Barn i fosterhjem

[AnonymBruker]

Når barn blir plassert i fosterhjem før de er ett år gamle og det er akseptert av alle parter, hva vil da være best for barnet? Å kutte kontakt med biologisk familie eller å ha jevnlige samvær frem til de er store nok til å bestemme det selv?

Og hva om det er atferdsproblemer eller AD/HD i tillegg? Vil det avgjøre noe i forhold til hva som er best for barnet?

ts

[AnonymBruker]

Jeg kan nok aldri tenke meg at det å kutte kontakten med biologsisk familie skal være det beste for barnet. Har selv bodd i fosterhjem, men fra jeg var 12, det blir jo en helt annen situasjon selvsagt.

Om de biologiske familien ønsker samvær, og bv mener at det er greit, enten i form av tilsyn mens barnet er i lag med biologisk opphav, eller uten tilsyn så ville jeg absolutt ønsket at barnet skulle hatt kontakt.

[AnonymBruker]

Når barn blir plassert i fosterhjem før de er ett år gamle og det er akseptert av alle parter, hva vil da være best for barnet? Å kutte kontakt med biologisk familie eller å ha jevnlige samvær frem til de er store nok til å bestemme det selv?

Og hva om det er atferdsproblemer eller AD/HD i tillegg? Vil det avgjøre noe i forhold til hva som er best for barnet?

ts

Seriøsevil ikke diagnotisere et barn på et år med adhd.I tilfelle adhd,så vil de som er hardt rammet få adferdsproblemer. Dette barnet ville hatt adhd,uavhengi av fosterhjem,eller en fungerende familie.

Desverre,så ser barnevernet på disse adhdbarna med adferdsproblemer,som bor i en fam. med problemer,på en annen måte,enn om de samme barna skulle bo i en velfungerende fam. med de samme adferdsproblemene.

Etter å ha hatt kontakt med flere slike barn gjennom mange år,så kan jeg si at det blir feil å kutte biologiske bånd. Barnet skal ut av fosterhjemmet. Hva da? Oppsøke en totalt ukjent familie?

Det er ikke slik at fosterhjemsbarn har god kontakt med fosterhjemmet. Disse barna sliter,og kan bli sinte på fosterhjemmet pga avskåret kontakt med familie.

Mange fosterbarn kommer i konflikt med fosterh,går derifra 15,16,17 år gamle....ofte satt på en hybel av Bv.En plass skal de jo bo.

Alle barn har rett til å kjenne sin familie.

Mange fosterbarn mister kontakt med søsken,tanter,onkler,besteforeldre. De blir som ukjente i sin egen biologiske familier.De har ikke felles bakgrunn.Mange ender opp alene,uten fosterfamilien og biologiske foreldre,fam. De går inn i voksenlivet med enda mere problemer.

Samvær kan være så mangt,fra 2 g i året,til en gang i mnd. Hvordan skal barnet bli kjent med sin øvrige fam?Familier kan bo spredt osv.

Barnet tenker at familien ikke vil ha noe med det og gjøre.

Jeg tror om barnet blir vant til at ff og biologiske fam er på lag,så blir det ikke unaturlig senere.

Å bryte all kontakt med biofam, er å gjøre barnet en stor urett.

Kjenner barn som ikke har brydd seg om biofam,da de har flyttet ut av fh,det har vært dødsfall,sykdom osv med begrunnelse at de ikke kjenner de. Dette er personer som heller ikke har kontakt med fosterfam.

Jeg kjenner til fosterbarn som har nær familie i nærheten av fosterhjemmet. De ble aldri bedt i bursdager osv. Kan man tenke seg hva barnet tenker?

Det blir opp til biofam med samvær en g pr.mnd og ordne med kontakt med øvrige familie til barnet.

Jeg kjenner til barn som har flyttet ut av fh i alder av 16 år,som bv har satt oppsamvær med biofam annenhver mnd. Den dagen det ikke vil være i fh,så har bv sagt det kan flytte hjem til foreldre. Noe er galt.

