Skravletråd 2012

[Ciara]

Så mange guttenavn på E! Sønnen min har også et E-navn (altså toåringen).

Illicitus: Min man er ikke spesielt opptatt av svangerskap. Jeg irriterte meg over det forrige gang, og forsåvidt nå også. Jeg blir ikke dullet med, for å si det slik. Han erkjenner det selv, han er ikke så interessert når han ikke har noe helt konkret å forholde seg til. Men: Han var helt fantastisk da barnet ble født, virkelig!

[SmallTalk]

Her har samboeren vært mer engasjert enn meg, så engasjement har ikke vært noe problem her i gården (annet enn på shoppingsiden).

Samboeren koser med magen, prater med klumpen inni der og får mer enn nok respons tilbake. Og standard når han har kommet hjem er at magen har gjort et hopp og det har blitt full rulle inni der. Det er rimelig tydelig at klumpen her liker faren sin ihvertfall.

[Soon]

Guttenavn på E her og ja (på 3-åringen).

Jenta i magen får navn på S.

Ble litt nysgjerrig på hva deres heter

Pappan her er ganske engasjert i magen, stryker på og snakker litt til den innimellom

Naturlig nok har ingen av oss shoppet noe særlig, da vi har så mye fra før

[Gjest Macaron]

Jeg er ikke så flink til å følge opp i denne tråden, men.. Henger nå med her litt likevel

Vi har også navn klart, men vi bruker mest et annet kosenavn på babyen når vi snakker om han foreløpig. Det sto egentlig mellom to navn, der jeg helte mest over mot det ene og mannen mest mot det andre. Tanken var egentlig at vi skulle vente til lillegutt kommer ut og se hva vi følte at passet best.

Men så kom vi over en liten babylue med det navnet jeg likte best, og da sa mannen "vi kjøper den da, den var jo så søt!!" Jeg spurte om han plutselig hadde ombestemt seg, og da sa han at han hadde begynt å foretrekke det navnet jeg likte best selv også. Så da blir det det

Ellers er han også forholdsvis opptatt av magen, stryker på den og prater til den stort sett hver dag, og engasjerer seg også mer enn jeg hadde forventet i alt utstyret vi kjøper inn osv. Han er litt skuffet over at han bare har kjent sparkene noen få ganger foreløpig, men jeg har morkaken foran, så jeg selv kjenner også sparkene mer på innsiden enn på utsiden av magen.

Hvordan er formen til dere andre her inne nå?? Jeg er så overrasket over at jeg fortsatt er i helt super form, ingen vondter noe sted og føler meg heller ikke spesielt sliten eller tung. (Men har treningsforbud pga flere blødninger, så jeg kjenner meg godt igjen i det flere andre her nevner om å føle seg deigete og utrent og se frem til å kunne starte trening ignen..)

[Marikke]

Her er formen ganske bra. Jeg har hatt ferie noen uker nå, så jeg kan vel ikke sammenligne med hvordan formen var mens jeg jobbet. Men planen er å jobbe 100 % fra neste uke, etter å ha vært 50 % sykemeldt lenge. Vi holder jo på å pakke ned huset for å selge det, og det går ganske bra. Litt bekken- og ryggplager, men ikke på langt nær så ille som i forrige svangerskap. I dagboken min fra forrige gang ser jeg at jeg på denne tiden hadde fått "handicap-parkering" på jobben, noe jeg ikke har behov for ennå.

Her er mannen ganske lite opptatt av magen. Han synes det er morsomt når magen buler i alle retninger så det synes lang vei, men ellers er han lite opptatt av det som er der inne. Men han er veldig opptatt av meg og at jeg er gravid. Passer på at jeg hviler og spiser, og tar over når jeg blir sliten. Han stoler på at jeg har stålkontroll på det meste, både når det gjelder babyen, kroppen min og utstyr. Og det har han jo rett i. Jeg synes det er greit at han ikke er like opptatt av magen og babyen som det jeg er. Det er jo ikke han som går rundt og er gravid 24/7, så han får et helt annet forhold til det. Jeg vet jo fra før at han er en fantastisk far, og at engasjementet kommer når babyen blir født.

[Marikke]

Forresten: Er det flere som opplever at knøttet i magen prøver å bestemme hvilken side man skal sove på?

Jeg pleier å ligge på venstre side når jeg skal sove, og beveger meg lite i løpet av natten. Men i går kveld la jeg meg på høyre side, til voldsomme protester fra knøttet. Hun sparket ned mot madrassen og gjorde noe krumspring som gjorde det umulig å sove. Så til slutt la jeg meg over på venstre side, og da roet hun seg med en gang. I løpet av natten vekket hun meg med de samme gymnastiske øvelsene, og da hadde jeg snudd meg over på høyresiden igjen. Da jeg snudde meg til venstre side, ble hun roligere. Jeg lurer litt på om dette er fordi hun ligger på ryggen når jeg ligger på venstre side, og at hun foretrekker det fremfor å ligge foroverlent med føttene ned mot madrassen.

