Besteforeldre som prioriterer seg selv

[AnonymBruker]

Men selv om man er yrkesaktiv, ser jeg fremdeles ikke at det å prioritere barnebarn en gang i uka eller noe er å "ta" tid fra parforholdet.

Jeg og mannen drømmer ofte om litt fred og ro, men hvis vi har fem-seks kvelder i uka til å sitte og se inn øynene på hverandre så tror jeg faktisk det er nok (ja, og vi ER forelsket ennå vi også )

Tror at mannen min synes det blir kjempegøy å følge barnebarn til fotballtrening, og jeg gleder meg til kinoturer og å ta med barnebarn på hytta innimellom. Til alles beste.

Så fort untene er ute av huset får vi jo et hav av tid til overs i forhold til det vi er nå, så jeg sier ja takk til alt: sosialt liv og opplevelser, kjærestetid med mannen min, OG tid med barnebarn og hjelp til voksne barn.

[AnonymBruker]

For meg er det helt "fjernt" slik som mange besteforeldre velger å prioritere i dag.

De pensjonerer seg - men lar barnebarn gå fullt i barnehage, i stedet for å passe dem hele eller deler av tiden.

De prioriterer å reise på hytta i stedet for å passe barnebarn.

Det er besøk hos venner eller frisørtimer som kommer i veien

Barnebarn passes bare på deres premisser.

Hva skjedde med ønsket om å tlbringe mest mulig tid sammen med de små søte barnebarna?

Ønsker ikke besteforeldre å ha et tett og godt forhold til barnebarn mer?

Hva med å hjelpe foreldrene litt? La de ha litt tid for seg selv??

??

Hvor mye energi har du selv etter en uke med jobb? ferien er fortsatt 4 uker. Hus skal holdes ved like. Besteforeldre er ofte unge....skilt og gift på nytt. De kan være besteforeldre,samtidig som de har hjemmeværende barn.

Det er en grunn til at mange eldre foreldre havner på sykehjem,omsorgsbolig osv. Ungene har ikke tid,og anledning til å ha omsorgen for de.

Jeg selv er midt i livet.Full krevende jobb,dager og helger er veldig korte. Vi har hus som skal vedlikeholdes.Det er husarbeide. Ta oss av eldre foreldre (de ser sjeldent barnebarna,hvorfor?)

Etter liv med flere barn,tungt arbeide,og flere yrkesaktive år,så merker man det på kroppen.

Selvfølgelig er man glad i barn og barnebarn.

heldigvis så er mine så voksen at de skjønner at vi har vårt liv. de ville aldri stilt slike spørsmål engang.

Jeg ser på klassebildet som henger her av vårt barn, og ingen av de foreldrene er pensjonister enda.

Og skulle de være det,så må du iallefall tenke.

[Havbris]

Men selv om man er yrkesaktiv, ser jeg fremdeles ikke at det å prioritere barnebarn en gang i uka eller noe er å "ta" tid fra parforholdet.

Jeg og mannen drømmer ofte om litt fred og ro, men hvis vi har fem-seks kvelder i uka til å sitte og se inn øynene på hverandre så tror jeg faktisk det er nok (ja, og vi ER forelsket ennå vi også )

Tror at mannen min synes det blir kjempegøy å følge barnebarn til fotballtrening, og jeg gleder meg til kinoturer og å ta med barnebarn på hytta innimellom. Til alles beste.

Så fort untene er ute av huset får vi jo et hav av tid til overs i forhold til det vi er nå, så jeg sier ja takk til alt: sosialt liv og opplevelser, kjærestetid med mannen min, OG tid med barnebarn og hjelp til voksne barn.

Det blir nok en balanse i dette vil jeg tro. Men jeg mener fremdeles at det er jeg selv som må få velge hva jeg ønsker å fylle livet mitt med. Ikke mine sønner og eventuelle fremtidigs svigerdøtre.

[Gjest Eurodice]

Det jeg stusser over er at TS tydeligvis ser det som en selvfølge at alle besteforeldre er pensjonister? Pensjonsalderen i Norge i dag er 67 år (62 år for de med AFP), og de aller fleste har vel blitt besteforeldre en stund før de blir 67 år?

Da jeg fikk mitt første barnebarn, var jeg 42 år. Jeg skjemmes over å si det, men jeg var den gangen slett ikke mentalt innstilt på å få barnebarn. Det ligger en historie bak dette, det blir for personlig å skrive om.

