slik var julaften....

[Gjest gjest for nå]

...stillhet.....han i intens sms'ing med kompiser som er på fest (han er 33)......tv......mange år sammen og så lite å snakke om.....min sure kommentar om hans sms'ing og hans rappe svar om at vi kanskje skal gjøre det slutt hvis jeg er så misfornøyd....min redde taushet...stillhet...jeg er 33 jeg og....føler meg fanget..kan ikke, vil ikke, ut på det frie markedet igjen....selv om dette gir meg niks, nada, nothing. Hans fortid besto av drikking, hans liv av kompiser som langsomt invaderer hans liv igjen....er jeg bare en "kjerring" nå da? Skal det være sånn, skal jeg ikke bry meg om at han vil ha det gøy med sine kompiser...med gøy mener jeg sørpefyll.....

Når ble jeg fornøyd med det? Når sluttet jeg å be om en klem? Etter den femtiende gangen?

Når sluttet jeg å bli sint fordi jeg aldri fikk kjærtegn tilbake? Når ble jeg fornøyd med....dette?

Stillhet, brutt av tv'ns intense snakking.

Var det så mye å be om, en samtale, en klem.....var det så vanskelig? Var mine forsøk for vage, forsto han aldri?

Var kanskje våre 7 år sammen nok....var det ikke "gøy" mer?

Var det så enkelt, i alle krangler og diskusjoner, å foreslå et brudd....å si at "hvis du vil bryte, så stikker jeg"? Hva gjorde det med min følelse av å være verd noe?

[smilla1]

Har nettopp lest hva du har skrevet, og fikk lyst å gi deg en klem :klem2:

Det er alltid vondt å føle at den man bor med ikke setter pris på en. Tror nok jeg ville prøvd å få til en samtale med han om jeg var deg. Jeg forstår utfra det du skriver at det kan være vanskelig, men for din egen skyld ville jeg gjort det. Synes ikke du skal finne deg i at han behandler deg slik. kan det hende at han oppfører seg slik fordi han vet du er redd for å miste han? Noen menn har bare ikke godt av å bli for trygg. Uansett jeg fikk klump i halsen da jeg leste det du skrev. Og jeg vil du skal huske på at du er mye verdt Håper det går bra med deg

[Gjest Vega]

Håper det bare er en utblåsing, etter en "mislykket" aften, med høye forventinger fra din side, siden det er julaften.

Kan hende har ikke han noe særlig forhold til kvelden? Annet enn at det skal drikkes... mange har det. Jeg ringte til en bekjent jeg visste satt alene (selvvalgt), men gjorde samtalen kort, han var temmelig full og da ble det håpløst.

Ta en prat med han, skriv gjerne ned hva du føler - det er ofte lettere - da får han lese hva du mener, uten å komme i forsvarsposisjon.

Men er det noe som er vedvarende, så tenk igjennom - vil du ha det sånn? Det frie markedet - det er ikke der du havner, du velger selv hvor tilgjengelig du vil være, og når du møter en av de rette, da vet du det - uten å lage masse stress i forkant...

[Gjest Anonymous]

Det er helt sikkert at noen tar seg sammen om de forstår at du ikke blir der uansett.

Hadde det litt slik med typen en periode. Og til sist fikk jeg nok.

Jeg skrev ned hva jeg tenkte og følte om ting ,det er helt rett at da er det lettere og få "sagt" akkurat det du mener. Og du får tid til og rette og ordlegge deg på en best mulig måte. La han lese dette i fred og ro og ikke mas føre ha er fedig. MEn forlang at han svarer deg på det du har skrevet,måtte gjøre det med typen. Men du burde da kansje faktisk ha bestemt deg på forhond at om han ikke bryr seg eller tar det seriøst så drar du. Tror slikt lett kansje kan skinne igjennom om man bare bruker det for og skremme.

For meg hjalp det og han begynnte og sette mer pris på meg.

Lykke til.

:klem2:

[Gjest Anonymous]

Det var fælt å lese innlegget ditt. Fordi jeg er livredd at det er der jeg og min kjære kommer til å være om noen år. Føler at vi er på god vei. Det var som å lese mine egne ord. Jeg føler med deg, og jeg mener helt bestemt at han ikke burde behandle deg slik.

