Engstlig førstegangspappa

[AnonymBruker]

For fire måneder siden fikk vi en nydelig sønn. Vårt første barn. Pappaen er oppriktig glad i gutten, han koser med han og viser stor omsorg for han, MEN dette gjør han bare når babyen ligger i leikegrinda.

Pappaen er veldig engstelig for å gjøre noe som kan skade sønnen. Han er ikke vant til babyer og barn generellt og føler seg ikke tilfreds med det ansvaret. Han har i utgangspunktet ikke hatt lyst på barn, men så skjedde det likevel. Han er såpass engstelig for den skjøre lille kroppen at han vegrer seg for å gi mat (gutten får erstatning), skifte bleie og bære rundt på han. Det blir dermed til at jeg gjør det aller meste når vi er hjemme med sønnen vår begge to. Hvis han er alene så gjør han selvsagt alt stell, men han har da skuldrene oppe ved hårfestet (har sett han gjøre det en sjelden gang når jeg er hjemme) og er tydelig ikke komfortabel med det.

I tillegg tror jeg han har en fødselsdepresjon som kan ramme papper. Jeg hadde en tøff fødsel og det var fare for at jeg skulle miste livet, men mannen fikk dårlig oppfølging rundt dette. Det var ingen som spurte hvordan han tok det og hvordan det gikk med han. De glemte hans psykiske helse, og fokuserte bare på min psykiske helse. Mannen min skal til legen i dag for å få litt hjelp rundt dette.

Han går ikke bevisst inn for å ikke gjøre de praktiske tingene med babyen, men er oppriktig engstlig. Han kompanserer dette med å gjøre mer i huset. Han er som jeg skrev over oppriktig glad i gutten vår.

Jeg kan omsider begynne å trene igjen om en måned og da er det kvelder mannen må være alene med sønnen vår. Jeg håper det kan hjelpe på engstelsen hans.

Er det noen inne her som har menn som har hatt det på samme måte? Kan dere gi meg noen råd? Hvor lenge hadde mannen din det sånn? Og gikk det over når babyen ble litt større?

[Littlebird]

Jeg tror det er mange menn som blir mer og mer komfortable med babyen jo større man blir, mange er uvante med å holde sånne små, og redde for å ikke gjøre ting rett.

Han bør definitivt få hjelp til å snakke ut om fødselsopplevelsen, mange sykehus har samtaletilbud, både før og etter fødsel.

Hvis han skal bli mer komfortabel og trygg med barnet, må han faktisk bare prøve seg, og det er ikke bra at du tar alt praktisk arbeid med barnet, for noen av dere. Kan dere ikke gjøre mer av dette sammen, hvor far faktisk gjør stellet, skifter bleie, bader, mater, bysser osv, mens du er tilstede og roser han, og er med, men mer trygg støttespiller enn den som gjør alt? Og så kan du gradvis trekke deg mer unna, slik far får gjøre en del selv?

Det finnes også noen praktiske grep man kan gjøre,hvis han f.eks. er ukomfortabel med å ha barnet på stellebord, kan dere legge myke håndklær på gulvet, og så kan han stelle der.. da kan ikke barnet falle ned, og det er ikke så mye galt som kan skje.. Det finnes også temperaturmåler til melk på flaske, dersom han lager melken etter oppskrift, og er trygg på temperaturen, bør han vel føle seg ganske trygg til å kunne gi barnet flaske.. hvis han ikke greier å gjøre dette, tenker jeg at han har forholdsvis store problemer..

Kanskje dere har falt litt inn i roller, hvor han "slipper" å lære seg dette, fordi du tar alt ansvaret? Det blir i så fall litt bjørnetjeneste..

Lykke til, håper pappaen får god hjelp hos legen også, og at det kan avlaste deg også litt etterhvert, og at barnet og pappaen kan utvikle et enda tryggere og sterkere forhold enn de har i dag.

[AnonymBruker]

Skjønner helt hva han er redd for å gi babyen flaske for.

Er liksom ikke så mye galt han kan gjøre der.