[Gjest Macaron]

Så søtt at lille i magen sier fra når hun synes du skal snu deg Jeg har også et par ganger den siste uka merket mye romstering i magen når jeg har lagt meg på siden, men har ikke tenkt på å prøve å snu meg til andre siden for å se om det blir noen endring. (Jeg bare overså det og sovnet tilslutt, så god mor er jeg )

Jeg sover nesten alltid på venstre side, så neste gang jeg merker romstering når jeg legger meg til å sove skal jeg jammen prøve å snu meg til høyresiden!

[Illicitus]

Åja han bestemmer hvordan jeg skal ligge og sitte. Han tar plassen han trenger..

Formen er egentlig fin synes jeg. Merker jo ekstra vekt og blir mer sliten, men jeg har ingen "tilrettelegging" hjemme eller på jobb. Her er det jeg som tar husarbeid, middagslaging og handling, klesvask, verter opp og serverer. Blir litt småirritert kjenner jeg når jeg ser hvor mye dere andre får i støtte fra deres menn. Ok at han er ikke slik av natur, men jeg hadde syntes det var hyggelig iallefall om han spurte litt eller tilbød seg å fikse mat eller noe innimellom..

Vanligvis tar jeg opp alt mulig uten å tenke over det, men er i tvil nå om jeg bare er litt sår pga hormoner eller hva.

Han har jo vært borte i mange måneder og har enda mindre utgangspunkt for å ha noe forhold til hva som skjer enn de som er der under hele veien.

Usikker på om jeg skal si noe og evn. hva... Dritt

[Gjest Macaron]

Huff, skjønner at du blir frustrert fordi du føler at han bidrar lite, Illicitus. Og jeg forstår tvilen rundt hvorvidt du skal ta det opp eller ikke. Men jeg er veldig tilhenger av å ha åpen kommunikasjon om stort sett alt i et forhold, mye også for å unngå at det eventuelt "smeller" en dag du får skikkelig nok.

Så jeg personlig hadde nok valgt å ta det opp, men da helst på et tidspunkt der konfliktnivået er lavt, og man kan snakke sammen om det på en rolig måte. Han forstår nok helt sikkert også, hvis du bare forklarer han det skikkelig. Spesielt også fordi han har vært borte lenge, og derfor kanskje føler seg litt "hjelpeløs" m.h.t. Hva du faktisk har behov for o.s.v!

[Marikke]

Illicitus: Jeg tror det er lettere både for deg og mannen din om du sier helt konkret hva du ønsker. "Kan du rydde opp etter middagen? For nå er jeg så sliten." Mannen min løper heller ikke rundt og bærer meg på hendene, men hvis jeg sier ifra at jeg er sliten, så trår han til. Jeg liker ikke å generalisere, men menn er ofte litt enkle, og liker å få klare beskjeder. Mye lettere for dem å være til hjelp og støtte når man forteller dem i klartekst hva man forventer av dem. Og det er bedre å ta situasjonen når den er der enn å komme med generelle krav om at han bør ta mer hensyn og hjelpe til.

[Illicitus]

Ja, jeg tror du har rett i det Marikke. Problemet mitt (og dermed skylde meg selv) er at jeg synes det er vanskelig å be om hjelp. Jeg tvinger meg i stedenfor litt lengre enn hva som kanskje er greit..

Uansett, jeg tok det opp med han, fordi jeg er og av den oppfatning at ting skal ha åpen kommunikasjon. Han ble ikke happy (som forventet) og responsen var som forventet, men nå er det sagt så får vi se da om noe blir bedre av det jeg sa. Hadde jeg vært hyggelig om han på eget initiativ spurte om babyen eller bare TOK på magen. Det har han gjort to ganger siden han kom hjem og han har vært borte i mange måneder. Synes det er utrolig irriterende, men igjen... Jeg sa det, så får vi se! Ble ikke uvenner eller noe, men stemningen blir alltid litt rar etterpå. Han dro heldigvis på trening nå, så da er det som regel i orden igjen etterpå.

Ang. hva han skal gjøre, skal jeg ta til meg det du sier Marikke. Nettopp heller si konkrete ting han skal gjøre! Jeg er bare livredd han er like kald fisk når babyen kommer siden han er sånn av "natur", men igjen, jeg håper at det er noe som skjer når han får en uskyldig liten bylt i hendene som er sin egen.

[Marikke]

Selv kalde fisker blir gode pappaer! En baby er jo noe helt annet enn en kone med stor mage. Det tror jeg kommer til å gå av seg selv!

[Bentebent]

Hei alle sammen. Jeg er nå tilbake i England og har lest alle postene... tok litt tid, dere har vært ivrige Godt å høre at alt er bra med dere sånn stort sett, og at det ikke var noe galt for dere som måtte innom sykehuset.

Her er alt bare bra. 26 fullgåtte uker og begynner å se frem til permisjonen. Har jobbet 100% siden jeg kom tilbake fra Norge (det vil si en uke så langt) Var utrolig sliten på fredag, men det går da på et vis. Jobber korte dager på onsdager for å dra på svømming Det hjelper litt!

