deg?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...