Har levd et jævli liv, and the shit won't stop

[Gjest Freakingawesome]

Heisann, jeg er en 21år gammel gutt/mann, og jeg vil gjerne få lufta litt ut her. Og kanskje plukke opp et råd eller to på hvordan jeg kan komme meg videre.

Advarsel, ganske lang historie, håper dere gidder å lese igjennom uansett,

Må nesten sette det inn i kapitler.

Kapittel 1, starten på helvete.

Jeg har egentlig hatt en ganske normal oppvekst frem til jeg ble 11år gammel, bortsett fra en far som verbalt trakasserte meg, sa ting som at jeg aldri kom til å bli noe, at jeg var verdiløs og at jeg ikke lignet på han i det hele tatt men at jeg lignet på min patetiske ubrukelige mor. Men bortsett fra dette var alt egentlig helt greit. Så ble jeg 11år gammel å begynte å merke at noe var galt med meg, leddene mine begynte å gjøre vondt, jeg våknet oftere opp stiv som en stokk på morgenen, et utslett begynte å spre seg over fjeset mitt, jeg var utslitt lei og hadde konstant hodepine, matlysten forsvant totalt og det begynte å gro masse sår rundt omkring i munnen min å på kroppen min. Faren min som den drittsekken han er ga egentlig langt faen å pusha meg til å gjøre alle ting jeg ellers måtte gjøre, skole, oppgaver hjemme, fotball, se til helvete å pelle meg ut å leke fordi det var fint vær ute, samtidig ble jeg bare verre og verre for hver dag som gikk, Det tok 2mnd før han i det hele tatt gadd å kjøre meg til legen, og da var jeg såpass elendig i formen at jeg knapt kunne stå oppe, fullstendig underernært å jeg kunne nesten ikke gå. Da jeg kom til legen kunne jeg se sjokk utrykket i fjeset hans, han sendte meg rett til det lokale sykehuset der jeg måtte gjennomgå en haug av forskjellige prøver, etter 1 uke var diagnosen klar, jeg hadde fått Lupus

Jeg ble sendt rett opp til rikshospitalet for behandling, å la meg fortelle dere, det var et helvete. Hundrevis av nåler, masse medisiner, og jeg fikk næring intravenøst, jeg var så svak at jeg ble sengeliggende i 1 å en halv måned, var så vidt jeg var bevist, å faren min tok seg aldri bryet med å besøke meg engang, dette var det min mor som gjorde, hun var ved min side gjennom hele faenskapet (nå kan du gjette hvilken forelder jeg hadde som favoritt)

Vel etterhvert så fikk de lupusen under kontroll å jeg kunne bli skrevet ut å endelig komme meg hjem, jeg var fremdeles vanvittig svak og jeg var satt på en haug av medisiner, prednisolon, plaquenil, imurel, albyl-e, alle disse hadde forskjellige finfine bivirkninger jeg måtte deale med, mest nevneverdige er prednisolonen da effekten av den fremdeles er en utfordring den dag i dag, den gjorde meg smellfeit, jeg snakker 110kg fordelt på 163cm her. Og den stoppa høydeveksten min, så jeg er fremdeles kun 163cm høy.

Anyway, etter dette fikk jeg 1 rolig år som jeg brukte på å komme meg opp igjen fysiskt å psykiskt, + at nå hadde jeg fått nok av hvordan min far behandlet meg, jeg ville flytte tilbake til min mor og kun 1mnd etter at denne tanken slo meg så gjorde jeg det, planen var egentlig bare å besøke min mor for en helg, faren min gadd ikke å kjøre meg til busstoppet å bestemte seg heller for å starte å kjefte på meg for at jeg hadde valgt feil venner å feil miljø å henge i, (du vet disse badboysa og småkrimminelle folka) men disse folka var også de beste vennene jeg hadde, de støtta meg igjennom alt og forsto seg på situasjonen min, det endte opp med at han slo meg å nekta meg å se vennene mine igjen noengang, jeg ble fly forbanna der jeg sto så jeg fløy på han, slo han alt jeg makta i ryggen å utløste prolapsen hans, jeg tok lommeboken hans løp ut av huset å tok første buss til min mor som bodde på andre siden av landet, jeg så meg aldri tilbake etter dette.

kapittel 2, jeg mister mitt forbilde

Jeg hadde en storebror som bodde i Oslo, jeg var ofte på besøk hos han og han var mitt store forbilde, den personen jeg så mest opp til, jeg forgudet dette mennesket å ville gjerne bli akkurat som han. Han var endel år eldre enn meg og var dessverre i et dårlig miljø, jeg snakker dop, kriminalitet, gjengkrig, osv,osv, en helg bestemte jeg meg for å dra til han for å besøke han, denne dagen glemmer jeg aldri, har fremdeles mareritt den dag i dag.

