Gaven som ble til et lån...

[AnonymBruker]

Har klart å sky pengekrangler i hele mitt voksne liv, men nå ser det altså ut til å hende meg også...

Jeg fikk for mange år siden en sum penger av en nær slektning X (under visse forutsetninger som involverer andre i familien). Disse ble, sammen med et banklån, investert i en leilighet som jeg etterhvert fikk nedbetalt på egenhånd. Leiligheten ble solgt noen år senere, jeg brukte alle pengene til EK i en større bolig sammen med min mann. Så langt alt vel. Pengene var aldri et tema.

Så kommer X flere år senere og vil gjerne tinglyse summen h*n mener h*n eier ("bare på papiret, selvsagt") i vår bolig. Jeg blir ikke sint, bare litt paff (X og partner er godt voksne mennesker som tjener veldig bra, det lå liksom i kortene at dette var et forskudd, ikke et lån), og tenkte at okei, kanskje det faktisk var et lån den gangen selv om det ikke ble sagt. Mannen min derimot, tente på alle plugger. Jeg kjøper X sin historie om at det bare er i tilfelle noe skulle skje, at det er en slags forsikring, mens mannen min påpeker at vi eier boligen sammen, og han aldri kunne tenke seg å tinglyse noe som gjør at en del av den tilfaller dødsboet hvis noe skulle skje X. Han fremholder også at X og partner har et veldig høyt forbruk, og til tross for en svært god inntekt ikke har nedbetalt egen gjeld- og at det tidvis har vært en del rot i økonomien. Som et siste punkt kommer det at vi selv har lite å rutte med, vi er en typisk familie i etableringsfasen med høye utgifter. Han synes det er dårlig gjort å kreve tilbake pengene slik at de kan låne mer (hans teori).

Jeg føler meg klemt mellom barken og veden. Det var snilt av X å gi meg (låne meg?) de pengene, og jeg ønsker ikke noe bråk om det. Samtdig forstår jeg mannen min, og jeg er ærlig talt litt skuffet over at X og partner ut av det blå trenger et papir på disse pengene etter mange år med svært god inntekt og ingen forsørgelsesbyrde. Det hører også med til historien at X gang på gang har lovet ting som ikke blir noe av likevel, og levd på knivseggen økonomisk- og dette føyer seg sånn sett pent inn i rekken. Likevel føler jeg ikke vi har rett til å kritisere eller ha meninger om hvordan de styrer pengene. Uten gaven/lånet hadde jeg heller aldri fått banklån til min første bolig. Og jeg er usikker på de juridiske konsekvensene av å tinglyse noe som utgjør omtrent 1/3 av egenkapitalen på boligen vår.

Mest av alt ønsker jeg ingen konflikt. Noen som kan hjelpe med noen innspill?

[Zzyzx]

De trenger vel ikke en andel i boligen? Det hadde jeg aldri i verden gått med på jeg heller. Det går vel fint an å tinglyse et gjeldsbrev som inneholder betingelser for tilbakebetaling? Uten at det trenger å ha noe som helst med boligen å gjøre.

Ja, nå forutsetter jeg at du går med på at det i det hele tatt er et lån, men den diskusjonen tror jeg ikke denne tråden var ment for.

[Tropic]

Ville aldri latt de eie en del av deres bolig! Skummelt! I verste fall må du heller si at ok, det var et lån den gang, og avtale nedbetaling uten at dette har NOE som helst med boligen deres å gjøre.

[altflyter]

Kan dere ordne en nedbetalingsplan da? Slik at de får igjen den pengesummen du "lånte"?

[altflyter]

Og forresten.. Har dere papirer på at det var et lån? Om ikke, ville jeg faktisk nektet, og stått på at det var en gave. Man kan ikke bare ombestemme seg sånn

[Rosalie]

En gave er en gave. Du får be slektningen din komme opp med gjeldsbrevet på pengene du fikk, ellers kan hin glemme å få igjen gaven du en gang fikk.

[Glitnir]

Sier som de andre sier her: Dersom du overhodet skal godta at dette er et lån, så må det være i form av et gjeldsbrev med forfall først til givers dødsbo el.l. Det var da penger du fikk, og ikke leilighet, og dermed er det også penger som (eventuelt) skal betales tilbake. Sikkerhet i bolig er uhørt.

Når det er sagt: Dersom det den gang ble gitt som gave, og forutsetningene som fulgte med er oppfylte, kan giver ikke gjøre om dette ensidig nå.

[AnonymBruker]

Tusen takk for innspill og synspunkter.

Ser ut som det er full enighet om at andel i boligen er off-limits, og det er jo det mannen min reagerer mest på også.

