CD og DVD fra steinaldern

[epsilon]

Hei, kjære allvitende. To spørsmål:

1. Hvordan bøyer man substantivet "en CD"?

2. Jeg har ganske mange cder og dvd-filmer fra riktig gamle dager. Etter at strømmen kom til Norge så har jeg ikke brukt noen av dem, men jeg har i flere år tatt vare på dem i en passe fin kasse i bølgepapp. Jeg er nå på flyttefot og lurer på hva jeg skal gjøre med kassen. Eller ikke kassen da, men innholdet. Det har jo ingen praktisk verdi lenger, men det kan kanskje få en nostalgi-basert verdi en gang i framtida? Når jeg titter på alle filmene der de ligger tett i boksen, med ryggen strategisk vendt opp, så titlene lett kan leses, slår det meg at dette ikke bare er en filmsamling, men et lite museum over øyeblikk i mitt liv. Dårlige romantiske komedier i sofaen med den nye dama, lett overdøvet av heftig klining og heslig soho-sjokolade, som hun insisterte på å spise innimellom all klininga bare for å være helt sikker på at hun smakte kefir. Heftige krigsfilmer, som jeg så i militæret. Psykideliske drama og pubertalhumor oppe på mørkeloftet. Andre filmer, andre øyeblikk. Minner. Men det er også alt.

Er det å ta vare på dette, og til å med stille det ut, bare ut uttrykk for en melankoli og lengsel, som holder deg tilbake i en annen tid, og framkaller vrangforestillinger om at slike minner kan gjenskapes, eller resirkuleres, om man bare finner tilbake til mørkeloftet, militærkaserna, eller bare hun ekle dama, i et slags åndssvakt håp om at hun smaker bedre nå, enn da?

Soho er jo borte, men det ryktes at den skal komme igjen.

Kanskje vil disse minnene bare svekkes og over tid viskes ut av nye meta-minner, hvor man mimrer tilbake til forrige gang man mimret tilbake, og tenker på hvor forjævlig bra man hadde det da.

Samtidig vil jeg også påpeke, fordi jeg synes det er relevant, at jeg også er ganske fornøyd med hvordan denne store samlingen av glemte skatter passer perfekt, kant i kant, nede i bølgepappkassen. For å oppnå dette måtte jeg kaste mange kjære filmklassikere i segmentet "scary movie 3" og "american pie bandcamp." Sånn sett kan man argumentere for at samlingen allerede har mistet sin fullstendige autentisitet og dermed ikke er signifikant som historiefortellende beretning. Men når det nå likevel er gjort, kan jeg ikke få uttrykt nok hvor tilfreds jeg er ved helheten denne kassen uttrykker. Jeg vet at dere ikke synes det er viktig, men da må dere huske at den ser mye bedre ut enn dere forestiller dere. Alt er nydelig på geledd og sortert, alfabetisk og etter sjanger. Derfor synes jeg at hele denne kassen har en verdi i seg selv, som en slags popart, eller manifestasjon av min egen fortreffelighet, kall det hva du vil.

Noen flott dekorasjon er det nok likevel ikke. Jeg tror ingen viktige interiørmagasiner ville tatt bilde av den hvis de var hjemme hos meg og lagde reportasje. Når det er sagt så skjønner jeg ikke helt hva annet de skulle tatt bilde av, siden jeg bor i et block watne hus fra tidlig 90-tall og ikke har skifta gardiner siden. Kanskje de allikevel ville ta til takke med å fotografere kassen, for bilder må de jo ha. Et interiørmagasin uten bilder er jo ikke noe interiørmagasin, men en lapp.

Ja altså, her er det mange ting å ta hensyn til, men når alt kommer til alt, er det ikke like greit å bare kaste hele sulamitten? Bli kvitt det, frigjør plassen og samle nye ting, nye minner som kan stappes nedi den tomme boksen? Er det greit å kaste slikt, eller bør man gjøre en innsats for å grave fram en eller annen steinaldermann som fortsatt ser på dvd og gi ham hele samlinga? Er det realistisk å tro at noen vil ha noe som jeg, med en solid porsjon tillagt affeksjon, kaller for søppel?

En annen løsning er jo bare å sette kassen tilbake på mørkeloftet, og så la den stå til barn og barnebarn kan finne den og leke seg med den. Det kan jo være de synes det er artig, men mest sansynlig vil de bare synes det er teit og kjedelig og angre på at de valgte en så kjedelig mann til far/bestefar.

Og de ville i alle fall helt garantert ødelegge det perfekte systemet i kassen.

Jeg vet ikke jeg...

Kjære dere, kan dere hjelpe meg? Hva skal jeg gjøre?!?!?

(Får ikke bildet av fortvilte interiør-journalister ut av hodet, hahahahaha!)

Endret 8. januar 2012 av epsilon

[Gjest Bustenskjold]

1 - Ce Det - Cå Det - Har Cett Det?

2 - Rip hele sulamitten og legg på en harddisk da vel? Det har jeg gjort med min filmsamling :gjeiper:

[Gjest O___o]

jeg synes du skal ta vare på noe av det. det som har hatt en betydning for deg.

ingenting er som det å gå og snoke i faren min sitt lp-anlegg. og lese side opp og side ned i lp-platene.

har en litt annen sjarm enn å ha tilgang til alt gratis på spotify.

[AnonymBruker]

Regn ut hva du betaler per kvadratmeter for å bo. Regn ut hvor mye samlingen din koster deg å oppbevare (hvor mange kvadratmeter du bruker på dette). Er det verdt prisen?

[Gjest Sitronmelisse]

Vi trenger et bilde altså, for å kunne gjøre en kvalifisert vurdering!

[TheHairyToothfairy]

CDer? Gi dem til meg. Jeg liker å ha musikk i fast format.

[epsilon]

Virker som løsningen er å ta vare på det, men ikke mer enn at det kan stå på loftet. Når det gjelder å regne om til kvadratmeterpris synes jeg likevel det er et litt absurd råd. Jeg betaler jo ikke for kvadratmeterne i boligen, jeg betaler for boligen som helhet, og den blir ikke dyrere eller billigere av hva jeg putter i den. Hm... bortsett fra hvis man skaffer seg kjæledyr som ødelegger interiøret da.

Men det blir en annen diskusjon.