Jeg hadde en liknende opplevelse i dag. Spurte om jeg kunne bli med ham på fest. Han snakket om græten på en måte, og prøvde å få meg til å ikke se interessen i det. Antagelig fordi han ikke vil ha meg der. Men skal det liksom være slik? At dama må mase på typen for å få være med? Å liksom ikke bli sett og medregna. Det er så utrolig kjedelig. Føler også i en slik situasjon at jeg ikke blir satt pris på. At han er redd for at jeg skal drite ham ut, eller noe.

Føler med deg.

Klem *liten*

[Rapitap]

Det trenger du!

=)

[Gjest Anonymous]

Ikke la han bestemme hva du er verdt - - - -husk det!!!!!!!

Jeg syns foresten at du fortjener en mye bedre mann enn han! Syns ikke du?

[Gjest Anonymous]

Kjempe kipt og at han tilsynelatende tar så lett på det, gjør at jeg tror du ville hatt det mye bedre uten ham! Harde ord, men du er bare 33... du har mange, mange gode og forventningsfulle år fremfor deg! Jeg er 35 og har (hittil) møtt min store kjærlighet :-) Det er aldri for sent...

:klem2:

[Gjest Seleena]

Jeg er ikke 33, men ut i fra det du sier vil jeg gi deg et råd som er vanskelig å følge: Gå fra ham... Det kommer aldri til å bli bedre uansett hvordan man vrir og vrenger på det. Det blir bare vondt verre om noen tiår om dere fortsatt bor sammen på denne måten.

Forstår det sånn at dere ikke har barn, men at det "alltid" har vert "dere to" og vil ikke være den som bryter et langt samboerskap. At det er "dere to "og det forventer De rundt dere også at sånn blir det fremover også.

[Gjest GreenSky]

...stillhet.....han i intens sms'ing med kompiser som er på fest (han er 33)......tv......mange år sammen og så lite å snakke om.....min sure kommentar om hans sms'ing og hans rappe svar om at vi kanskje skal gjøre det slutt hvis jeg er så misfornøyd....min redde taushet...stillhet...jeg er 33 jeg og....føler meg fanget..kan ikke, vil ikke, ut på det frie markedet igjen....selv om dette gir meg niks, nada, nothing. Hans fortid besto av drikking, hans liv av kompiser som langsomt invaderer hans liv igjen....er jeg bare en "kjerring" nå da? Skal det være sånn, skal jeg ikke bry meg om at han vil ha det gøy med sine kompiser...med gøy mener jeg sørpefyll.....

Når ble jeg fornøyd med det? Når sluttet jeg å be om en klem? Etter den femtiende gangen?

Når sluttet jeg å bli sint fordi jeg aldri fikk kjærtegn tilbake? Når ble jeg fornøyd med....dette?

Stillhet, brutt av tv'ns intense snakking.  

Var det så mye å be om, en samtale, en klem.....var det så vanskelig? Var mine forsøk for vage, forsto han aldri?

Var kanskje våre 7 år sammen nok....var det ikke "gøy" mer?

Var det så enkelt, i alle krangler og diskusjoner, å foreslå et brudd....å si at "hvis du vil bryte, så stikker jeg"? Hva gjorde det med min følelse av å være verd noe?

Hm! Si meg, er din samboer min eks? Alder, væremåte, osv. Det hørtes nøyaktig ut som han. Bare at min var knapt nok interessert i å treffe kompiser, han ville bare sitte forran pc'en 24/7. Bokstavelig talt.

Til slutt så fikk jeg nok, jeg stakk. Jeg var glad i han, er glad i han, men jeg klarte bare ikke mer. Var i ferd med å knekke helt sammen. Det er 9 mndr. siden ble slutt, og det har vært helt forj*** tøft, og jeg har angret, men innerst inne vet jeg at jeg gjorde det riktige. Hva du bør gjøre kan jeg ikke råde deg til, men spør deg dette: Ønsker du å tilbringe resten av livet ditt sammen med han på samme måte? Kan han forandre seg til det bedre? Hva vil du gjøre hvis han ikke kan forandre seg? Hvor mye er du villig til å gi av deg selv?