Han kom å plukka meg opp på rutebil stasjonen i Oslo, vi kjørte en tur hjem til han, koste oss litt med en film å litt weed sammen med noen kamerater av han, alt var bare awesome, vi endte opp med å ta en tur ned til en lokal kebabsjappe fordi vi begge hadde munchies, han overlevde ikke denne kvelden. Han ble skutt å drept av en rivaliserende gjeng, rett foran fjeset på meg, jeg hadde bare flaks selv at jeg overlevde. Dette traumatiserte meg lenge, jeg orker ikke å gå inn på detaljer om dette men fy faen å jævli det var, jeg hadde nettopp mistet mitt forbilde, den personen jeg så opp til å den personen jeg var mest glad i bortsett fra min mor. Jeg sank inn i en dyp depresjon etter dette å klarte aldri å fullføre videregående skole, droppa ut i første året på elektro.

De neste to årene gikk jeg igjennom 7 forskjellige psykologer, ingen kunne hjelpe. Jeg følte et forferdelig tomrom inne i meg, alt var jævlig å livet mitt sugde, til tross for en veldig støttende mor som var ved meg hele veien og gode venner som gjorde det samme for meg.

Kapittel 3, Veien tilbake

Jeg var nå 17år, etter mange år med mobbing om hvor feit og stygg jeg var bestemte jeg meg for at faen, nå må noe gjøres med dette, jeg hadde endelig klart å starte på skolen igjen å kjørte første året almenn, alt gikk bra, karakterene mine var gode, og jeg hadde fått nok av situasjonen jeg var i, så jeg bestemte meg for å slanke vekk disse kiloene, jeg kjørte et stramt program med masse cardio samtidig som jeg holdt på med en ketolyse diett (altså lavkarbo) kiloene rant av og jeg ble mer å mer fornøyd med megselv, problemet var at jeg ble avhengig av å se kiloene renne av meg, jeg utviklet annoreksia, dette slet jeg med en stund å veide 39kilo på det verste, av en eller annen grunn greide jeg til slutt å snappe ut av det å begynne å spise igjen, jeg veier den dag i dag 55kilo å har planer om å komme meg opp mot 70kilo, selv om jeg fremdeles ser en feit stygg person hver gang jeg går forbi et speil,

Pga at jeg trente så mye så hadde jeg ikke tid til mye annet enn skole og trening, så jeg mistet ettervært kontakten med venner å begynte heller å begrave meg i mye weed røyking og mye wow gaming, dette var 1 år med usosialitet og når jeg endelig skjønte hvor dum jeg hadde hvert så var det bare 2 venner som fremdeles var der for meg, sosial livet mitt lå i ruiner. Jeg brukte lang tid på å bygge opp nettverket igjen,

Kort tid etter at jeg ble 18 fikk jeg min første kjæreste, vi var sammen i 8mnd, og det var ikke et godt forhold for noen av oss, vi passa rett å slett ikke sammen, jeg holdt ut fordi jeg trudde at det å være jomfru å singel i en alder av 18år var det samme som å være en taper, hun var veldig forelsket i meg å jeg behandlet henne på måter jeg ikke burde ha gjort, jeg var en dritt dårlig kjæreste enkelt å greit. Etter 8mnder slo jeg opp å det var enden på den visa, hun hater meg den dag i dag (forståelig nok)

Kapittel 4, Min mor forsvinner.

Jeg ble 19 og traff en helt herlig jente, jeg ble stormforelsket i henne å etter litt tid ble det oss to, jeg viste at jenta hadde problemer, angst, depresjon, + mye mer men jeg gikk alikevel inn i forholdet med et håp om at jeg kunne støtte, hjelpe henne og til og med få henne opp igjen. Gud hvor feil jeg tok, jeg var ikke klar til å hjelpe noen, jeg hadde mine egne problemer å deale med før jeg kunne hjelpe noen andre, men kjærlighet gjør tydeligvis blind. Jeg gikk nå tredje året på videregående, karakterene mine var topp å det virket som at alt gikk min vei, ENDELIG! Men så skjedde det noe igjen.

