Har en tilbaketrukket og sjenert unge

[AnonymBruker]

Hei!

Jenta vår på snart to år har alltid vært stille og rolig, og likt godt å være med mor og far, men mindre tøff når andre er i nærheten. På barnehagen leker hun ofte alene (på samtaler i bhg sier de ansatte at hun trekker seg unna når leken blir for tøff, eller de andre barna er pågående). Hun liker for så vidt å være med der ting skjer, men helst på en trygg avstand.

På tilstelninger med mange barn, prøver hun å gå forsiktig bort til de andre barna (i allefall når vi oppfordrer henne til det), men hvis noen henvender seg til henne, springer hun unna igjen, og er ganske så pysete.

Hjemme snakker hun i ett sett, bygger setninger med mange ord, men ute blant andre er hun nesten helt taus, eller snakker med babylyder. Hun blir en helt annen unge når vi kommer hjem igjen.

Jeg kjenner igjen meg selv som barn her, og er redd for at hun kommer til å bli den stilleste jenta i klassen etter hvert, som er sjenert og holder seg mye alene. Og jeg er livredd for at hun kommer til å bli et yndet mobbeoffer, som kanskje ikke tør stå opp for seg selv.

Vi har en baby på vei, kanskje det vil hjelpe litt, men det tar uansett noen år før de to søsknene kan bryne seg på hverandre...

Hvordan får man "tøffet opp" ei lita jente, slik at hun tar igjen hvis noen dytter henne, eller i allefall ikke lar seg overkjøre helt av de andre barna?

[AnonymBruker]

Jeg jobbet noen få måneder som vikar i barnehage og småskole som student, og i den ene barnehagen var det ei jente som minner om di. Jeg var bare to-tre dager i den barnehagen, men hadde fått med meg såpass at hun var ny der, i tillegg til å være litt sjenert. Løsningen min ble at vi to lekte og herjet med et av lekeapparatene, og vi hadde det så gøy at de andre ville komme bort og være med henne (ikke omvendt, at hun måtte gå bort og invitere seg selv hos alle andre).

Kanskje kan det være en løsning å overføre til deres situasjon? Gjøre noe slik at hun blir mer "attraktiv" som venn og blir oppsøkt, i stedet for å måtte oppsøke? Det kan kanskje gi en liten selvtillits-boost?

[Gjest lili]

Gi henne selvtillit på alle måter, og gi henne ansvar for ting? Skryte og skape sosiale situasjoner, feks i parken eller på lekeplasser?

[AnonymBruker]

TS her, tusen takk for svar.

Det er sant, må kanskje ta et tak selv for å skape sosiale situasjoner... For eksempel gå bort og høflighetsprate (huff... er så dårlig på slikt!) med andre mødre på lekeplassen, slik at barnet mitt på en naturlig måte kommer i kontakt med barna deres, og hun etter hvert skjønner at andre barn kan være morsomme å leke med, og ikke bare skumle.

Vi har endel vennepar med barn som vi relativt ofte inviterer/blir invitert hos, men hittil har barna bare lekt parallelt, og ikke så mye direkte med hverandre.

Har vært litt redd for å blande meg for mye inn i leken hennes ute blant andre mennesker, slik at hun blir avhengig av mamma/pappa også når hun leker med andre barn. Men hun er jo så lita ennå, det gjelder sikkert først å gjøre henne trygg i de situasjonene, så kan jeg trekke meg ut i det stille når den tryggheten er oppnådd.

[AnonymBruker]

Hun er jo liten ennå, så mye kan forandre seg - også fort Jeg jobbet en kort tid i barnehage, og husker en gutt som var ganske avhengig av oss voksne, forsiktig og stille den første måneden jeg jobbet der. Da jeg kom tilbake for å jobbe noen vakter to-tre måneder senere, var han utrolig mye mer "med", både i forhold til språk og lek med de andre. Dette var litt større barn på 3-4 år da.

Ellers tror jeg det å bygge opp selvtillit hjemmefra er viktig. Jeg vokste selv opp med en mor med veldig dårlig selvtillit og mye hemninger/sjenanse, noe som har bidratt til at jeg ble slik selv. Jeg klarte ikke å tro på henne når hun fortalte meg hvor flink og bra jeg var, for hun framsto som så usikker. Når pappa i tillegg var dominerende og brå (og spydig i sosiale settinger), ble det vanskelig for meg å føle meg trygg i en del sammenhenger. Nå sier jeg absolutt ikke at det er sånn hos dere, sjenanse tror jeg er helt naturlig i perioder i mange barns utvikling. Men du sier jo selv at du er dårlig på å ta kontakt med andre - som forelder er du jo en veldig viktig rollemodell når det gjelder alt slikt, og barn suger til seg foreldrenes atferd. Derfor er det kanskje områder hvor du må utfordre deg selv En annen ting jeg tenker på er det å la barnet få prøve seg på ting er viktig: Ikke "skremme" det med at alt er farlig, passe seg osv... selvsagt finner man ikke fram kjøttøksa til en toåring, men la det klatre litt, bruke en litt skarp kniv eller noe, uten å bekymre deg. Barn jeg kjenner som får lov til ting som kan være _litt_, men selvsagt ikke for, "farlige", og som blir hørt på noen ønsker og meninger de har fra de er små, får bedre selvtillit enn de som ikke gjør det. Akkurat det med farlig er kanskje ikke så viktig, men jeg klarer ikke forklare det annerledes. Mener bare at vil det prøve noe, og det ikke er helt vilt, så la det få prøve.

