kan jeg nekte min datter

[Gjest gitte]

Kan jeg nekte min datter på nylig fylte 14 å være sammen med en annen jente på 14 som røyker/drikker/snuser og som langt fra er "Guds beste barn" på andre måter også? Hun har hengt sammen med denne jenta noen uker nå, og jeg ser at hun er både naiv og lar seg lett lede. Tok de foreksempel i å planlegge å møtes på røykehjørnet på skolen for å ta seg en røyk.. Jeg har sagt at hun må velge sine venner med omhu og kanskje ikke henge så mye sammen med denne jenta. Hun sier at hun bestemmer selv hvem hun skal være sammen med. på skolen er det vanskelig å unngå dett, men jeg tenker som så at jeg kan styre dette på fritiden.. er jeg for streng? tips?

[AnonymBruker]

Kan jeg nekte min datter på nylig fylte 14 å være sammen med en annen jente på 14 som røyker/drikker/snuser og som langt fra er "Guds beste barn" på andre måter også? Hun har hengt sammen med denne jenta noen uker nå, og jeg ser at hun er både naiv og lar seg lett lede. Tok de foreksempel i å planlegge å møtes på røykehjørnet på skolen for å ta seg en røyk.. Jeg har sagt at hun må velge sine venner med omhu og kanskje ikke henge så mye sammen med denne jenta. Hun sier at hun bestemmer selv hvem hun skal være sammen med. på skolen er det vanskelig å unngå dett, men jeg tenker som så at jeg kan styre dette på fritiden.. er jeg for streng? tips?

Her hjelper bare komunikasjon. Å nekte,vil gjøre det verre.

Kjenner du den andre jenta? Istedenfor å nekte din datter,så inviter den andre jenta hjem til henne.Bli kjent med henne. Vet ikke hva du legger i "ikke guds beste barn" men er det flere som tenker som deg,så er det kansje ikke rart hun er som hun er. Hun har bare tøffheten igjen kansje.

Hva om alle foreldre nektet sine barn og være med denne jenten? Jeg vil gå som langt å kalle det "mobbing" og utfrysing. Hun sliter nok denne piken,så da kan du snu på det,be din datter ta henne med hjem. Bli kjent med henne selv,ikke la deg påvirke av hva du har hørt(eks)

[*Sinnataggen*]

vanskelig nøtt det der. i den alderen er det kjekt å utforske, lett å bli ledet, og ikke minst gjøre det motsatte av mor eller far sier.

kanskje i stedetfor å nekte og slikt, kanskje du må prøve å finne en måte å nå inn til henne med onfo og livserfaring slik at hun føler hun velger henne bort eller noe slikt selv. tror ikke moral og nekt eller kjeft går riktig vei.

iallefall typisk den alderen, men alle er jo ikke lik.

[AnitaB]

På skolen er det lite du kan gjøre dessverre. Jeg var nokså 'opprørsk' i mine yngre dager og havnet også i selskap med en lignende person. Ended på visa var at jeg ble nektet sosialisere med henne utenom skolen, noe jeg relativt kort tid i etterkant var meget takknemlig for.

Jeg anbefaler deg å legge restriksjoner, eventuelt inngå kompromiss med henne som hun kan se seg villig til å gå med på. Hun vil nok protestere vilt, men til syvende sist så er hun tross alt fortsatt et barn og har behov for deres fornuft - fram til hun med tiden får vidreutviklet sin egen. Man er sjeldent 'kynisk' nok til å se/reagere på faresignaler i den alderen, som man gjerne gjør etter et par flere år på ryggen.

Lykke til!

[Rainbow]

Da jeg var like gammel som dattera di kom det en ny jente i klassen. Hun var en av de tøffe og kule, mens jeg og vennene mine var mobba og upopulære. Denne jenta røyka, drakk, hadde vært på masse fester oppe i store, fremmede Nord-Norge og var nærmest litt småkriminell i tillegg. (Nasking, hasjbruk etc). Jeg syntes hun var fantastisk spennende. Hang med henne ofte, og ble med et "urørlig" for mobberne fordi hun på en måte beskytta meg.

Jeg begynte ikke å røyke, men jeg syntes alt hun gjorde var veldig spennende, og hadde ikke mamma grepet inn tenker jeg at jeg sikkert hadde blitt en som var tidlig ute med det meste. Det hører mer til historien også, men hun var i alle fall en veldig sterk personlighet, og jeg begynte å smålyve til foreldrene mine om hvor vi hadde vært og sånn, feks at vi hadde vært på Oslo City, som jeg ikke fikk lov til fordi det i den perioden (midten av nittitallet) var mye voldelige ungdomsgjenger der.

Mamma fikk vite hvordan hun var via noen andre foreldre. De hadde til og med et slags møte uten at jeg visste om det, fordi mine venner var bekymra over min nye bestevenn. Da satte mamma meg ned og fortalte meg at jeg ikke lenger fikk lov til å være venn med denne jenta. Hun sa at det ikke var bra for meg, og at jeg ikke fikk lov til hverken å dra hjem til henne eller å ha henne med hjem.

Dette var en veldig streng og lang samtale, og jeg ble kjempesint. Jeg ville jo være sammen med venninna mi. Men mamma sto på sitt, og nektet meg hardt å ha ha noe med henne å gjøre. Såpass at jeg ikke turte å bli med henne hjem i skoletida fordi jeg hadde sverget å la være. Vi var fortsatt sammen på skolen, men så gled vennskapet gradvis over.

Og det er jeg glad for i dag. Jeg var en usikker person som så gjerne ville være kul, men jeg er veldig glad jeg ikke ble en eksperimenterende opprører. Jeg fikk mye mer selvtillitt av å finne meg selv på andre arenaer enn røyke-feste-drikke-arenaen.

Så det var en stor issue da, og jeg hatet at jeg hadde så strenge foreldre. Men i dag er jeg glad jeg ikke endte sånn.

Så ja, det er kanskje strengt, men det er kanskje også nødvendig!