Dere som frivillig ser barna deres sjelden

[AnonymBruker]

Idag er det vanlig å ha ungene 50/50 etter brudd, eventuelt 60/40 eller noe slikt. Tanken hos de fleste virker uansett at ungene bør få være mye med begge foreldrene.

Men så er det noen som ser barna sjelden, typ annenhver helg eller sjeldnere, som gjerne har flyttet langt vekk med ny partner eller lignende.

Jeg lurer litt på hvordan man "klarer" å kun se barnet sitt av og til. Jeg ønsker ikke å være fordømmende, er bare nysgjerrig. Savner dere ikke veldig å ha barnet i hverdagen? Er dere ikke redd for at barna skal ta skade av det i lengden? Alle barneterapauter fraråder jo foreldre å flytte langt vekk og minske kontakten. Er dere ikke redd for at dere alltid vil ha et mindre nært forhold til barna enn dere ellers ville hatt, selv når barna blir voksne?

Håper det er noen som vil svare

(og jeg håper ikke dette blir en stor diskusjon om fedres rettigheter etc.. dette er snakk om foreldre som selv har valgt å se barna sjelden)

[AnonymBruker]

Dytter litt på denne jeg, lurer på det samme.

[Karolineb]

Idag er det vanlig å ha ungene 50/50 etter brudd, eventuelt 60/40 eller noe slikt. Tanken hos de fleste virker uansett at ungene bør få være mye med begge foreldrene.

Men så er det noen som ser barna sjelden, typ annenhver helg eller sjeldnere, som gjerne har flyttet langt vekk med ny partner eller lignende.

Jeg lurer litt på hvordan man "klarer" å kun se barnet sitt av og til. Jeg ønsker ikke å være fordømmende, er bare nysgjerrig. Savner dere ikke veldig å ha barnet i hverdagen? Er dere ikke redd for at barna skal ta skade av det i lengden? Alle barneterapauter fraråder jo foreldre å flytte langt vekk og minske kontakten. Er dere ikke redd for at dere alltid vil ha et mindre nært forhold til barna enn dere ellers ville hatt, selv når barna blir voksne?

Håper det er noen som vil svare

(og jeg håper ikke dette blir en stor diskusjon om fedres rettigheter etc.. dette er snakk om foreldre som selv har valgt å se barna sjelden)

Jeg bor hos moren min og faren min bor en time unna. Han er jeg hos annen hver helg. Men det var moren min som flyttet unna, så det er vel ikke alltid et valg?

[AnonymBruker]

Jeg bor hos moren min og faren min bor en time unna. Han er jeg hos annen hver helg. Men det var moren min som flyttet unna, så det er vel ikke alltid et valg?

Nei, det er nok ikke det. Men TS spør etter de som har hatt et valg.

[Karolineb]

Nei, det er nok ikke det. Men TS spør etter de som har hatt et valg.

Okey, da var jeg litt uoppmerksom:)

[Lyra]

Jeg kan ikke svare som forelder siden jeg bor med mann og barn, men kan svare som et barn som er "flyttet fra". Faren min flyttet en 6-7 timers kjøretur da jeg var 6 år da han giftet seg på nytt. Jeg kan aldri huske å ha følt meg forlatt av han og vi har alltid hatt et godt forhold. Vi har naturlig nok ikke samme forholdet som vi hadde hatt om vi bodde under samme tak, men jeg har aldri følt at han er mindre pappaen min av den grunn. Vi tilpasset oss ganske enkelt situasjonen slik den ble. Han har tre barn som er mine yngre halvsøsken, og samme med dem: ikke samme forholdet som om vi bodde under samme tak, men et veldig godt forhold allikevel.

[Gjest Gjest]

Det er ikke alle som syns at å ha 2 hjem er en god løsning for barn. man må sette sine egne behov til side og gi barnet EN heim.

I vårt tilfelle flyttet far lengst avgårge og ønsker 2 kvar helg.

Han er ikke mindre glad i barna av den grunn,men tok vel ikke mere ansvar da vi bodde sammen heller en dei "gøye tingene"

For barna våre er Mitt hjem barnas trygge favn,hvor dem kan slappe av og vere orntlig hjemme. Hos far sjer ofte dei gøye tingene,som spise pølser og masse snop.lek etc.

