agressjon og barn.

[AnonymBruker]

Er det noen her som har hatt et agresjonsproblem, men hvor det har gått bra mtp barn?

Jeg har veldig kort lunte, og hever fort stemmen både til samboer og hund. Jeg er veldig utålmodig og blir fort sur, og da kan jeg bli veldig brå og voldsom. Roper/kjefter fort. dette er noe jeg jobber med, men nå er jeg gravid.. Og jeg er livredd for at jeg kommer til å være slik med babyen min, vurderer tom å ta abort så jeg kan jobbe med agresjonen min og bli bedre før en baby..

Jeg ønsker ikke å være slik, prøver å kontrollere meg, men mister kontrollen.. Og selv om jeg aldri trodde jeg kunne oppføre meg slik for hunden, så klarte jeg det.. Mister kontrollen helt. Er jo ikke voldelig, mishandler den jo ikke. Men jeg hyler, skriker og blir forbanna.

Ønsker ikke å bli en mor som kjefter på ungen sin når den er baby. Som skriker til en 1åring som skriker...

Noen som har erfaringer med å ha sinneproblemer og barn?

[AnonymBruker]

Kanskje du burdte gå å få hjelp til å håndtere temperamentet ditt?

[AnonymBruker]

Jeg hadde det på en måte. og jeg synes det er bare fantastisk at du innser at du har et problem der, og gjør noe med det.

synes du må be om litt hjelp fra barnefar og øvrig familie om det er mulig til samarbeid og litt avlastning innimellom til du blir trygg på rollen som mor.

at du ikke står alene der når babyen skriker som verst, for da er det lett for å tenne på pluggene.

mine barn er store nå ( 11,8 ) men jeg slet litt når de var små. men jeg var alenemor uten noe som helst familie rundt meg.

men så samtidig sinnet steg mest i berettiget situasjoner, når de slå seg fullstendig vrang ved leggetid o.l.

har aldri mishandlet dem, men jo, det var kjefting noen ganger.

om det er noe trøst så blir det mye bedre fra 4 års alderen når de forstår mere :D

og en ting til. ikke sett lista for kravene mot barnet for høyt. det gjorde nemlig jeg med førsten til å begynne med, jeg visste jo ikke hva som hva normalt som barnet kunne mestre og ikke (

lærte det etter hvert da :D

Men får bare skryt for de nå, at de er så høflige og veloppdragne og det er de virkelig, samtidig som er de noen ordentlige rampeunger hjemme :DD

lykke til

[AnonymBruker]

Jeg kan også bli sint og har liten tålmodighet når det gjelder skriking pga ingenting, masing eller generelt trass hos jenta vår. Som regel, når jeg kjenner det renner over, sier jeg til mannen at når får HAN ta henne litt, så går jeg ut av rommet, el.l.

Det går greit, altså. Mitt største problem er egentlig at jeg er langsint, og går og husker slike trassepisoder i lang tid etterpå, og er derfor litt småsur på henne, lenge etter at hun selv har blitt blid. Men prøver hardt å ikke vise det. Nå er hun 2 år, og jeg passer på å snakke med henne hver gang etterpå, når hun har roet seg (og jeg). Jeg kan spørre hvorfor hun skrek sånn, hva som var i veien, kose med henne, tørke tårer, og disse samtalene forsoner oss alltid igjen. Mannen min er roligere enn jeg, men han er ikke noe flink på disse forsonende samtalene etterpå, så vi har vel hver vår styrke og svakhet...

[andy capp]

Alle har vel vært der en eller annen gang. For mitt vedkommende kommer det som regel når overskuddet er lite fra før (eventuelt fraværende). Prøver derfor å forebygge så godt det lar seg gjøre.

En ting er å sørge for å være så opplagt som mulig selv. Men gjennom systematisk jobbing med mine holdninger til "ubegrunnet" sutring, skriking og hyling er det blitt færre episoder hvor dette kan skje. Når det blir bare sutring og skriking for det jeg mener er bagateller, får unga beskjed om at øra mine ikke virker når de gjør slik.

Så klart ga de seg ikke med en gang den første tiden etter at jeg begynte med dette, men det tok overraskende kort tid før de skjønte at det ikke var måten å få min oppmerksomhet på. Det gikk raskt over til at de forholdt seg roligere og spurte på en ordentlig måte.

Mens unga var veldig små (under 2 år) kan jeg ikke huske at dette var et strort problem, som det ble sagt over her: ikke legg lista for dine forventninger for høyt i starten. Kan ikke forvente det helt store av konsekvenstekning hos de aller minste, og det har så klart et begrenset utvalg av uttrykksmåter. Skriking er eneste kommunikasjonsform når noe er "galt" den første tiden.

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver, men har så langt valgt å ikke få barn. Har vokst opp i et hjem hvor det også var en del aggresjon, så tror det er der jeg har det fra (og vet hvor kjipt det er for et barn å oppleve det). Anbefaler deg å snakke med lege eller jordmor, be om henvisning til psykolog eller andre råd til behandling. Kanskje trening, meditasjon, kognitiv terapi etc kan hjelpe. Det at du er bevisst og kan innrømme for deg selv og andre at du "har et problem" er et veldig viktig skritt på veien, noe jeg slet med i oppveksten var at en av foreldrene ALDRI har innrømmet å ta feil eller reagere feil.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke barn, men har hunder og de hever jeg ALDRI stemmen til og sånn bør det være. Syns ikke du skal få et barn hvis du kjefter på hunden!!! Syns egentlig ikke du burde ha hund heller da...

Jobb med deg selv. Jeg har brukt 2 år på å jobbe helt sinnsykt med det og jeg er blitt så utrolig mye bedre!!!