Elskede bror...

[AnonymBruker]

... Jeg klarer ikke forstå at du er borte. Smerten river i hjertet, i kropp og i sinn. Sorgen og savnet føles uutholdelig. At jeg aldri skal få se deg igjen, aldri høre stemmen eller latteren din igjen; aldri mer få morsomme mailer, eller godmodig ertende kommentarer, gitt med et gjenkjennelig glimt i øyet… Aldri mer skal du kverulere i det uendelige på noe jeg har sagt, bare fordi du syns det er så gøy å kverulere. Aldri mer kan jeg ringe til deg når jeg trenger noen å snakke med, eller bare savner deg. Aldri mer får jeg se smilet ditt… Aldri mer? Det er komplett uforståelig… Det er også ubeskrivelig vanskelig å akseptere.

Jeg venter fremdeles på å våkne, og oppdage at det hele bare var et forferdelig mareritt. Du vet et av de marerittene man våkner opp fra; dyvåt av svette, mens pulsen raser på høygir, og det tar en stund før man klarer å skille virkelighet og drøm? Et sånt mareritt. Men dette er ikke et sånt mareritt. Dette marerittet våkner jeg ikke opp fra, fordi marerittet er virkelighet, og virkeligheten et mareritt. Uansett hvor mye jeg leter etter tegn på at det bare er en drøm – ting som ikke hører hjemme, mennesker jeg aldri har sett før, hus som plutselig ser annerledes ut enn de egentlig er – så finner jeg ingen av disse tegnene. Det eneste som er galt – men det er til gjengjeld riv ruskende galt – er at du ikke lenger er her. Du er borte.

Du er borte. Revet vekk fra oss, brått og brutalt. Helt uten forvarsel, helt uten mening. Snakk om å være på feil sted til feil tid… Døden er brutalt ubarmhjertig. Døden har stjålet deg fra oss. Jeg vil rope, skrike, kreve at vi får deg tilbake! Døden har gjort en forferdelig feil. Det kan ikke være din tur ennå, du er jo så ung! Han har tatt feil! Døden har tatt feil!!!

Hver gang telefonen ringer, hver gang det kommer en sms eller en mail, håper jeg imot all sunn fornuft at det skal være du som er i andre enden. At noen har klart å skru tiden tilbake og advare deg, så du fremdeles er hos oss. At jeg skal få se smilet ditt igjen, høre latteren din, kjenne armene dine rundt meg i en god og varm klem. At jeg igjen skal få se på deg fra øyekroken og tenke at jeg er heldig som har en så flott storebror. At alt bare er en misforståelse, en skrivefeil i livets manus. Isteden er det en omtenksom og støttende hilsen fra en god venn, et familiemedlem litt ut i slekta, eller en god kollega. En hilsen som både hjelper og gjør det hele verre på en og samme gang. Hjelper, fordi det er godt å vite at man har mange rundt seg som bryr seg. Gjør det verre fordi det bare nådeløst bekrefter at du virkelig er borte. For alltid. Det bekrefter at jeg må leve resten av mitt liv uten deg i det. Det er en visshet jeg ikke klarer å ta innover meg riktig ennå. Jeg vet det er tåpelig, men jeg tviholder litt på det fåfengte håpet om at jeg egentlig bare sover og drømmer mitt verste mareritt noensinne. For tanken på at jeg aldri mer skal få se deg, tror jeg aldri jeg vil klare å akseptere.

Takk for at du er den fantastiske storebroren du er. Jeg vil for alltid bære deg i mitt hjerte, og vil aldri, aldri glemme deg.

Jeg er uendelig glad i deg, elskede bror min

[Gjest badeand1]

*tårer*

[mysticmoo]

*stor klem*

[Sissa]

[lillejenta1]

... Jeg klarer ikke forstå at du er borte. Smerten river i hjertet, i kropp og i sinn. Sorgen og savnet føles uutholdelig. At jeg aldri skal få se deg igjen, aldri høre stemmen eller latteren din igjen; aldri mer få morsomme mailer, eller godmodig ertende kommentarer, gitt med et gjenkjennelig glimt i øyet… Aldri mer skal du kverulere i det uendelige på noe jeg har sagt, bare fordi du syns det er så gøy å kverulere. Aldri mer kan jeg ringe til deg når jeg trenger noen å snakke med, eller bare savner deg. Aldri mer får jeg se smilet ditt… Aldri mer? Det er komplett uforståelig… Det er også ubeskrivelig vanskelig å akseptere.