Jo vi gjør gøye ting hjemme også men det er jeg som må ta alle negative tingene i tillegg.(foreldremøter,irettesetting,rydd rommet ditt..etc)

Jeg syns også det er greit at far gjør kjekke ting med barna når dem er der,men dem får nok ikke riktig intrykk av han som omsorgspersom før dei blir voksen og ser ting i perspektiv.¨

Vi er begge enig om at det er barnas beste å ha ett hjem og det var hans valg å flytte fra nærområdet.

[RoH]

Idag er det vanlig å ha ungene 50/50 etter brudd, eventuelt 60/40 eller noe slikt. Tanken hos de fleste virker uansett at ungene bør få være mye med begge foreldrene.

Men så er det noen som ser barna sjelden, typ annenhver helg eller sjeldnere, som gjerne har flyttet langt vekk med ny partner eller lignende.

Jeg lurer litt på hvordan man "klarer" å kun se barnet sitt av og til. Jeg ønsker ikke å være fordømmende, er bare nysgjerrig. Savner dere ikke veldig å ha barnet i hverdagen? Er dere ikke redd for at barna skal ta skade av det i lengden? Alle barneterapauter fraråder jo foreldre å flytte langt vekk og minske kontakten. Er dere ikke redd for at dere alltid vil ha et mindre nært forhold til barna enn dere ellers ville hatt, selv når barna blir voksne?

Håper det er noen som vil svare

(og jeg håper ikke dette blir en stor diskusjon om fedres rettigheter etc.. dette er snakk om foreldre som selv har valgt å se barna sjelden)

Er det vanlig med 50% deling i dag? Hvor har du det fra? Stasetikkene sier noe annet. Men det er vanligere.

Men til spørsmålet. Det har vært slik i Norge. Kvinnen har hatt hovedomsorg for barnet. Faren har bidratt med barnebidrag og hver andre helg. Når en har barn hver 2. helg blir en mest som en finnepåtingmedfar. Er en dårlig greie etter min oppfatning. Men om 50% skal funke fordrer det god kommunikasjonsevne fra begge etter bruddet!! samt at begge blir boende nær hverandre!!

[caaraa]

Det er ikke alle som syns at å ha 2 hjem er en god løsning for barn. man må sette sine egne behov til side og gi barnet EN heim.

[AnonymBruker]

Det er ikke alle som syns at å ha 2 hjem er en god løsning for barn. man må sette sine egne behov til side og gi barnet EN heim.

Nettopp dette er viktig, synes jeg. Hvor mange voksne hadde synes det var ok å flytte annenhver uke? Det er ikke noe jeg vil utsette mine barn for.

[Gjest PinkLeaf]

Man kan jo ha samvær med barna selv om man ønsker at de skal ha kun ett hjem. Kino, fotturer, ut og spise, svømmehallen, bowling, you name it.

Jeg kan heller ikke svare som forelder, men som barn. Jeg har lurt på om faren min glemmer at han har to døtre, og ikke bare én innimellom. Han flyttet flere timer avgårde da jeg var yngre, men har flyttet nærmere nå. Ikke at jeg har sett såå mye mer til han utenom jul og bursdag, til den obligatoriske gavebyttinga.

Jeg hadde ikke ønsket meg noenting mer enn å kunne gjøre ting sammen med han (som yngre), selv om han tydeligvis ikke ønsket samvær i helger. I starten hadde vi annenhver helg-samvær, men så kjentes det som han mistet interessen i å være sammen med meg, og nå kjenner jeg han nesten ikke. Det sårer meg.

Jeg har en mann i nær familie som blir nektet samvær med datteren sin, fordi moren er litt...vel..snål. Hun har flyttet til et annet land i Norden for å holde ham unna, og han har vært gjennom utallige rettsaker der han har fått samvær, men hun har flyttet unna igjen.

Jeg kunne ikke ha ønsket meg noe mer i hele verden enn at pappa hadde prøvd bare en brøkdel av det han har prøvd for å være sammen med meg.

Jeg klarer ikke å forstå at noen velger å ikke være sammen med barna sine.