Det er besteforeldre som har ringt barnet for å prøve å opprettholde kontakt,men bv sier at barnet må få ro. Det etter lang tid i fosterhjemmet. Det er naturlig for besteforeldre å ringe til barnebarna,men ikke de i fh. Her lages det enda flere problemer for barna.

Så det du spør om,så er svaret mitt nei, til at kontakt skal brytes. Når barnet er så stort at det tenker selv,blir forklart ting,så lurer de på resten av familien.

Dette gjelder ikke bare små barn,men også større barn. Hva gjør ikke dette med barna. Plutselig skal de avskjæres fra mange slekninger som de inntil flytting hadde kontakt med.

Fosterfamilie og deres familie kan aldri erstatte biofamilie. Barna vet det ikke er familie.

FF og øvrige familie kan aldri dele felles bakgrunn.

Desverre så er det systemet som er slik, et system som har skapt større problemer for barna.

Det er nå slik at ff og bv ikke alltid ser sammenhengen i adferden til barna og deres savn etter eks. søsken,foreldre og øvrige fam.

Vi kan se på oss selv.Hva skjer med oss når det blir skillsmisse? når vi mister noen i fam?

Når det skjer noe i fam,og du ikke får muligheten til å delta? Vi voksne kan takle slike følesler,hva tror du et barn gjør?

[AnonymBruker]

Når barn blir plassert i fosterhjem før de er ett år gamle og det er akseptert av alle parter, hva vil da være best for barnet? Å kutte kontakt med biologisk familie eller å ha jevnlige samvær frem til de er store nok til å bestemme det selv?

Og hva om det er atferdsproblemer eller AD/HD i tillegg? Vil det avgjøre noe i forhold til hva som er best for barnet?

ts

Om tanken er å kutte ut biologisk famile pga barnet er i fosterhjem fra før de er et år,så må de iallefall finne en familie som vil adoptere barnet.Noe annet enn adopsjon der, vil være ren mishandling av et barn.

[Gjest Wolfmoon]

Om tanken er å kutte ut biologisk famile pga barnet er i fosterhjem fra før de er et år,så må de iallefall finne en familie som vil adoptere barnet.Noe annet enn adopsjon der, vil være ren mishandling av et barn.

Det er vel det som er problemet i dag. Barn i Norge adopteres ikke bort, siden biologiske foreldre står svært sterkt også i barnevernssaker (selv om enkelte her inne ser ut til å mene noe annet). Det ser ut til at man skal holde muligheten for at barnet skal kunne tilbakeføres til biologisk familie samme hva, og jeg er ikke alltid så sikker på at det er best for barnet. Hvordan skal et barn føle seg trygt hvis det plutselig etter 2-5-10 år plutselig skal til en annen familie enn den de er vokst opp i? Men det er klart, blir barnet først plassert etter å ha knyttet seg til sine biologiske foreldre, blir situasjonen en annen i utgangspunktet.

Og at ingen fosterbarn har god kontakt med sine fosterforeldre som noen her lengre opp skriver stemmer ikke. Jeg kjenner til flere fosterfamilier der barna som har blitt store fortsatt regnes som en del av familien og også noen der fosterforeldre regnes som besteforeldre til deres barn igjen Alt er ikke svart i norsk barnevern, selv om noen ser ut til å mene dette.

[AnonymBruker]

Det er vel det som er problemet i dag. Barn i Norge adopteres ikke bort, siden biologiske foreldre står svært sterkt også i barnevernssaker (selv om enkelte her inne ser ut til å mene noe annet). Det ser ut til at man skal holde muligheten for at barnet skal kunne tilbakeføres til biologisk familie samme hva, og jeg er ikke alltid så sikker på at det er best for barnet. Hvordan skal et barn føle seg trygt hvis det plutselig etter 2-5-10 år plutselig skal til en annen familie enn den de er vokst opp i? Men det er klart, blir barnet først plassert etter å ha knyttet seg til sine biologiske foreldre, blir situasjonen en annen i utgangspunktet.