Jeg venter fremdeles på å våkne, og oppdage at det hele bare var et forferdelig mareritt. Du vet et av de marerittene man våkner opp fra; dyvåt av svette, mens pulsen raser på høygir, og det tar en stund før man klarer å skille virkelighet og drøm? Et sånt mareritt. Men dette er ikke et sånt mareritt. Dette marerittet våkner jeg ikke opp fra, fordi marerittet er virkelighet, og virkeligheten et mareritt. Uansett hvor mye jeg leter etter tegn på at det bare er en drøm – ting som ikke hører hjemme, mennesker jeg aldri har sett før, hus som plutselig ser annerledes ut enn de egentlig er – så finner jeg ingen av disse tegnene. Det eneste som er galt – men det er til gjengjeld riv ruskende galt – er at du ikke lenger er her. Du er borte.

Du er borte. Revet vekk fra oss, brått og brutalt. Helt uten forvarsel, helt uten mening. Snakk om å være på feil sted til feil tid… Døden er brutalt ubarmhjertig. Døden har stjålet deg fra oss. Jeg vil rope, skrike, kreve at vi får deg tilbake! Døden har gjort en forferdelig feil. Det kan ikke være din tur ennå, du er jo så ung! Han har tatt feil! Døden har tatt feil!!!

Hver gang telefonen ringer, hver gang det kommer en sms eller en mail, håper jeg imot all sunn fornuft at det skal være du som er i andre enden. At noen har klart å skru tiden tilbake og advare deg, så du fremdeles er hos oss. At jeg skal få se smilet ditt igjen, høre latteren din, kjenne armene dine rundt meg i en god og varm klem. At jeg igjen skal få se på deg fra øyekroken og tenke at jeg er heldig som har en så flott storebror. At alt bare er en misforståelse, en skrivefeil i livets manus. Isteden er det en omtenksom og støttende hilsen fra en god venn, et familiemedlem litt ut i slekta, eller en god kollega. En hilsen som både hjelper og gjør det hele verre på en og samme gang. Hjelper, fordi det er godt å vite at man har mange rundt seg som bryr seg. Gjør det verre fordi det bare nådeløst bekrefter at du virkelig er borte. For alltid. Det bekrefter at jeg må leve resten av mitt liv uten deg i det. Det er en visshet jeg ikke klarer å ta innover meg riktig ennå. Jeg vet det er tåpelig, men jeg tviholder litt på det fåfengte håpet om at jeg egentlig bare sover og drømmer mitt verste mareritt noensinne. For tanken på at jeg aldri mer skal få se deg, tror jeg aldri jeg vil klare å akseptere.

Takk for at du er den fantastiske storebroren du er. Jeg vil for alltid bære deg i mitt hjerte, og vil aldri, aldri glemme deg.

Jeg er uendelig glad i deg, elskede bror min

*tårer*

[Gjest BamseB]

Rørende...

Lykke til videre

[Nevian]

Stooooor klem!

[Gjest SemperFi]

[Gjest Nuppdupp]

kjenner tankene så altfor godt jeg håper fortsatt på at jeg drømmer, skal til å ringe personen osv. før jeg innser at personen er borte for alltid

kondolerer

[AnonymBruker]

... Jeg klarer ikke forstå at du er borte. Smerten river i hjertet, i kropp og i sinn. Sorgen og savnet føles uutholdelig. At jeg aldri skal få se deg igjen, aldri høre stemmen eller latteren din igjen; aldri mer få morsomme mailer, eller godmodig ertende kommentarer, gitt med et gjenkjennelig glimt i øyet… Aldri mer skal du kverulere i det uendelige på noe jeg har sagt, bare fordi du syns det er så gøy å kverulere. Aldri mer kan jeg ringe til deg når jeg trenger noen å snakke med, eller bare savner deg. Aldri mer får jeg se smilet ditt… Aldri mer? Det er komplett uforståelig… Det er også ubeskrivelig vanskelig å akseptere.