Min mor begynte virkelig å bli sliten av alt hun hadde gått igjennom pga meg, hun var lei seg, trøtt, deprimert, og ingenting var riktig. Hun ble innlagt på døgnpost 2 ganger, og besøkte en hel haug av psykologer, fikk masse antideppresivia men dette hjalp åpenbart ikke, I mars 2010 hang hun seg. Dette ødela meg, jeg gikk fra å være en livsglad gutt som hadde alt gående for seg til å treffe bunnen av bøtta i løpet av en 2minutters lang telefonsamtale, det var min mor sin kjæreste som ringte opp å fortalte meg at dette hadde skjedd, jeg la på telefonen, ringte en taxi å kjørte rett opp til sykehuset. Det som jeg fikk se glemmer jeg aldri, min kjære mor tilkoblet til alle mulige maskiner. Hun var ikke bevist å legene mistenkte at hun hadde hengt såpass lenge at hjernen hennes hadde tatt store skader, hun ville aldri bli som før igjen om hun i det hele tatt overlevde dette.

Det gjorde hun ikke, 13mars var hun erklært død, jeg hadde mistet den aller siste av familien min som jeg brydde meg om, jeg var ødelagt, jeg klarte ikke skolen lengre å droppet ut. Jeg orket rett å slett ikke mer, personligheten forandret seg.

Kapittel 5, Den dag i dag,

Jeg er nå 21år gammel, jeg har fremdeles ingen videregående utdanning. mye har skjedd siden min mor døde, Kjæresten min prøvde seg på selvmord ved å svelge 51 piller, jeg fant henne i senga en dag når jeg kom hjem, klam, kald å nesten uten bevisthet. Jeg tok tempen på henne å så at den kun lå på 33.4, jeg ringte ambulanse, de fikk henne opp på sykehuset å reddet livet hennes, etter dette ble hun innlagt på en døgnpost, der oppe fant hun seg en ny type,

Jeg ble dumpet, dette skjedde for ca 3mnd siden.

Så nå sitter jeg her, har ingen utdannelse, har ingen penger, har ingen kjæreste, ingen familie, røyker alt for mye weed for å døyve smertene, det eneste positive jeg kan si er at jeg for ca 1mnd siden ble kvitt lupusen, jeg deltar nå i et forsknings program hvor de prøver å finne ut av hvorfor lupusen min forsvant, for om de finner ut av det så kan en mulig kur på diverse revmatiske sykdommer være rundt hjørnet. Ingen vet hvorfor lupusen min forsvant, det skjer ytterst sjeldent, så dette er det eneste positive jeg kan si om livet mitt, jeg hjelper andre som sliter med en helvetes sykdom og det er jeg glad for, det gir meg det kicket jeg trenger for å fortsette og leve.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre fremover, jeg sitter på stedet hvil, jeg er så forbanna sliten av all dritten som skjer med meg, jeg vil bare leve et normalt liv!

Noen som har noen tips på hva jeg kan gjøre for å reise meg? fordi det virker som at hver gang jeg prøver kommer noe å slår meg ned igjen, jeg har ikke mye krefter igjen.

Ps: Vil bare legge til at jeg ikke er noen narkoman, jeg røyker endel weed men jeg har aldri prøvd noe sterkere, å det frister ikke og gjøre det heller!

Takker for svar, beklager for et rotete innlegg, å beklager for at gramatikken min ikke er top notch

Ønsker dere alle en awesome kveld videre

[AnonymBruker]

Skal svare mer på innlegget ditt litt senere, men akkurat nå gir jeg deg bare en stor

[AnonymBruker]

Har lest hele innlegget ditt. Du har virkelig opplevd mye vondt i løpet av ditt unge liv

Tanken som slår meg nå er at du er flink til å skrive. Kanskje du kunne utgi en bok om livet ditt?

[AnonymBruker]

Heisann, jeg er en 21år gammel gutt/mann, og jeg vil gjerne få lufta litt ut her. Og kanskje plukke opp et råd eller to på hvordan jeg kan komme meg videre.