Og at ingen fosterbarn har god kontakt med sine fosterforeldre som noen her lengre opp skriver stemmer ikke. Jeg kjenner til flere fosterfamilier der barna som har blitt store fortsatt regnes som en del av familien og også noen der fosterforeldre regnes som besteforeldre til deres barn igjen Alt er ikke svart i norsk barnevern, selv om noen ser ut til å mene dette.

Jeg skrev utifra min kunnskap om fosterbarn. Selvfølgelig er det noen som har kontakt,men det er mange som ikke har det. Selvsagt snakker de sammen når de treffes,slenger innom av og til,som en sa til meg.

Det er altfor mange der kontakten brytes,så kan en spekulere i årsaken.

Jeg spurte en fosterfar. Barnet hadde flyttet derifra i alder av 17 år. (på hybel) Fosterf.var ikke på besøk,viste ikke hvordan hybelen var,men svar på spørsmålet var at det var opp til barnet å ha kontakt,og det var velkomment om det tok kontakt.

Har man de gode relasjonene som mange ff skryter av,så blir det ikke slik som beskrevet av meg,men som du beskriver.

Når man plasserer et barn i ff som er under 1 år,så vet man godt om foreldrene er i stand til å ta hånd om barnet senere. Det er tilfeller der det er uaktuellt.

Om det er håp om at barnet skal tilbakeføres,så sier det seg selv at det MÅ ha kontakt oftere med foreldre,siden barnet er så lite. Eller når skal man da beg. å introdusere barnet for foreldre? Når det er forsent?

Jeg kjenner godt til fosterbarn,ff,og barnevern.

Desverre, så har mange innsett feilen for sent.

[AnonymBruker]

Seriøsevil ikke diagnotisere et barn på et år med adhd.

Beklager, dårlig formulert. Barnet det er snakk om er mer enn et år nå, snart 10 år faktisk.

TS

[AnonymBruker]

Beklager, dårlig formulert. Barnet det er snakk om er mer enn et år nå, snart 10 år faktisk.

TS

Trodde kansje du skrev utifra et tenkt tilfelle. Ang.diagnosering på små barn,så gjøres det ikke.

Ang.sykdommer,så er de forsiktig med det pga det henger ved barnet,for resten av livet.

Når du skriver at barnet er ti år,så oppfatter jeg som det er i fosterhjemmet. Da vet du mere selv også. Og beg. å diskutere i en alder av ti år,om kontakt skal brytes med biofam virker helt hårreisende.

Det er faktisk "mishandling" på det groveste.

les hva jeg har skrevet tidligere,utifra min kunnskap om fb.

[Gjest Gjest]

Søskenbarnet mitt (h*n bor i fosterhjem hos min tante) kom til familien min da h*n var 4 timer gammel. H*n er nå 2 år og treffer sine biologiske foreldre/familie 2 ganger i året. Det er jo forskjell på hvorfor barn kommer i fosterhjem, så da er det jo også forskjell på om kontakt med den biologiske familien er til det beste eller ikke. Nå er det sjeldent at de biologiske foreldrene til mitt søskenbarn møter opp på møtene, og da synes jeg personlig at de burde ha kuttet kontakten helt. Når h*n blir eldre så vil det å bli sviktet av dem bli sårt. De biologiske besteforeldrene er flinke til å møte opp på møtene, og det er jo kjekt.. Men det er jo foreldrene som betyr noe her.

Jeg er for åpen adopsjon, slik at de som ønsker det fra den biologiske familien kan ha kontakt. Da vil barnet faktisk ha en følelse av tilhørighet i familien han/hun kom til som baby/liten - og synes at regelverket skulle vært litt ordnet på der, ja!

Samtidig så er det fordelene for fosterforeldrene å ha barnevernet i ryggen (særlig med adhd osv), for å få skikkelig hjelp til tilrettelegging og slik. Det er ikke alltid lett å vite hva som er best for disse små.

