kjærlighetssorg + skilsmisse

[Gjest tanjan.]

Livet byr på mange overaskelser...

Jeg har nettopp brutt ut av ekteskapet mitt. Har vært gift med en god og snill, trofast og kjekk mann. Hvorfor går man fra en slik mann, kan man jo spørre seg? Jo, vi traff hverandre unge, han var 20 jeg 18. Han har ingen interesser, jobber offshore og når han er hjemme halvsover han foran TV`en- i det hele tatt, etter mange år på denne måten tok kjærligheten slutt fra min side. Valget var vanskelig fordi vi har barn. Men jeg følte i hele meg at dette ikke var det livet jeg ville leve. Jeg ønsket en stimulerende partner, en våken og opplagt mann som hadde interesser, noe å være opptatt av. Selv er jeg aktiv og engasjert, er yrkesaktiv og engasjert i lokalmiljøet og vil ikke bruke livet mitt foran en TV eller komme hjem og finne mannen min sovende på sofaen. Vi vokste fra hverandre. Den vissheten har jeg hatt lenge, men jeg er svært ansvarsfull og pliktoppfyllende og har brukt mye tid på å tenke over konsekvensene. Det er tross alt andre enn meg invovert i et slikt valg, og jeg blir jo hverken slått eller mishandlet på noe vis. Så kan man forsvare å gå da?

I den forbindelse søkte jeg råd hos en venn. Han har gjennomgått en skilsmisse selv og vi har alltid kommunisert godt. Vi deler samme interesser og har vært en del sammen på fritiden. Så skjer da det utrolige. Vi forelsker oss i hverandre. Han sier han har hatt en dragning til meg i lang tid, men ikke turt å tenke tanken på oss to fordi jeg har vært gift og fordi han er litt eldre enn meg.

Vi går inn i en het og lidenskaplig tid. Følelsene er sterke, men vi innleder ikke noe seksuelt forhold. Det er ikke praktisk mulig, og vi holder også litt igjen fordi "veien ikke er ryddet for oss". Vi er begge opptatt av å fare fram på en "skikkelig" måte, og kunne stå for de valgene vi gjør. Han har en dame på det tidspunktet, men avfeier det med at det ikke er så alvorlig. De har store problemer og han kan ikke se at de kommer til å holde sammen.

Jeg søker så om sepersajon og forteller min venn det. Han får kalde føtter, føler at han blir "klandret" og vil ikke være den som brøt inn i ekteskapet og få skylden i alles øyne. Så han trekker seg unna. Han har også problemer i forhold til det at jeg har barn, og kan ikke helt se for seg seg selv som småbarnsfar. Han er fortsatt sammen med dama, - som ikke har barn.

Jeg skjønner at jeg må klare prosessen med samlivsbruddet alene, og begynner å bli i tvil. Det er et alvorlig steg å ta, og jeg prøver i fortvilelse familiterapi i håp om å redde ekteskapet. Min mann er ikke innstilt på å endre livvstil, men sier han elsker meg og har gjort alt for meg. Jeg er heller ikke innstilt på å gi opp jobben eller mine engasjement til fordel for et liv foran TV`en.

Min venn er stadig i kulissene. Vi ringes og mailes. Han skriver hete kjærlightesbrev til meg, og forteller om sin lengsel til meg. Men han er fortsatt sammen med dama.

Han skifter jobb, og flytter nærmere dama. Jeg spør om de kommer til å flytte sammen, noe han avviser blankt. De har fortsatt store problemer og han kan absolutt ikke se at de skal holde sammen i framtida. Meg lover han ingenting, men vi møtes av og til i embets medfør, og det ender opp med stjålne kjærtegn og hete kyss.

Jeg er fortvilet fordi han fremdeles er sammen med den dama han tydeligvis ikke har det så bra sammen med, og han er like fortvilet og sier at han vet han gir meg doble signal, men han kan ikke gjøre annet! Han kjenner en sterk dragning til meg, men har problemer med at jeg er gift, og sier vi bør holde oss unna hverandre og være nære og gode venner.

Jeg orker ikke mer av samvittighetsnag. Holder på å bli ødeløagt innvendig. Jeg kan ikke leve sammen med min mann når hjertet mitt er fyllt av lengsler etter en annen. Så jeg ber på ny om seperasjon.

Min venn vet ikke det da han forteller meg at han vil satse på dama si. Det holder visst på å gå seg til for dem....

Jeg er knust, men prøver så godt jeg kan å holde hodet over vann. Min mann flytter ut, og jeg gjør alt jeg kan for at barna og han skal få det så smertefritt som råd er. Min mann ønsker ingen seperasjon, men jeg er nødt til å fullføre det. Kan ikke lenger leve på akkord med meg selv.

Så møter jeg min venn på et kurs. Han er der sammen med sin veninne. Vi møtes på rommet mitt, og jeg forteller ham om seperasjonen. Jeg forteller ham at det er ham jeg vil ha. Han rister sørgmodig på hodet og hvisker at det vil komme andre enn ham for meg. Det ender likevel med hete omfavnelser der på rommet, med dama hans ventende nede....

Nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet at følelsene mellom meg og min venn er sterke, men jeg kan jo ikke tvinge ham til å være sammen med meg! Han har tydeligvis tatt sitt valg.

Men hvordan kommer jeg meg gjennom dette? Jeg har fått all skyld fra familien i forhold til skilsmissen. Ingen forstår noe som helst. Gå fra en slik kjekk og hyggelig mann! Og så uten grunn! (De vet ikke noe om min venn). Barna mine klandrer meg, jeg har holdt min gnagende misnøye skjult for alle i disse årene. Har spilt rollen som lykkelig gift helt perfekt. Min mann tror jeg er blitt gal, vi hadde det jo så bra!