Advarsel, ganske lang historie, håper dere gidder å lese igjennom uansett,

Må nesten sette det inn i kapitler.

Kapittel 1, starten på helvete.

Jeg har egentlig hatt en ganske normal oppvekst frem til jeg ble 11år gammel, bortsett fra en far som verbalt trakasserte meg, sa ting som at jeg aldri kom til å bli noe, at jeg var verdiløs og at jeg ikke lignet på han i det hele tatt men at jeg lignet på min patetiske ubrukelige mor. Men bortsett fra dette var alt egentlig helt greit. Så ble jeg 11år gammel å begynte å merke at noe var galt med meg, leddene mine begynte å gjøre vondt, jeg våknet oftere opp stiv som en stokk på morgenen, et utslett begynte å spre seg over fjeset mitt, jeg var utslitt lei og hadde konstant hodepine, matlysten forsvant totalt og det begynte å gro masse sår rundt omkring i munnen min å på kroppen min. Faren min som den drittsekken han er ga egentlig langt faen å pusha meg til å gjøre alle ting jeg ellers måtte gjøre, skole, oppgaver hjemme, fotball, se til helvete å pelle meg ut å leke fordi det var fint vær ute, samtidig ble jeg bare verre og verre for hver dag som gikk, Det tok 2mnd før han i det hele tatt gadd å kjøre meg til legen, og da var jeg såpass elendig i formen at jeg knapt kunne stå oppe, fullstendig underernært å jeg kunne nesten ikke gå. Da jeg kom til legen kunne jeg se sjokk utrykket i fjeset hans, han sendte meg rett til det lokale sykehuset der jeg måtte gjennomgå en haug av forskjellige prøver, etter 1 uke var diagnosen klar, jeg hadde fått Lupus

Jeg ble sendt rett opp til rikshospitalet for behandling, å la meg fortelle dere, det var et helvete. Hundrevis av nåler, masse medisiner, og jeg fikk næring intravenøst, jeg var så svak at jeg ble sengeliggende i 1 å en halv måned, var så vidt jeg var bevist, å faren min tok seg aldri bryet med å besøke meg engang, dette var det min mor som gjorde, hun var ved min side gjennom hele faenskapet (nå kan du gjette hvilken forelder jeg hadde som favoritt)

Vel etterhvert så fikk de lupusen under kontroll å jeg kunne bli skrevet ut å endelig komme meg hjem, jeg var fremdeles vanvittig svak og jeg var satt på en haug av medisiner, prednisolon, plaquenil, imurel, albyl-e, alle disse hadde forskjellige finfine bivirkninger jeg måtte deale med, mest nevneverdige er prednisolonen da effekten av den fremdeles er en utfordring den dag i dag, den gjorde meg smellfeit, jeg snakker 110kg fordelt på 163cm her. Og den stoppa høydeveksten min, så jeg er fremdeles kun 163cm høy.

Anyway, etter dette fikk jeg 1 rolig år som jeg brukte på å komme meg opp igjen fysiskt å psykiskt, + at nå hadde jeg fått nok av hvordan min far behandlet meg, jeg ville flytte tilbake til min mor og kun 1mnd etter at denne tanken slo meg så gjorde jeg det, planen var egentlig bare å besøke min mor for en helg, faren min gadd ikke å kjøre meg til busstoppet å bestemte seg heller for å starte å kjefte på meg for at jeg hadde valgt feil venner å feil miljø å henge i, (du vet disse badboysa og småkrimminelle folka) men disse folka var også de beste vennene jeg hadde, de støtta meg igjennom alt og forsto seg på situasjonen min, det endte opp med at han slo meg å nekta meg å se vennene mine igjen noengang, jeg ble fly forbanna der jeg sto så jeg fløy på han, slo han alt jeg makta i ryggen å utløste prolapsen hans, jeg tok lommeboken hans løp ut av huset å tok første buss til min mor som bodde på andre siden av landet, jeg så meg aldri tilbake etter dette.

kapittel 2, jeg mister mitt forbilde

Jeg hadde en storebror som bodde i Oslo, jeg var ofte på besøk hos han og han var mitt store forbilde, den personen jeg så mest opp til, jeg forgudet dette mennesket å ville gjerne bli akkurat som han. Han var endel år eldre enn meg og var dessverre i et dårlig miljø, jeg snakker dop, kriminalitet, gjengkrig, osv,osv, en helg bestemte jeg meg for å dra til han for å besøke han, denne dagen glemmer jeg aldri, har fremdeles mareritt den dag i dag.

