Gjentatte mareritt hos barn

[AnonymBruker]

Hei!

Lurer på om det er noen som har råd til oss, og som har vært borti det samme...

Vi har en aktiv, flott og svært oppegående gutt på 8 år som siden november har slitt med gjentatte mareritt.

Det har gått så langt nå at han er kjempredd for å sovne i tilfelle drømmene kommer tilbake. Det hjelper lite om vi ligger sammen med han, eller om han ligger inne hos oss, eller om han får ligge på sofaen nede i stua (har prøvd det meste...) Han drømmer ikke drømmen hver natt, men er så redd for at den skal komme at ikke tør å gå inn på rommet sitt alene.

Han har ikke problemer på skolen, eller fritida. Har masse venner, er blid og fornøyd på dagene (dog i det siste veldig trøtt, siden dette går utover nattesøvnen)

Han snakker masse med oss om dette, og jeg er overbevisst om at dersom det var noe han hadde slitt med, så hadde han fortalt dette. Han forteller oss alt som regel og er veldig åpen.

De to siste nettene har vi prøvd en drømmefanger, og han har ikke drømt - men han er hellig overbevisst om at dette kun er flaks - og er fortsatt redd for å legge seg.

Nå i jula har det jo gått på et vis, han har ikke sovnet før vi har lagt oss - og da etter å ha ligget lenge sammen med oss og snakket og snakket og snakket... men nå begynner skolen - og jeg ser jo at dette ikke går lenger. Han trenger jo å sove godt.

Vurderer å ta kontakt med lege/helsestasjon snarest... men var bare nysgjerrig på om noen her har opplevd det samme med sine barn - og hva dere gjorde?

På forhånd takk!

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg selv barn, så sånn sett har jeg ikke vært i den samme sitasjonen. Men jeg ville kontaktet fastlege og fått henvisning til BUP.

Jeg har kun gode erfaringer med dem, det kan jo selvfølgelig komme veldig an på, men jeg har som sagt det. Noe som er litt relativt er at besteveninnen min fikk i 2.klasse på barnskolen døds-angst, altså hun var redd for å dø. Derfor hadde hun veldig problemer med nattesøvnen, siden ja, hun trodde hun kom til å dø hvis hun sov eller når hun sov. Dette kom bare når hun skulle sove/legge seg. Hun ble da henvist til BUP hvor hun ved hjelp av samtaler kom "til bunns" i det, og fikk søvnen tilbake, tilslutt ble det helt borte.

Jeg har også slitt mye med mareritt i ung voksen alder, pågrunn av noen traumatiske opplevelser jeg hadde som yngre, men som satt fast helt inn i margen og som totalt ødela nattesøvnen min, etter at jeg tok det opp med en psykiater og fikk arbeidet meg igjennom det er det helt borte.

Også litt off topic: Vil avsluttningsvis bare si at det ikke er noe "skam" å få henvisning til BUP, det trenger ikke å bety at det er noe psykisk galt i det heletatt, noen ganger trenger man bare litt hjelp til å komme igjennom ting, at flinke mennesker spør de riktige spørsmålene og kan hjelpe deg igjennom sitasjonen. Jeg selv et ett bevis på dette, gikk sporadisk, men fast hos psykiater på BUP i 7 år. Pga. traumatiske opplevelser jeg måtte jobbe meg igjennom, samt hjelp til å takle min livssituasjon. Ikke èn gang i løpet av disse årene har min psykiske helse blitt sett på som en potensiell diagnose innen psykiatri. Jeg trengte rett og slett bare noen med kompetanse som ikke var blandt mine nære relasjoner å snakke med.

[Especially]

Jeg hadde det sånn som barn. Utviklet lakenskrekk/fikk soveangst og hadde angstanfall hver natt. Vet ikke om det er sammenheng, men... På meg gikk det bare over etter noen år..

[AnonymBruker]

Faren min døde da jeg var 6, og jeg sleit med mareritt etter at han døde. Jeg drømte masse ekle drømmer om døden. Jeg hadde mange venner og ble godt tatt i mot i klassen osv.

Hele dagen gikk jeg rundt og gruet meg til natten, og da mørket falt på ble jeg veldig redd. Jeg turte nesten ikke å sove, og prøvde å gjøre alt for å holde meg våken gjennom natten mens jeg lå i sengen. Jeg sovnet alltid på en eller annen måte, og våknet med et rykk pga mareritt.. Jeg kan fortsatt huske hvor livredd jeg var for å sove, og hvor sliten jeg var om dagen fordi jeg brukte så mye energi på å grue emg til natten, og også fordi jeg aldri sov godt...

Mamma prøvde jo selvfølgelig diverse ting. At jeg sov på rommet til søster, hun kjøpte en figur til meg av en engel som hun mente ville hjelpe meg mot mareritt osv.. Men ingenting hjalp. En natt fikk jeg sovemedisin, og da sov jeg som en stein. Hun ville ikke gi meg det mer, men jeg mase og maste om det hver eneste kveld.

Etterhvert begynte jeg hos psykolog, og gikk hos han noen dager i uka fram til jeg gikk i 6.

Nå elsker jeg og sove, og er ikke plaget av mareritt mer enn folk flest.

[AnonymBruker]

Det kan hjelpe å prate om drømmen eller skrive ned drømmen. Lag en god avslutning på drømmen.

[Gjest obligatorisk]

Slik hadde JEG det ofte da jeg var liten - og det var HELT forferdelig!! Var redd for å legge meg pga frykten for mareritt. Hvis jeg ser tilbake på det nå, føler jeg egentlig ikke det var så mye som kunne hjulpet meg. Jeg hadde mareritt cirka 1 uke i strekk et par ganger i året. Bare pass på at du holder ungen unna voksen TV. For min del var det nok TV + film som var årsaken til marerittene!

[AnonymBruker]

TS:

Tusen takk for svar:)

Ja tror nok vi skal ta en tur til legen. Denne siste uka har vi snakket mye om at han skal øve seg i "å ta kontroll over drømmen", og prøve å dikte en slutt på den selv. Han får det "litt til" sier han på morgenen, men er fortsatt redd for å legge seg. Han har fått det for seg at det "hjelpemidlet" han dikter opp, ikke kan brukes mer enn en gang, så han ligger i timesvis å prøver å finne på nye måter å vinne på.

Det han drømmer om er at det kommer hender opp bak sengen og slår han og drar han i beina. De vokser og vokser og de slår til han ikke klare å puste. Både jeg og faren får så vondt av han, og håper at dette snart løser seg.

Han bedyrer at han aldri har blitt slått av noen (det var jo mine første tanker, at han ble plaget av noen), men tror han snakker sant. Han forteller oss vanligvis alt, og er veldig ærlig og åpen.

-Kanskje BUP kan hjelpe, dersom dette ikke går over. Og det er SELVFØLGELIG inget nederlag å få henvisning til BUP! Jeg tenker at alt som kan hjelpe, er et gode. Er lærer, så har sett hjelpen BUP kan gi fungere for mange barn og unge.

Igjen takk for at dere svarte.

[acna]

Stakkars gutt

Jeg hadde selv mye mareritt i den alderen, og de kunne fortsette selv om jeg var våken.

Jeg var veldig ømfintelig for filmer og historier, da spesielt like før liggetid. Hvis jeg hørte om noe trist, så drømte jeg det. For meg var det veldig viktig med en rolig avslutning på dagen, da i form av høytlesning, synge sanger, prate om morgendagen. Dette for å prøve og styre drømmene slik de ble positive.