[AnonymBruker]

Vær glad for at dine foreldre ikke vet om innstillingen din, du kunne risikere å få presentert en nota på hva det kostet å fø deg til du flyttet hjemmefra. Og hvor mye de måtte nedprioritere på grunn av barn men ting som de nå nyter i fullt monn.

Jeg håper du vil huske dette innlegget dit når dine barn er store og krever av deg det som du etterlyser av dine foreldre her, at du da gir dem det.

Men selvsagt har jeg tenkt til det!

Etter selv å ha opplevd hvor vondt og sårt det er med besteforeldre som viser praktisk talt null interesse ville jeg aldri drømme om å oppføre meg på samme måte mot mine egne barnebarn.

Det er en viss forskjell mellom å stå helt på pinne for de voksne barna sine og å ikke bidra med noen ting, slik det første besteforeldreparet jeg skrev om gjør.

[SmallTalk]

Da jeg fikk mitt første barnebarn, var jeg 42 år. Jeg skjemmes over å si det, men jeg var den gangen slett ikke mentalt innstilt på å få barnebarn. Det ligger en historie bak dette, det blir for personlig å skrive om.

42 år er jo ganske ung til bestemor å være, så jeg ser den...

Og uansett så ser jeg ikke hvorfor man skulle trenge å skamme seg over at man ikke var klar for å bli bestemor. Det finnes tidspunkter som er mer gunstige enn andre for diverse ting, og det burde ikke være noe å skamme seg over.

[Gjest Eurodice]

42 år er jo ganske ung til bestemor å være, så jeg ser den...

Og uansett så ser jeg ikke hvorfor man skulle trenge å skamme seg over at man ikke var klar for å bli bestemor. Det finnes tidspunkter som er mer gunstige enn andre for diverse ting, og det burde ikke være noe å skamme seg over.

Takk for at du forstår meg, SmallTalk!

[AnonymBruker]

Da jeg fikk mitt første barnebarn, var jeg 42 år. Jeg skjemmes over å si det, men jeg var den gangen slett ikke mentalt innstilt på å få barnebarn. Det ligger en historie bak dette, det blir for personlig å skrive om.

Jeg var et år yngre en deg og kan så godt sette meg inn i hva du mener utenom det personlige da Da var det mye greier som skulle på plass i hodet. Og jeg blir nok aldri en A4 bestemor.

[Belle de Jour]

Nå har jeg ikke lest gjennom hele tråden, så mulig noe er blitt sagt før. Men om jeg hadde vært bestemor, og barna hadde hatt de samme forventningene som TS, hadde jeg søren meg forventet stell tilbake på mine gamle dager. Sykehjem hadde vært uaktuelt, jeg skulle selvfølgelig flyttet inn hos barna mine, og de skulle gitt meg all den omsorgen jeg fortjener etter å ha oppdratt både dem og ungene deres. Jeg får forøvrig vondt inni meg av å tenke på om bestemor skulle hatt barnepasset for meg i stedet for barnehage, skrøpelig som hun var på sine eldre dager, mtp tunge løft, og all den sosialiseringen jeg hadde gått glipp av.

[Gjest Gjest]

Det høres herlig ut. Jeg er jo ferdig med småbarnstiden, så....

[Gjest Eurodice]

Jeg var et år yngre en deg og kan så godt sette meg inn i hva du mener utenom det personlige da Da var det mye greier som skulle på plass i hodet. Og jeg blir nok aldri en A4 bestemor.

Det er sant som du sier, mange tanker som gjør seg gjeldende. Jeg kan si så mye som at min sønn ble hodestups forelsket i og lurt av en dame som var en del eldre enn ham. Hun hadde vært gift og skilt to ganger og hadde to barn. Hun var sterilisert, fortalte hun. Det var hun altså ikke. I løpet av de årene de var gift, fikk hun to barn til med hver sin far. Det har vært mye vondt.

Selv hadde jeg sett frem til å ha et privatliv, om ikke problemfritt, så i hvert fall uten sorg og bekymringer for hva min sønn opplevde.

Nå ble dette fullstendig avsporing. Sånn er jeg ofte når jeg snakker også, digresjoner i fleng .

[AnonymBruker]

Men selv om man er yrkesaktiv, ser jeg fremdeles ikke at det å prioritere barnebarn en gang i uka eller noe er å "ta" tid fra parforholdet.

Jeg og mannen drømmer ofte om litt fred og ro, men hvis vi har fem-seks kvelder i uka til å sitte og se inn øynene på hverandre så tror jeg faktisk det er nok (ja, og vi ER forelsket ennå vi også )

Tror at mannen min synes det blir kjempegøy å følge barnebarn til fotballtrening, og jeg gleder meg til kinoturer og å ta med barnebarn på hytta innimellom. Til alles beste.