Eller lite plager egentlig, men merker jo godt at jeg er gravid. Litt vann i kroppen, men etter et par lengre turer med hunden (i mitt tempo til hundens frustrasjon) så ble det bedre gitt. Litt vondt i rygg og bekken, men ikke så ille at det plager meg betraktelig. Trettheten har også begynt å hente meg inn igjen. Men det er vel alt værdt det til slutt:)

Mannen her i huset er heller ikke så kjempe engasjert i graviditeten, litt mindre denne gangen enn sist. Men han er veldig flink å ta ansvar for 3 åringen. Husarbeid gjør han stort sett bare hvis jeg ber han om det, så der er jeg nok enig med Marikke. Menn er mye flinkere å ta imot beskjeder om hva som må gjøres, enn å finne ut av det selv. Men sånn har min mann alltid vært, og jeg er ikke redd for å si i fra!

Jeg er sikker på at han blir veldig glad i barnet og blir mer interesert når han kommer ut Illicitus. Menn synes bare det er vanskelig å forholde seg til det før barnet er ute, i alle fall hvis du er sånn noenlunde i god form. Jeg tror min mann glemmer at jeg er gravid innimellom, helt til han ser magen i alle fall...

[SmallTalk]

Her har samboeren tatt 99% av alt husarbeid og matlaging de siste ukene, så jeg kan ihvertfall ikke klage på at han ikke gjør noe hjemme. Her er vel heller problemet at jeg tidvis har følt at han har vært litt vel flink til å dulle med meg og at jeg har følt meg litt vel invalidisert, men nå begynner det å gå seg til. Han kan ikke noe for at han har vært livredd i flere uker nå og endelig tør å slappe av litt igjen.

Her liker ikke klumpen at jeg legger meg i det hele tatt. Jeg må ligge på siden for å få sove, og protestene er like ville uansett om jeg ligger på høyre eller venstre side...

[Soon]

Tror nok, som flere her sier, at pappaene ikke får det samme forholdet til babyen før den er ute av magen - blir liksom litt fjernt for de.

Jeg gjør det meste av ting i huset, men han trår til og er flink, mannen min også, skal ikke klage.

Jeg er jo hjemme halve dagen, og selv om det sliter på ryggen å stå og gå på jobb hele dagen, så er det noe annet å gjøre litt småtteri i huset.

Her har også trettheten hentet meg inn igjen - kan sove opptil 3 timer på sofaen i løpet av en dag, og enda sovne lett på kvelden.... det kunne jeg ALDRI gjøre før - da lå jeg i flere timer og vrei meg uten å se snurten av Jon Blund...

Men det tærer vel på en kropp å produsere ett barn, og selv om det til tider er tøft, er et utrolig verdt det til slutt

[Marikke]

Jeg holdt på å si velkommen hjem, Bentebent. Håper du har hatt det fint, og at det er deilig å være hjemme igjen. Så bra at du er i god form! Gratulerer med dagen til lille N!!

[-Englefjes-]

Jeg gjør også mesteparten av husarbeid og slikt, men det er hovedsaklig fordi mannen driver med selvstudium kveldstid (jobbrelatert), og vi har blitt enige om at det er noe vi prioriterer nå. Dessuten har jeg nok en del høyere krav enn ham til standarden i heimen. Men jeg synes det er greit å holde litt på; jeg får ikke trent noe nå siden jeg ikke klarer å trene lett nok, og da er det å holde på i hus og hage en fin måte å holde kroppen i gang på synes jeg. For min del er det ikke moderat fysisk arbeid som gjør meg sliten og gir meg vonde og regelmessige kynnere, men jobbstress, så dermed er det en ok løsning.

Mannen er opptatt av magen min og kjenner ofte på den, og passer på meg sånn at jeg ikke jobber for mye, men det er jeg som tar ansvar for innkjøp av klær og utstyr. Det er helt greit, og jeg synes ikke det er merkelig at vi som faktisk er gravide tenker mye mer på dette enn gutta. Jeg husker jeg tenkte mye mer over dette forrige gang og syntes det var rart og litt kjipt at jeg tok mesteparten av ansvaret, men nå bryr det meg ikke noe.

[ablaze]

Da har jeg vært hos legen og fått bekreftet Carpal Tunnel syndrome. Har gått med dovenhet, stikking o.l. i hånda i en uke. Får håpe det ikke blir så mye værre.

Han sjekket også blodtrykket,som hadde gått opp en del på sist kontroll. Det hadde nå gått ned igjen, så det var greit. Bjynte å få en del av symptomene på svangerskapsforgifting.. Så da kan jeg ihvertfall ikke skylde vektøkningen på det!

Fikk kommet meg på trening i går for første gang på uker. Har vært trett og giddaløs i det siste - var godt å få gjort litt styrkeøvelder igjen..

[Marikke]

Godt å vite hva som plager hånda di da, ablaze! Skal du til noen form for behandling? Ønsker deg uansett god bedring!!

[tr.heimspia83]

Er det flere her inne som har begynt å tenke på bæresele til de små?

Jeg blir snart tullete av all infoen som ligger ute på nett. Alle produsentene mener selvsagt at akkurat DE er de beste, og alle mener forskjellige ting.

Jeg står mellom Moby Wrap, Manduca eller en Caboo DX.

noen tips fra dere her inne?