At det overhodet var et lån- den gangen- er i seg selv høyst bestridelig. Jeg oppfattet det ikke slik, de andre involverte i familien oppfattet det ikke slik, og det finnes ingenting skriftlig. For å si det sånn: jeg har i hvert fall lært hvordan man IKKE skal gjøre det med penger, selv om det er innad i familien.

Jeg tror at det X ønsker, er en form for sikkerhet for egen formue/at egen formue øker i kroneverdi. At det ikke er så viktig å få pengene tilbake, ikke nå i hvert fall (annerledes ved skilsmisse, dødsfall osv, kanskje?), men at h*n på en eller måte kan bevise at h*n eier denne summen. Hvorfor vet jeg ikke, annet enn at det dreier seg om "sikkerhet", og at det selvsagt er en profesjonell finansrådgiver inne i bildet. Som sikkert gir gunstige råd til X og partneren, men kanskje ikke så gunstige for oss

Men jeg tror at vi må snakke ordentlig om dette, og for all del unngå at boligen blir dratt inn i det. Så får de heller få et gjeldsbrev hvis det er så viktig for dem. Jeg gjør _nesten_ hva som helst for å få fred, men skal innrømme at jeg er skuffet over det jeg oppfatter som en tilbaketrekking av noe som ble gitt for mange år siden. Og det av familiemedlemmer som, hvis de ikke hadde brukt penger over alle støvleskaft, sitter mye bedre i det økonomisk enn oss. Men jeg var redd for at det var urimelig å tenke sånn, ettersom det dreier seg om penger jeg fikk i gave/lån og man ikke har rett til å forvente noe.

Tusen takk for råd, alle sammen. Jeg får prøve å roe ned mannen min og innkalle til et sivilisert familiemøte

[Adam-]

Tusen takk for innspill og synspunkter.

Ser ut som det er full enighet om at andel i boligen er off-limits, og det er jo det mannen min reagerer mest på også.

At det overhodet var et lån- den gangen- er i seg selv høyst bestridelig. Jeg oppfattet det ikke slik, de andre involverte i familien oppfattet det ikke slik, og det finnes ingenting skriftlig. For å si det sånn: jeg har i hvert fall lært hvordan man IKKE skal gjøre det med penger, selv om det er innad i familien.

Jeg tror at det X ønsker, er en form for sikkerhet for egen formue/at egen formue øker i kroneverdi. At det ikke er så viktig å få pengene tilbake, ikke nå i hvert fall (annerledes ved skilsmisse, dødsfall osv, kanskje?), men at h*n på en eller måte kan bevise at h*n eier denne summen. Hvorfor vet jeg ikke, annet enn at det dreier seg om "sikkerhet", og at det selvsagt er en profesjonell finansrådgiver inne i bildet. Som sikkert gir gunstige råd til X og partneren, men kanskje ikke så gunstige for oss

Men jeg tror at vi må snakke ordentlig om dette, og for all del unngå at boligen blir dratt inn i det. Så får de heller få et gjeldsbrev hvis det er så viktig for dem. Jeg gjør _nesten_ hva som helst for å få fred, men skal innrømme at jeg er skuffet over det jeg oppfatter som en tilbaketrekking av noe som ble gitt for mange år siden. Og det av familiemedlemmer som, hvis de ikke hadde brukt penger over alle støvleskaft, sitter mye bedre i det økonomisk enn oss. Men jeg var redd for at det var urimelig å tenke sånn, ettersom det dreier seg om penger jeg fikk i gave/lån og man ikke har rett til å forvente noe.

Tusen takk for råd, alle sammen. Jeg får prøve å roe ned mannen min og innkalle til et sivilisert familiemøte

Jeg tolket heller ikke at dette var snakk om tilbakebetaling av gaven(?)

Jeg tolker dette som en gjentjeneste for tilsvarende beløp. "jeg hjalp deg med xxx kr for noen år siden, nå syns jeg du kan hjelpe meg med sikkerhet på xxx kr tilbake". De trenger enten sikkerhet for å ta opp mer lån, eller for å få bedre lånevilkår, f.eks for å komme under 60/80%. Jeg tipper førstnevnte og lukter luksusfellen på lang vei. Jeg vil tro denne løsningen satt laaaaangt inne, og det forsterker inntrykket at de er i en desperat situasjon som kan gå til helvete når som helst.

Du er kun heftet til dette "lånet" gjennom samvittighet og familierelasjoner, jeg hadde ansett familiebråk som en bedre utvei enn brev fra namsmannen ang. tvangssalg av bolig.