Så fort untene er ute av huset får vi jo et hav av tid til overs i forhold til det vi er nå, så jeg sier ja takk til alt: sosialt liv og opplevelser, kjærestetid med mannen min, OG tid med barnebarn og hjelp til voksne barn.

Jøss............hav av tid? Sitte å se hverandre i øynene? Jeg står opp kl 5.15,for å rekke jobben kl 7.Ikke mye tid om kvelden til å se mannen i øynene.

Kom tilbake om nen år du.....................

[Gjest Gjest]

Nå som jeg har lest gjennom denne tråden kjenner jeg at jeg er takknemlig for at jeg har en mor som stiller opp for sine barnebarn. Hun er jobbsøkende, og har derfor en del tid til overs om dagen. Og den tiden bruker hun mer en gjerne på sine barnebarn. Senest for en time siden ringte hun og spurte om jeg ville ha dagen i morgen helt for meg selv (mannen min er bortreist). Hun skal hente ungene i barnehagen, ta dem hjem hit, og være her til sent på kvelden. Hun foreslo at jeg kunne ta en tur på IKEA eller besøke venninner

En time før dette, ringte min svigermor og lurte på om de skulle hente den eldste datteren vår og ha henne noen timer. Men siden hun var sliten etter barnehagen sa jeg nei. Men herlighet å godt at de gjør sånt. Hver lørdag og søndag kl 11 henter de henne og tar henne med seg. Og så får vi henne tilbake i 16-18 tiden en gang. Det er herlig. De koser seg masse med henne, og vi samler energi uten henne

Vi er kjempe takknemlige for at vi har så snille foreldre! Ungene våre snakker om besteforeldrene sine flere ganger om dagen -hver dag..!

Vi besøker foreldrene våre minst 1 gang i uken. Som regel stikker vi innom 1-3 ganger. Vi ringer dem nesten hver dag. Og vi hjelper dem med ting hvis de har behov. Nå er foreldrene våre ganske unge (45-63) og rimelig spreke. Så de klarer seg godt selv. Men det er jo klart, at den omtanke, tid og kjærlighet de har investert med å hjelpe oss med våre barn, skal vi med glede betale tilbake den dagen de trenger det!

Og bare for å si det, jeg ringer ofte (minst 1 gang i uka) å spør om pass av en eller begge ungene noen timer.. Men jeg vet at jeg kan få beskjed om at det ikke passer (skjer av og til det). Men jeg synes det er bedre å spørre og få et nei, enn å ikke ringe i det hele tatt

Og bare fordi jeg synes det er litt intr. å tenke på.. Mine besteforeldre hjalp ikke så mye til med oss da jeg og mine søsken var små. De hadde sine grunner (sykdom & avstand). Min mor synes det var ganske vondt, og litt vanskelig, og lovet seg selv å en gang bli den bestemoren hun savnet å ha for oss unger. Jeg synes hun gjør en strålende innsats. Jeg kan ikke være dårligere når jeg en gang får barn..hun har lagt listen høyt.

Mine svigerforeldre på sin side, har ingen annen familie i Norge bortsett fra min mann. Derfor er det veldig viktig for dem å være mest mulig med sine barnebarn

Men, jeg må avslutte med å si at jeg ikke synes det er plikt som skal drive besteforeldre. Det er eget ønske om å være masse med barnebarna som skal komme først. Hvis man har lyst, har man som regel tid tror jeg.

[AnonymBruker]

For meg er det helt "fjernt" slik som mange besteforeldre velger å prioritere i dag.

De pensjonerer seg - men lar barnebarn gå fullt i barnehage, i stedet for å passe dem hele eller deler av tiden.

De prioriterer å reise på hytta i stedet for å passe barnebarn.

Det er besøk hos venner eller frisørtimer som kommer i veien

Barnebarn passes bare på deres premisser.

Hva skjedde med ønsket om å tlbringe mest mulig tid sammen med de små søte barnebarna?

Ønsker ikke besteforeldre å ha et tett og godt forhold til barnebarn mer?

Hva med å hjelpe foreldrene litt? La de ha litt tid for seg selv??

??

Til din informasjon: Årstallet i år er 2012, ikke 1912.

[Anglofil]

Tråden er ryddet for avsporinger og spekulasjoner.