Han kom å plukka meg opp på rutebil stasjonen i Oslo, vi kjørte en tur hjem til han, koste oss litt med en film å litt weed sammen med noen kamerater av han, alt var bare awesome, vi endte opp med å ta en tur ned til en lokal kebabsjappe fordi vi begge hadde munchies, han overlevde ikke denne kvelden. Han ble skutt å drept av en rivaliserende gjeng, rett foran fjeset på meg, jeg hadde bare flaks selv at jeg overlevde. Dette traumatiserte meg lenge, jeg orker ikke å gå inn på detaljer om dette men fy faen å jævli det var, jeg hadde nettopp mistet mitt forbilde, den personen jeg så opp til å den personen jeg var mest glad i bortsett fra min mor. Jeg sank inn i en dyp depresjon etter dette å klarte aldri å fullføre videregående skole, droppa ut i første året på elektro.

De neste to årene gikk jeg igjennom 7 forskjellige psykologer, ingen kunne hjelpe. Jeg følte et forferdelig tomrom inne i meg, alt var jævlig å livet mitt sugde, til tross for en veldig støttende mor som var ved meg hele veien og gode venner som gjorde det samme for meg.

Kapittel 3, Veien tilbake

Jeg var nå 17år, etter mange år med mobbing om hvor feit og stygg jeg var bestemte jeg meg for at faen, nå må noe gjøres med dette, jeg hadde endelig klart å starte på skolen igjen å kjørte første året almenn, alt gikk bra, karakterene mine var gode, og jeg hadde fått nok av situasjonen jeg var i, så jeg bestemte meg for å slanke vekk disse kiloene, jeg kjørte et stramt program med masse cardio samtidig som jeg holdt på med en ketolyse diett (altså lavkarbo) kiloene rant av og jeg ble mer å mer fornøyd med megselv, problemet var at jeg ble avhengig av å se kiloene renne av meg, jeg utviklet annoreksia, dette slet jeg med en stund å veide 39kilo på det verste, av en eller annen grunn greide jeg til slutt å snappe ut av det å begynne å spise igjen, jeg veier den dag i dag 55kilo å har planer om å komme meg opp mot 70kilo, selv om jeg fremdeles ser en feit stygg person hver gang jeg går forbi et speil,

Pga at jeg trente så mye så hadde jeg ikke tid til mye annet enn skole og trening, så jeg mistet ettervært kontakten med venner å begynte heller å begrave meg i mye weed røyking og mye wow gaming, dette var 1 år med usosialitet og når jeg endelig skjønte hvor dum jeg hadde hvert så var det bare 2 venner som fremdeles var der for meg, sosial livet mitt lå i ruiner. Jeg brukte lang tid på å bygge opp nettverket igjen,

Kort tid etter at jeg ble 18 fikk jeg min første kjæreste, vi var sammen i 8mnd, og det var ikke et godt forhold for noen av oss, vi passa rett å slett ikke sammen, jeg holdt ut fordi jeg trudde at det å være jomfru å singel i en alder av 18år var det samme som å være en taper, hun var veldig forelsket i meg å jeg behandlet henne på måter jeg ikke burde ha gjort, jeg var en dritt dårlig kjæreste enkelt å greit. Etter 8mnder slo jeg opp å det var enden på den visa, hun hater meg den dag i dag (forståelig nok)

Kapittel 4, Min mor forsvinner.

Jeg ble 19 og traff en helt herlig jente, jeg ble stormforelsket i henne å etter litt tid ble det oss to, jeg viste at jenta hadde problemer, angst, depresjon, + mye mer men jeg gikk alikevel inn i forholdet med et håp om at jeg kunne støtte, hjelpe henne og til og med få henne opp igjen. Gud hvor feil jeg tok, jeg var ikke klar til å hjelpe noen, jeg hadde mine egne problemer å deale med før jeg kunne hjelpe noen andre, men kjærlighet gjør tydeligvis blind. Jeg gikk nå tredje året på videregående, karakterene mine var topp å det virket som at alt gikk min vei, ENDELIG! Men så skjedde det noe igjen.