Nå har selvsagt barn forskjellig personlighet, noen vil alltid være mer forsiktige og sjenerte enn andre. Jeg er selv innadvent og tror jeg "bruker" sjenanse for å holde avstand og være i fred, i tillegg til at det (å være sjenert) kan være et reelt problem for meg.

[AnonymBruker]

Det viktigste du kan gjøre er å skape en trygg og god tilværeslse rundt henne.

Gjør henne trygg på seg selv, gjør henne selvstendig. La henne få vite at det er helt greit å være slik som henne.

Gi henne utfordringer hjemme, for det å viktig å føle at man mestrer ting. Dette gjelder jo alle barn

Om hun utstråler selvsikkerhet, og at hun leker selvstendig, vil det alltid komme bort noen barn som respekterer henne og syns det er moro å leke med henne.

Det er også viktig å lære henne at om noen er slemme, skal hun bli alvorlig og vise med kroppsspråket at hun ikke liker det.

Dette hjalp meg, for jeg var lik datteren din en gang. Er litt sånn i voksen alder, men har lært meg å gå med hevet hode og å sette meg i respekt ved å bruke væremåten min, om du skjønner?

[Gjest WendyClear]

Mange barn begynner ikke å leke sosialt før rundt 3 års alderen! Barn leker stort sett bare parallelt i starten, det er helt normalt. Dessuten er det VELDIG vanlig at barn er sjenerte (det er en grunn til at man ikke vil sette diagnosen "sosial angst" på barn) Jeg ville gitt det tid, og heller fokusere på å bygge opp gode erfaringer i lærerike situasjoner.

[Gjest lili]

TS jeg tror at du må gå frem å vise henne hvordan man er sosial, og invitere henne med.

Feks om du hilser på naboen.

Så sier naboen hei til dere og hei til barnet.

Da kan du si feks at "Nina", barnet, og du skal feks ake, og Nina har gledet seg sånn. Hva gleder du deg mest til da, Nina?

Og så kan nina si noe..

Feks.

Du sier du kansje er litt sjenert og stille selv. Kansje om barnet ser at du ikke er redd for andre mennesker, så mykner hun opp.

Jeg har selv en svigerinne i fam som "ignorerer" meg mye, og barnet hennes er dermed usikker på meg fordi mamma stenger av. Ungene ser på deg og leser deg som en åpen bok!

[AnonymBruker]

Jeg hadde ei jente i barnehagen som minner litt om ditt barn. Hun var tilbaketrukken, lekte bare med et barn på avdelingen, var nysgjerrig og så på ting som skjedde rundt seg, men deltok ikke. Hun ville heller ikke prate med alle voksne, og snakket lavt og var veldig usikker når hun først snakket. Med foreldrene snakket hun hele tiden. Dette var da hun var 3-4 år. Det året hun ble 5 år skjedde det noe. Etter sommerferien var hun ei annen jente. Hun tok på seg rollen som den eldste på avdelingen, hun hjalp andre barn, hun ledet leken, hun snakket høyt i samlingsstund, hun sa tydelig ifra hvis det var noe. Hun var alltid blid og stortrivdes i barnehagen.

Det vi gjorde:

Vi lot henne få være den hun var, vi godtok henne for den hun var. Tvang henne aldri til noe hun ikke ville, men sa at vi syntes det var synd at hun ikke ville, kanskje neste gang? Vi ga korte, men positive tilbakemeldinger da hun gjorde noe utenfor sin komfortsone. Vi ga henne tid.., og det funket

Men jeg sier ikke at dette funker på alle, barn er forskjellige.

Håper det løsner for jenta di etter hvert.

[AnonymBruker]

Trygghet og aksept er vel det viktigste.

Har også et barn som var forsiktig av seg. Uansett med søsken som var mer frampå. Selv i dag som relativt store så er forskjellen der.

Det jeg mener at dere skal utfordre henne, gi henne utfordringer, skape trygghet og samtidig akseptere at hun er den hun er.

[AnonymBruker]

Jeg tror at jenta tar etter det sosiale mønstret du ubevvist følger. Du er tilbaketrukket og litt sjenert og da er det fort for at ungen av samme kjønn tar etter din sosiale personlighet.

[Bimbo]

Jeg har ingen råd, men ville bare si at her ordnet det seg selv da jenta ble større.. Hun var også veldig sjenert blant folk, til og med blant kjente, og lekte helst med oss voksne. Nå som hun nærmer seg 4 er hun mye mer utadvendt, tar gjerne en prat med helt ukjente mennesker og er veldig populær i bhg