[AnonymBruker]

Skjønner helt hva han er redd for å gi babyen flaske for.

Er liksom ikke så mye galt han kan gjøre der.

Det er ikke selve flasken som er problemet, men han er ikke komfortabel med å holde gutten når han skal mates.

[AnonymBruker]

Han må nok få snakket litt ut om det, du har nok rett i at han har fått et lite sjokk ved den vanskelige fødselen.

Det er jo ikke rasjonelt slik han føler nå, det er heller ikke mors fødselsdepresjon. Det beste er at han kan snakke med helsesøster e.l, kanskje du kan finne frem litt artikler eller liknende på nett om han ikke vil snakke med noen ukjente - så han kan få noen tips til hvordan han kan bli mer komfortabel.

Første skritt er nok at du lar han være langt mer alene med babyen. Skuldrene er kanskje høyt oppe de første gangene, men etterhvert vil de senke seg.

Og han må gjøre det mer enn bare 30 min - han må ta stadig lengre tid - flere timer alene med babyen.

Den eneste måten å bekjempe dette på er som å bekjempe all annen angst - nemlig eksponere seg selv for ubehagelige situasjoner.

Det er viktig for barnet, og det er viktig for han - som sannsynligvis kommer til å følem at han har tapt masse verdifull tid om du ikke hjelper ham med litt vennlig press.

[Littlebird]

Han må nok få snakket litt ut om det, du har nok rett i at han har fått et lite sjokk ved den vanskelige fødselen.

Det er jo ikke rasjonelt slik han føler nå, det er heller ikke mors fødselsdepresjon. Det beste er at han kan snakke med helsesøster e.l, kanskje du kan finne frem litt artikler eller liknende på nett om han ikke vil snakke med noen ukjente - så han kan få noen tips til hvordan han kan bli mer komfortabel.

Første skritt er nok at du lar han være langt mer alene med babyen. Skuldrene er kanskje høyt oppe de første gangene, men etterhvert vil de senke seg.

Og han må gjøre det mer enn bare 30 min - han må ta stadig lengre tid - flere timer alene med babyen.

Den eneste måten å bekjempe dette på er som å bekjempe all annen angst - nemlig eksponere seg selv for ubehagelige situasjoner.

Det er viktig for barnet, og det er viktig for han - som sannsynligvis kommer til å følem at han har tapt masse verdifull tid om du ikke hjelper ham med litt vennlig press.

Å utsette seg for angsskapende situasjoner har veldig god statistikk på fobier, men dette er noe litt annet, så jeg ville ikke utsatt han for såpass angsskapende situasjoner som å være alene over lengre tid med barnet, hvis dette er alvorlig for han. Man må jo også tenke på at babyen skal være trygg når mor er borte, og hvis pappaen får angst mens han er alene, er han ikke veldig trygg for barnet, og barnet kan reagere på dette, siden de senser ganske mye. Hvis barnet f.eks. reagerer med å hylskrike og blir vanskelig å roe ned for pappa, kan det føles veldig skremmende og gi han en følelse av maktesløshet. Jeg tenker det er viktig for far å bygge fars-selvsikkerhet, og det høres ut som han trenger litt tid på, ettersom barnet er 4 mnd. allerede..

Da ville jeg hjulpet han til å få prøve ut å ta vare på barnet med mamma i nærheten, f.eks. at hun går litt inn og ut av badet mens hans steller, og stuller litt rundt i huset, men er i nærheten som en trygghet for barn og far. Når han ikke engang tør å mate fordi han må holde barnet, kan det være trening i å sitte sammen i sofaen, mens han har barnet på fanget også. La han øve seg på å løfte barnet opp og legge det ned, og vis han hvordan han gjør det på riktig måte, og gi han rikelig med ros. Dette med å løfte opp barn finnes gode teknikker på, og det kunne kanskje også være en ide og avtale en time med fysiterapeut på helsestasjonen, som kan vise og lære han noen triks.

Mitt råd er å la han prøve seg ut gradvis, og så gradvis la han være alene mer med barnet når far og barn er komfortabel med det.