Jeg venter fremdeles på å våkne, og oppdage at det hele bare var et forferdelig mareritt. Du vet et av de marerittene man våkner opp fra; dyvåt av svette, mens pulsen raser på høygir, og det tar en stund før man klarer å skille virkelighet og drøm? Et sånt mareritt. Men dette er ikke et sånt mareritt. Dette marerittet våkner jeg ikke opp fra, fordi marerittet er virkelighet, og virkeligheten et mareritt. Uansett hvor mye jeg leter etter tegn på at det bare er en drøm – ting som ikke hører hjemme, mennesker jeg aldri har sett før, hus som plutselig ser annerledes ut enn de egentlig er – så finner jeg ingen av disse tegnene. Det eneste som er galt – men det er til gjengjeld riv ruskende galt – er at du ikke lenger er her. Du er borte.

Du er borte. Revet vekk fra oss, brått og brutalt. Helt uten forvarsel, helt uten mening. Snakk om å være på feil sted til feil tid… Døden er brutalt ubarmhjertig. Døden har stjålet deg fra oss. Jeg vil rope, skrike, kreve at vi får deg tilbake! Døden har gjort en forferdelig feil. Det kan ikke være din tur ennå, du er jo så ung! Han har tatt feil! Døden har tatt feil!!!

Hver gang telefonen ringer, hver gang det kommer en sms eller en mail, håper jeg imot all sunn fornuft at det skal være du som er i andre enden. At noen har klart å skru tiden tilbake og advare deg, så du fremdeles er hos oss. At jeg skal få se smilet ditt igjen, høre latteren din, kjenne armene dine rundt meg i en god og varm klem. At jeg igjen skal få se på deg fra øyekroken og tenke at jeg er heldig som har en så flott storebror. At alt bare er en misforståelse, en skrivefeil i livets manus. Isteden er det en omtenksom og støttende hilsen fra en god venn, et familiemedlem litt ut i slekta, eller en god kollega. En hilsen som både hjelper og gjør det hele verre på en og samme gang. Hjelper, fordi det er godt å vite at man har mange rundt seg som bryr seg. Gjør det verre fordi det bare nådeløst bekrefter at du virkelig er borte. For alltid. Det bekrefter at jeg må leve resten av mitt liv uten deg i det. Det er en visshet jeg ikke klarer å ta innover meg riktig ennå. Jeg vet det er tåpelig, men jeg tviholder litt på det fåfengte håpet om at jeg egentlig bare sover og drømmer mitt verste mareritt noensinne. For tanken på at jeg aldri mer skal få se deg, tror jeg aldri jeg vil klare å akseptere.

Takk for at du er den fantastiske storebroren du er. Jeg vil for alltid bære deg i mitt hjerte, og vil aldri, aldri glemme deg.

Jeg er uendelig glad i deg, elskede bror min

Vet akkurat hvordan du har det. Kjenner igjen ord og tanker.

Tanken på at de er borte er ubegripelig. Jeg forstår det ikke

[Gjest Thessie!]

Klarte faktisk ikke å lese ferdig. Sitter i et rom sammen med andre, så kan ikke begynne å grine.

Kondolerer

[AnonymBruker]

Takk for all respons

[AnonymBruker]

Åh, tårer i øynene. Kondolerer så mye!

[AnonymBruker]

Kondolerer

[AnonymBruker]

Takk for omtanke og respons

[charlieb]

Føler med deg

Har også mistet min kjære storebror og savner han ennå hver dag

[Gjest Adriane]

Endret 7. mars 2012 av Adriane

[AnonymBruker]

Føler med deg

Har også mistet min kjære storebror og savner han ennå hver dag

Takk Selv syns jeg det bare blir vanskeligere og vanskeligere, og smerten avtar ikke; den øker... Jeg klarer fremdeles ikke forstå at han virkelig er borte. Vet ikke om jeg noengang kommer til å forstå det...

Føler med deg også