Yvonne (mod)

[Gjest BettyBoop28]

For meg er det helt "fjernt" slik som mange besteforeldre velger å prioritere i dag.

De pensjonerer seg - men lar barnebarn gå fullt i barnehage, i stedet for å passe dem hele eller deler av tiden.

De prioriterer å reise på hytta i stedet for å passe barnebarn.

Det er besøk hos venner eller frisørtimer som kommer i veien

Barnebarn passes bare på deres premisser.

Hva skjedde med ønsket om å tlbringe mest mulig tid sammen med de små søte barnebarna?

Ønsker ikke besteforeldre å ha et tett og godt forhold til barnebarn mer?

Hva med å hjelpe foreldrene litt? La de ha litt tid for seg selv??

??

Herregud. De må da få lov å ha et eget liv også selv om de har barnebarn. De kan jo ha et godt forhold til de likevel.

[Gjest Geirianne]

For meg er det helt "fjernt" slik som mange besteforeldre velger å prioritere i dag.

De pensjonerer seg - men lar barnebarn gå fullt i barnehage, i stedet for å passe dem hele eller deler av tiden.

De prioriterer å reise på hytta i stedet for å passe barnebarn.

Det er besøk hos venner eller frisørtimer som kommer i veien

Barnebarn passes bare på deres premisser.

Hva skjedde med ønsket om å tlbringe mest mulig tid sammen med de små søte barnebarna?

Ønsker ikke besteforeldre å ha et tett og godt forhold til barnebarn mer?

Hva med å hjelpe foreldrene litt? La de ha litt tid for seg selv??

??

Du vet at besteforeldrene velger ikke å bli besteforeldre?

At de plikter ikke å stille opp som "barnehage" bare fordi barna deres får barn. At livet deres fortsetter selv om barna får barn?

Selvfølgelig passes barnebarna på deres premisser, det er jo ikke deres barn og med 3 barn for.eks kan det være snakk om alt mellom 5-9 eller mer barnebarn.

Om en ikke kan få barn uten at besteforeldrene fortsatt kan ta seg et glass vin med venner eller ta seg en time hos frisøren fordi en er så avhengige av sine egne foreldre til å ta vare på sitt barn at de aldri kan få fri, så bør en kanskje tenke seg om engang til før en setter barn til verden.

[AnonymBruker]

Jøss............hav av tid? Sitte å se hverandre i øynene? Jeg står opp kl 5.15,for å rekke jobben kl 7.Ikke mye tid om kvelden til å se mannen i øynene.

Kom tilbake om nen år du.....................

"Hav av tid" sammenlignet med den tiden der det absolutt aldri er mulig å tilbringe en kveld eller helg i sofakroken, fordi det skal kjøres, hentes, heies og arrangeres.

At du står opp klokka kvart over fem høres tøft ut, men jeg skjønner ikke hvordan det kan være et argument for at man ikke får bedre tid når barna har forlatt redet!?

[AnonymBruker]

For meg er det helt "fjernt" slik som mange besteforeldre velger å prioritere i dag.

De pensjonerer seg - men lar barnebarn gå fullt i barnehage, i stedet for å passe dem hele eller deler av tiden.

De prioriterer å reise på hytta i stedet for å passe barnebarn.

Det er besøk hos venner eller frisørtimer som kommer i veien

Barnebarn passes bare på deres premisser.

Hva skjedde med ønsket om å tlbringe mest mulig tid sammen med de små søte barnebarna?

Ønsker ikke besteforeldre å ha et tett og godt forhold til barnebarn mer?

Hva med å hjelpe foreldrene litt? La de ha litt tid for seg selv??

??

Jeg antar du er ironisk...

[Ciara]

Når jeg leser denne tråden sender jeg en varm tanke til mine foreldre og svigerforeldre, som selv om de er yrkesaktive, har mange venner, interesser, reiser og planer generelt, bruker mye tid på barnebarnet sitt. Ikke fordi de føler de må, men fordi de har lyst. De og sønnen min har mange hyggelige stunder sammen, både med og uten oss foreldre.

Jeg kan godt forstå at det er sårt å oppleve at besteforeldre ikke så interesserte i barnabarna. Samtidig er det direkte feil å forvente at besteforeldre skal dra lasset i det daglige. Det er helt normalt å spørre om hjelp i blant, men å mene at de skal ta seg av ungene på fast basis er absurd. Det har de allerede gjort tidligere i livet, og nå fortjener de sjarmøretappen, nemlig å kose seg med barnebarna og gjøre det de har lyst til.