[RoH]

Nettopp dette er viktig, synes jeg. Hvor mange voksne hadde synes det var ok å flytte annenhver uke? Det er ikke noe jeg vil utsette mine barn for.

Nettopp. Noe ikke du vil utsette dine barn for, men hva med de som har barn sammen?

[Gjest Baremeg]

Det er ikke alle som syns at å ha 2 hjem er en god løsning for barn. man må sette sine egne behov til side og gi barnet EN heim.

Vi hadde 50/50 ordning, men jeg spurte barnefar om å få ha henne helt hos meg, fordi dette oppleves som tryggere for et barn å ha et hjem. Det ble mye sånn "men den tingen må jeg ha hos pappa/mamma" osv, og følelsen at hun står ovenfor et valg og løsrivelse hver uke (vi hadde to uker hver iht jobb). Ting fungerer mye bedre nå, og de har fortsatt det tette båndet de hadde da han hadde henne i ukedagene også¨, men dette var noe han bekymret seg over først, at han skulle bli "helgepappa". Man blir det man gjør det til syns jeg!

[Gjest PinkLeaf]

Vi hadde 50/50 ordning, men jeg spurte barnefar om å få ha henne helt hos meg, fordi dette oppleves som tryggere for et barn å ha et hjem. Det ble mye sånn "men den tingen må jeg ha hos pappa/mamma" osv, og følelsen at hun står ovenfor et valg og løsrivelse hver uke (vi hadde to uker hver iht jobb). Ting fungerer mye bedre nå, og de har fortsatt det tette båndet de hadde da han hadde henne i ukedagene også¨, men dette var noe han bekymret seg over først, at han skulle bli "helgepappa". Man blir det man gjør det til syns jeg!

Helt enig der. Man kan komme langt med kun viljen til å være en forelder som ønsker å være tilstede, uavhengig av barnets hjem og samværsordning!

Endret 13. januar 2012 av PinkLeaf

[Gjest Gjest]

For min ex er det rett og slett et spørsmål om å gjøre den nye kjerringa fornøyd. Jeg tror han trives i rollen som "stakkars far" for det gir ham muligheten til å gjøre det han helst vil med saken; ingenting.

Jeg tenker at mange rett og slett ikke ser på barna som selvstendige individer som de har personlig ansvar for. Da blir det lett å drite i det om man finner noe som passer en selv bedre.

[AnonymBruker]

Jeg bodde fulltid hos mamma. Mest fordi jeg selv reagerte på å måtte pakke "flytte", ha to skoleveier og so on da jeg var yngre. Så istedet for å bo fast hos pappa så tok vi oss helger nå og da, han sa alltid ja hvis jeg spurte, pappa kom og spiste middag med oss noen dager i uken, eller så dro vi ut på kino, i lekeparken eller liknende og fant på ting.

Det som slår meg i det siste er hvor rause foreldrene mine har vært i fht. hverandre på grunn av meg, og det er jeg veldig takknemmelig for. Om det har vært krangling om hvem som skal ha meg når, eller sure miner om seint varsel, så er jeg heldigvis uvitende om dette. Så jo mamma mye oftere enn pappa, men synes fortsatt at jeg og pappa har et like godt forhold, for vi var kanskje mer opptatt av å utnytte tiden sammen. I tillegg snakka vi mye på telefon, og stemoren min er også et fantastisk menneske, som gjerne ble med på familiemiddager på morssiden min.

Men det var kanskje enklere for mamma og pappa siden jeg ikke var planlagt, de ikke var så seriøse, og at det derfor ikke har oppstått sjalusi i etterkant. Dunno. Men ville ikke hatt det annerledes.

[Gjest sørenser]

Kjæresten min sin far flyttet fra sør til nord etter at han fikk seg dame der. Det var veldig tungt for kjæresten min og hans yngere bror, som da var 11-12, og 10-9 da dette skjedde. Nå er disse to voksne da, og de ser faren hver sommer, en og annen julaften. Faren har skapt seg en ny familie der oppe med barn og kone. Da vi var på besøk der, var det ingen bilder av kjæresten min og broren hans, bortsett fra noen som lå gjemt i en skuff i en kjeller. Merkelig å tenke på. Faren ringer jo et par ganger i måneden da, det skal sies. Men likevel, jeg blir irritert når jeg tenker sånn.