Alder på barn ved 50/50 deling?

[Gjest ts - lurer]

Inspirert av en annen tråd her ang. flytting;

Når syntes dere barnet er stort nok for å ha 50/50 deling mellom foreldrene?

[Gjest frøken am]

Når barnet kan gi uttrykk for det.

[Gjest Daenerys]

Jeg var 7 når mine foreldre skilte seg, og vi begynte på 50/50. Er glad jeg ikke var mindre, syns det var grei alder.

[Gjest ts - lurer]

Når barnet kan gi uttrykk for det.

Altså når barnet selv sier at h*n vil være like mye hos mamma og pappa?

I så tilfelle tror jeg ikke alltid at (så små) barn er vurderingsdyktige nok iht. til sitt eget beste. Videre, er det slik at barnet har vært mest hos den ene foreldrene er det nok også en 'vanesak' - samt at det ikke er klar over at det har muligheten til å velge. Dette må isåfall gjøres klart på forhånd og gjentas jevnlig.

Til slutt er jeg usikker på om barn burde settes i en slik situasjon som fort kan være eller føles som en lojalitetskonflikt.

TS

[Gjest frøken am]

Nei, små barn er ikke klare for det. Derfor er det for tidlig for dem.

Jeg synes deres stemme burde telle, og det er veldig lurt å ha et fast sted å bo mens de er så små at de ikke klarer å gi uttrykk for hva de vil. For som regel vet de ikke.

De er bare her og nå.

Det er viktig at ungene ikke føler seg som kasteballer, og hvorfor teste og evnt utsette dem for det, enn å svelge noen kameler og vente?

50/50 er mye...og kan være vanskelig. Må ikke, men kan.

[AnonymBruker]

Jeg synes barnet skal få komme med sine ønsker uansett hvor ungt det er. Du må ikke nødvendigvis føye deg etter hva barnet ønsker, men hør på det. Jeg har inntrykk av at 50/50 deling er en stor påkjenning for barnet, og ikke den beste løsningen i de fleste tilfeller.

[Gjest ts - lurer]

Som sagt så tror jeg at barn vil infinne seg med situasjonen det er i, og dermed vil det ta lang tid før det selv ytrer ønske om noe annet. Da vil det også kanskje gå mer på andre ting og løpet vil kanskje allerede være kjørt i iht å ha bygget opp et ordentlig forhold til begge foreldre.

men, dette er det ingen fasit på da alle situasjoner er forskjellige.. desverre.

[AnonymBruker]

Aldri. Jeg synes barn skal ha ett hjem, ikke to.

[AnonymBruker]

Sønnen til samboeren min var 9 måneder da de startet 50/50-fordeling. Han har vokst opp til å bli en trygg og flott gutt og etter det de har fortalt har denne fordelingen aldri bydd på problemer

[Herr Langbein]

I en situasjon hvor mor og far bor tett og samarbeidet godt ser jeg i utgangspunktet ikke noe i veien for at 50/50 kan være en god løsning fra 3 år. Kanskje tidligere, men det har jeg mindre grunnlag for å vurdere.

Det kommer selvfølgelig an på den konkrete situasjonen.

[Gjest Daenerys]

Som sagt så tror jeg at barn vil infinne seg med situasjonen det er i, og dermed vil det ta lang tid før det selv ytrer ønske om noe annet. Da vil det også kanskje gå mer på andre ting og løpet vil kanskje allerede være kjørt i iht å ha bygget opp et ordentlig forhold til begge foreldre.

men, dette er det ingen fasit på da alle situasjoner er forskjellige.. desverre.

Det er stor forskjell på å infinne seg med og å trives.

[Gjest ts - lurer]

Det er stor forskjell på å infinne seg med og å trives.

Du misforsto. Jeg mente at hvis en skal vente til barna er langt oppe i skolealder så vil jeg tro at barna allerede har etablert seg hos den de har bodd med - og samværsbostedet vil alltid forbli 'besøksstedet' på et vis. Så med å infinne seg mente jeg i forbindelse med hovedbosted.

[Gjest ts - lurer]

Aldri. Jeg synes barn skal ha ett hjem, ikke to.

OT, men ville du så bastant hevdet dette hvis du fant deg i en situasjon som samværsforelder selv, eller er det faktisk slik at du har prøvd ut dette i praksis?

TS

[Gjest loren]

Jeg kan kun svare fra vår erfaring.

Gutten vår var 3 år og 9 mnd da vi flyttet fra hverandre. Vi bestemte oss for å prøve 50/50, vi har samarbeidet tett med barnehagen og hadde bestemt oss for at ordningen ved minste tegn til adferdsendring skulle tas opp og evt endres. Bestemte oss også for å uansett prate rundt det etter noen mnd for å se hvordan vi alle tre syntes det fungerte, selvfølgelig med hovedfokus på hvordan sønnen vår hadde det.

Hos oss fungerer det fint, vi bor nære hverandre, og skal bo nærmere når jeg får kjøpt leilighet etter endt studie.

Jeg tenker at kommunikasjon, fleksibilitet og det å lytte til barna er det viktigste.

Og for all del ikke sett små barn i lojalitetskonflikter i fht foreldrene sine.