Min mor begynte virkelig å bli sliten av alt hun hadde gått igjennom pga meg, hun var lei seg, trøtt, deprimert, og ingenting var riktig. Hun ble innlagt på døgnpost 2 ganger, og besøkte en hel haug av psykologer, fikk masse antideppresivia men dette hjalp åpenbart ikke, I mars 2010 hang hun seg. Dette ødela meg, jeg gikk fra å være en livsglad gutt som hadde alt gående for seg til å treffe bunnen av bøtta i løpet av en 2minutters lang telefonsamtale, det var min mor sin kjæreste som ringte opp å fortalte meg at dette hadde skjedd, jeg la på telefonen, ringte en taxi å kjørte rett opp til sykehuset. Det som jeg fikk se glemmer jeg aldri, min kjære mor tilkoblet til alle mulige maskiner. Hun var ikke bevist å legene mistenkte at hun hadde hengt såpass lenge at hjernen hennes hadde tatt store skader, hun ville aldri bli som før igjen om hun i det hele tatt overlevde dette.

Det gjorde hun ikke, 13mars var hun erklært død, jeg hadde mistet den aller siste av familien min som jeg brydde meg om, jeg var ødelagt, jeg klarte ikke skolen lengre å droppet ut. Jeg orket rett å slett ikke mer, personligheten forandret seg.

Kapittel 5, Den dag i dag,

Jeg er nå 21år gammel, jeg har fremdeles ingen videregående utdanning. mye har skjedd siden min mor døde, Kjæresten min prøvde seg på selvmord ved å svelge 51 piller, jeg fant henne i senga en dag når jeg kom hjem, klam, kald å nesten uten bevisthet. Jeg tok tempen på henne å så at den kun lå på 33.4, jeg ringte ambulanse, de fikk henne opp på sykehuset å reddet livet hennes, etter dette ble hun innlagt på en døgnpost, der oppe fant hun seg en ny type,

Jeg ble dumpet, dette skjedde for ca 3mnd siden.

Så nå sitter jeg her, har ingen utdannelse, har ingen penger, har ingen kjæreste, ingen familie, røyker alt for mye weed for å døyve smertene, det eneste positive jeg kan si er at jeg for ca 1mnd siden ble kvitt lupusen, jeg deltar nå i et forsknings program hvor de prøver å finne ut av hvorfor lupusen min forsvant, for om de finner ut av det så kan en mulig kur på diverse revmatiske sykdommer være rundt hjørnet. Ingen vet hvorfor lupusen min forsvant, det skjer ytterst sjeldent, så dette er det eneste positive jeg kan si om livet mitt, jeg hjelper andre som sliter med en helvetes sykdom og det er jeg glad for, det gir meg det kicket jeg trenger for å fortsette og leve.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre fremover, jeg sitter på stedet hvil, jeg er så forbanna sliten av all dritten som skjer med meg, jeg vil bare leve et normalt liv!

Noen som har noen tips på hva jeg kan gjøre for å reise meg? fordi det virker som at hver gang jeg prøver kommer noe å slår meg ned igjen, jeg har ikke mye krefter igjen.

Ps: Vil bare legge til at jeg ikke er noen narkoman, jeg røyker endel weed men jeg har aldri prøvd noe sterkere, å det frister ikke og gjøre det heller!

Takker for svar, beklager for et rotete innlegg, å beklager for at gramatikken min ikke er top notch

Ønsker dere alle en awesome kveld videre

Klem...kom hjem til meg,så skal eg koke kakao,så setter vi oss ned og prater.

Tror du har mange ressurser,men du har blitt hindret på din vei,altfor mange ganger.

Du fikk gode karakterer,men så skjedde det noe igjen..

Tror du klarer å komme deg på bena igjen..fullføre skole.Du skal passe på hvem du omgås som venner og kjæreste. Det må være folk som drar deg opp,og ikke ned.

Kansje sende kopi til din far av det du har skrevet?

Ingen skal behøve å oppleve så mye i ung alder,men desverre noen gjør det.

Sender deg masse klemmer,stå på,for dette vil du klare

[Surriball]

Huff, jeg får vondt inni meg av å lese om alt det vonde du har opplevd! Jeg håper virkelig det ordner seg for deg, for det fortjener du!