Og jeg er sønderknust av lengsel og sorg over min venn...

Hvordan kommer man seg gjennom slikt?

Har jeg handlet rett????

[lenny]

tror vel du gjør rett i å skilles fra din mann så lenge du ikke elsker han og allerede har gått bak hans rygg med en annen,da har du jo allerede vært på vei ut av ekteskapet ditt.

vet ikke hva jeg kan gi deg av råd i forhold til"elskeren",virker jo ikke som han vil bryte med den dama,men kanskje ha deg litt på si?

jeg høres nok litt slem ut nå,men etter det du forteller høres det sånn ut.

ivertfall håper du blir lykkelig og at barna dine har det bra

[Gjest lurven]

jeg tror ikke det er så lurt å

storme inn i et nytt forhold hvis du netopp har blitt skilt

[Fibula]

Det kan virke som det er riktig for deg å bryte ut av ekteskapet ditt. Det virker ikke lenger som dere kan gi hverandre det dere trenger.

Det trenger ikke ha så mye med den andre mannen å gjøre.

I forhold til den andre mannnen, ville jeg holdt han på avstand til han klarte å ta et valg. Hvis han ikke har gjort det alt, altså valgt den andre kvinnen. Han har jo flyttet nærmere.

Tror det er lurt å være alene litt etter et samlivsbrudd. Da kan du få bearbeidet følelsene og sorgen over bruddet. Da er det kanskje lettere å ta stilling til følelser for andre menn.

Bedre for barna, at det går litt rolig i svingene også.

[Gjest Anonymous]

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen -

De som har TO ender ofte med å ha INGEN!

[Pusekatt]

Tror du må innse at du har tatt et valg (å gå fra ektemannen din), og at du må stå for det valget uavhengig av den andre mannen (som du mest sannsynlig blir nødt til å glemme - han har jo gjort det helt klart at han ikke ønsker en rolle som stefar).

Å ta imot pepper fordi du bryter opp en (tilsynelatende fungerende) familie må du også tåle, men jeg vil anbefale deg å gi noe svar på tiltale. Andre vet tross alt ikke hvordan dere har det innenfor husets fire vegger når det er kun dere tilstede!

[Gjest tanjan]

Takk til lurven og fibola for gode og reflekterte svar. De befester vel bare tanker jeg har hatt selv, men det er godt å se at noen bryr seg og gir meg gode og velmente råd. Har imidlertid lyst til å svare Gjest av 29. des. Det er lett å dømme når man sitter på utsiden.

Det var aldri meningen å forelske seg (går det i det hele an å planlegge slikt?). Men av og til dukker følelser opp, og vi prøvde faktisk å håndtere dem på skikkelig vis. Jeg har aldri hatt noe ønske om å ha i pose og sekk, og ville derfor ta konsekvensene av det jeg gjorde. Så å si at den som vil ha to, ikke får noen, og dermed antyde at en er kald, beregnende og kynisk blir feil.

Jeg tror nok at det var riktig å gå ut av ekteskapet, det ville skjedd før eller senere uansett. Det er mer problematisk å håndtere følelsene for min venn, og jeg skjønner nok ikke helt hans måte å opptre på ....Man oppmuntrer ikke med ene hånden og skyver bort med den andre...

- Eller gjør menn det?

[Pusekatt]

Jeg tror nok at det var riktig å gå ut av ekteskapet, det ville skjedd før eller senere uansett. Det er mer problematisk å håndtere følelsene for min venn, og jeg skjønner nok ikke helt hans måte å opptre på ....Man oppmuntrer ikke med ene hånden og skyver bort med den andre...

- Eller gjør menn det?

Du skrev jo at den andre mannen hadde vært gift tidligere også, jeg vil tro at det er det at du har barn som er "hinderet" for ham. Det er tross alt ikke bare-bare å innta en stefarsrolle på heltid, som sannsynligvis ville blitt konsekvensen dersom han valgte å satse på et seriøst forhold med deg.

Utfra det du skriver, er han nok helt klart betatt av deg og tiltrukket, men ønsker ikke "bagasjen" du har med deg.

Og et såpass ferskt samlivsbrudd kan også være litt av en håndfull. Eksmannen din vil jo alltid være en del av livene deres (fordi dere har barn sammen). Det kan lett gi grobunn for f.eks. sjalusi.

Uansett; ønsker deg lykke til videre!

[Lilleba]

Kjære deg!

Du har gjort det rette ved endelig å gå ut av ekteskapet. Det ville ikke blitt bedre med årene, dere har totalt forskjellige holdninger til livet og du vil få det mye bedre aleine.

Snakker av erfaring- holdt selv ut i altfor mange år og angrer sterkt i dag for jeg ikke gikk for lenge siden.

Du ble forelsket i den andre, nettopp fordi du var ferdig med din mann. Du var åpen for andre, men det betyr ikke at han er den rette. Slik du framstiller ham, virker han ikke sympatisk, men heller beregnende. Hvis han virkelig brydde seg om deg, ville jo ikke barna vært en hindring!

Glem ham, gå videre, bo en stund aleine før du involverer deg med andre. Tror helt sikkert du vil oppleve forelskelsen på nytt med en annen, som vil være din kjæreste, trass i at du har barn.

Så selv om det er vondt, vondt i dag å tenke på at du ikke får den andre, så vit at det er forbigående, du vokser bare på denne opplevelsen, gå bare videre!

Klem og lykke til!