Barn med to hjem

[katrinee]

Nå trenger jeg råd altså. Jeg og sambo flyttet fra hverandre for 7 år si den - da var barna 3 og 5. Det var ingen stor dramatikk rundt det, og jeg og barnefar har samarbeidet godt, og hatt omtrent daglige samtaler rundt barna, og til og med hatt korte ferieturer sammen alle fire. Løsningen for oss den gangen var delt omsorg annenhver uke, noe som fungerte greit de første årene. Ettersom vi aldri var gift og ikke hadde samboeravtale hadde jeg ingen krav i mitt tidligee hjem , hytte o.s.v men fikk noe etter en runde med advokat. Dette gjorde at jeg for å kunne bo i nærheten av far som bor i en dyr bydel, endte med en toromsleilighet, det har fungert på et vis (jeg sover på kottet) men merker nå når barna er 10 og 12 at det blir veldig trangt.

Så til saken: 12 åringen begynte for et par år siden med at han midt i uka ville til den "andre" foreldren. Det tar 5 minutter å gå, og far var i motsetning til meg enig i at det kunne han bare gjøre når som helst. Jeg syns det har vært rotete og slitsomt, det er vanskelig å planlegge noe som helst, og jeg ser at gutten blir veldig rastløs av det.

I det siste har han villet være mer hos sin far, og det er jo greit, men jeg vil gjerne forholde meg til når han kommer hit og ikke. Jeg er også redd for at denne "samværsordningen" i lengden kan utnyttes når han går inn i tenårene. Det blir veldig enkelt å reise til mor om det er uenighet med far og vise versa... Dette temaet har gjort at det er blitt veldig betent mellom meg og far i det siste, er det noen som har hatt lignende tilstander og kan komme med noen råd. Jeg føler jeg kommer veldig til kort på alle plan her, dårlig råd (far er gjeldfri og velstående) trangbodd, og nå med en veldig rotete hverdag.Jeg skjønner at det er bedre for en 12 åring å ha litt mere "space" men er det sunt for han å ha regien selv? Minstemann på 10 er forøvrig fornøyd med annen hver uke, og sier han liker at det er et mønster og forutsigbarhet.

[AnonymBruker]

Jeg mener man kan bestemme litt selv da man er 12år, men at det må planlegges først! Ikke at han kommer og sier en ettermiddag at han vil være hos faren resten av uken, men at dette planlegges noen dager før. Så slipper man den "reise til den andre forelderen fordi man har kranglet med den andre" osv..

Jeg har selv vært "skilsmissebarn" (selvom de aldri var gift), er vel kanskje det fremdeles også selvom jeg ikke regner meg selv som noe barn lengre, så jeg forstår både sønnen din og deg! Men jeg tror kommunikasjon og planlegging er gode nøkkelord her.

..Lykke til, hvertfall

[Gjest Gjest]

Så lenge barnefar er velstående og har en romslig bolig, ville det beste vært om du og barnefar hadde byttet bosted, så kunne han finne seg noe bedre etter hvert. Det vil åpenbart vært lettere å skaffe ny bolig for ham enn for deg. Dersom han vil det beste for barna, hadde dette vært det eneste rette. Selv om dere ikke hadde formelt partnerskap, skylder han deg såpass, i hvert fall moralsk sett.

[Gjest Gjest]

Så lenge barnefar er velstående og har en romslig bolig, ville det beste vært om du og barnefar hadde byttet bosted, så kunne han finne seg noe bedre etter hvert. Det vil åpenbart vært lettere å skaffe ny bolig for ham enn for deg. Dersom han vil det beste for barna, hadde dette vært det eneste rette. Selv om dere ikke hadde formelt partnerskap, skylder han deg såpass, i hvert fall moralsk sett.

hæ??? for et merkelig synspunkt.

Det er klart det er en fare for at 12 åringen vil utnytte denne fleksible samværsordningen når han blir litt eldre, og det blir uklart/vanskelig å holde rede på hvem som har ansvar for han til enhver tid. Samtidig er det vel ikke rart om han føler at han bør kunne gå til det hjemmet han vil gå til. Han vil neppe ha forståelse for foreldrenes ønske om forutsigbarhet og mulighet til å håndheve foreldreansvar.

Jeg har et stebarn hvor den samme problemstillingen kom opp. Jenta løy til begge foreldrene og sa at hun var hos den andre, og det ble mye ringing fram og tilbake mellom foreldrene, + leteaksjoner på kvelder (hun slo av sin egen mobil). Det hele endte med flere samtaler på familievernkontoret og det løste faktisk hele situasjonen. Jeg synes det er helt avgjørende at det er tydelig hvem som skal ha ansvar for tenåringen til enhver tid. Det er for farlig med tenåringer som farer løs rundt sent på kvelden uten voksne til å passe på seg.