[Gjest Fg]

Jeg er selv fosterforelder. Vi fikk plassert barnet hos oss da det var 4 mnd gammelt. Barnet er som våre egne og behandles også slik. Barnet skal bo hos oss til det blir voksent, det er avgjort i flere rettssaker. Selvfølgelig har barnet kontakt m bio familie. Noe annet er unaturlig. Barnet sier selv at det har to mammaer og er ok med det.

[Gjest Trine]

Jeg har et fosterbarn på 2 år, kom til oss da hun var bare noen uker gammel. Jeg har tro på at fosterbarn bør kjenne sin biologisk familie, uansett om planen er adopsjon eller ikke. I vårt tilfelle skal barnet adopteres. Likevel gjør jeg en stor innsats for at barnet skal ha kontakt med mor og besteforeldre. Fordi jeg mener det er viktig for henne når hun vokser opp. Før man blir fosterhjem, går man Pride-kurs gjennom barnevbernet. Da lærer man mye om viktigheten av å la barnet kjenne sin biologiske familie. Om man som fosterhjem jobber imot slik kontakt, er man ikke et godt fosterhjem. Med unntak av tilfeller der fosterbarna tydelig lider under kontakt med foreldre el.andre som har gjort dem vondt, naturligvis.

[Gjest Imsdal]

Når barn blir plassert i fosterhjem før de er ett år gamle og det er akseptert av alle parter, hva vil da være best for barnet? Å kutte kontakt med biologisk familie eller å ha jevnlige samvær frem til de er store nok til å bestemme det selv?

Og hva om det er atferdsproblemer eller AD/HD i tillegg? Vil det avgjøre noe i forhold til hva som er best for barnet?

ts

Det er undersøkelser som viser at barn som har vært plassert i forsterhjem og fortsatt å hatt jevn kontakt med sine biologiske foreldre, klarer seg bedre enn de som har brutt kontakten. Det er noe med å kjenne sitt opphav og sin egen situasjon og historie. Om det er tjenlig at barn og biologiske foreldre har samvær må selvsagt avgjøres ut fra hvert enkelt tilfelle. I teorien skal alltid barnets beste ligge til grunnen, det vil si at dersom samværet ikke gagner barnet, men foreldrene, skal det ikke være samvær, for eksempel om mor og far er ruset når de har samvær.

En Adhd-diagnose vil svært sjelden bli satt på barn i barnehagealder, av og til kan den bli satt før barnet skal begynne på skolen, for med en adhd-diagnose følger det med ressurser. Det som er verdt å merke seg er at måten en del barn som har opplevd omsorgssvikt fungerer på, minner om Adhd (mye uro og ukonsentrert blant annet). Nå vet jo ikke jeg om barnet du snakker om har opplevd omsorgssvikt og om det eventuelt har tatt skade av det, men det kan være greit å vite om det er tilfelle.

[ViljaH]

Her må man kun se på hva som er best for barnet. Mange barn blir veldig emosjonelt forstyrret av stadig kontakt med biologisk familie, det hindrer dem fra å slå seg til ro. Når barnet ble plassert i fosterhjem i så ung alder, og hvis barnet trives og har det bra med fosterforeldrene, så bør man nesten se på om ikke man skal planlegge at barnet tilbringer hele sin barndom der. Alle barn trenger stabilitet, ikke stadige opprivende oppbrudd og omveltninger. Dette hvis barnet var lite under plasseringen, og har vært i fosterhjemmet lenge, mange år. Da bør kanskje biologisk kontakt begrenses til et minimum, halvårlig eller så.

Hvis barnet har vært kort tid hos fosterfamilie, og det planlegges snarlig tilbakeføring til biologiske foreldre, så bør kontalt være hyppig.

Synd men sant, hvis foreldre setter barn til verden og ikke klarer å ta vare på dem, så skal ikke barna betale for det med ødelagt barndom!