Jeg vet ikke om jeg har noen tips til hvordan du kan reise deg opp igjen, men hva med å prøve å fullføre skolen? Du skriver at du får gode karakterer fram til det skjer noe, så jeg tror du godt kan klare det. Og så har du kanskje fullført noen fag, sånn at du slipper å starte på scratch? Melde deg opp på Sonans eller noe, med klasseromsundervisning sammen med andre voksne. Det er jo en mulighet til å få nye venner også, og et nytt miljø og nye impulser kan kanskje hjelpe deg å se lysere på livet.

Ønsker deg alt godt!

[AnonymBruker]

Hei freakingawesome:)

Vil først gi deg

Ikke gi deg... Det kan faktisk bare bli bedre når man har møtt "rock bottom" gang på gang, på gang, på gang....

jeg er funksjonshemmet (litt usynlig.. så ramler alltid mellom 2 stoler uansett hva det gjelder:/..), mista mamma tidlig, bodd i fosterhjem, blitt mobba psykisk og fysisk fra 1klasse til 1vgs.

ble skilt fra eksen (ikke verdens snilleste :gjeiper: ).

Nå har jeg funnet meg en snill og god kjæreste:) flytta til et nytt sted, blitt ufør etter noen runder med NAV. (fikk heldigvis en lege som tok meg på alvor!!!

Hadde noen spurt meg for 5 år siden, hadde jeg ikke trodd at jeg kunne ha det så bra som jeg har det nå...

jeg måtte bare tilslutt gå i meg selv og spørre meg selv:

Hva må jeg gjøre for å komme meg videre?

(Var til slutt hos ei som healer.. Hun sa at jeg måtte DRITE i hva alle andre tror og mener om meg....)

etter å ha begynt med det:

"Klumpen i magen og brystet (hjertet?)" som jeg har hatt siden jeg var liten- er borte!! Er det noen som har problem med meg eller mitt er det DE som eier problemet...

Lykke til:)) Håper du finner roen og trygghet med deg selv:))

[Wanita]

Tror nok du er full av potensiale.

Til å være ung har du en god måte å snakke(skrive) på.

Tror du klarer å komme akkurat dit du vil bare du ser for deg målet.

Finn et mål, og nå det. Finn et større mål og nå det. Større og større og se fremover.

Masse lykke til

[FrøkenMånestråle]

[AnonymBruker]

Vet du hva jeg ville gjort om jeg var deg? Tatt meg et år på en folkehøyskole. Jeg tror et slikt år kunne gjort deg veldig, veldig godt. Her treffer du voksne som har som livsstil å jobbe med ungdom, engasjerte ildsjeler, her kommer du inn i et lite, men tett miljø og vil garantert få nye venner og en ny start. Det finnes utallige linjer å velge mellom. Hva er du interessert i?

http://www.folkehogskole.no/

Har selv gått folkehøyskole (for veldig, veldig mange år siden) og har siden den gang møtt andre som uten unntak sier at et folkehøyskoleår var noe av det beste de kunne gjort, det var et år som markerte seg som et av de beste de noengang har hatt.

[*Sinnataggen*]

Sterk historie fra virkeligheten. Jeg gir deg kreds i lange baner.

Vet du hva, du er en go fyr. Du kommer til å hjelpe mange mennesker som trengee det. Du er den som forstår grunnet ditt liv. Du har en oppgave du her i verden.

[lillejenta1]

Jeg har lest hele innlegget ditt og du har opplevd alt ett barn/ungdoom aldri skal oppleve i sin oppvekst. svikt av de som skal stå på for deg og støtte deg igjennom hele livet. Moren din var ett vakkert og fantastisk menneske og du er unik og det må du aldri glemme. Gir du opp har du tapt. Du må stå på videre og husk på at det er en grunn for at du er nettopp den du er og det har ingenting med hva du har opplevd å gjøre.

Du må leve og komme deg videre uansett hvor hardt det er, stå på egne bein og ved å gi andre mennesker din historie kan du uttrette en hel masse. Jeg ønsker deg av hele mitt hjerte alt godt videre og at alt ordner seg for deg.

Har selv en venninne som opplevde det samme som deg når det gjelder Lupusen. Hun kom seg heller ikke til noen lege før altfor lege etterpå og det var familien hun bodde hos som ga faen i henne så jeg fikk henne til lege og det var jævli å se hvor vondt hun hadde det da lupusen virkelig tok overtaket over henne...

God klem fra meg til deg. :klemmer: :klemmer: