Å leve med en som er alvorlig syk

[AnonymBruker]

Min samboer er alvorlig syk og prognosen er usikker, kanskje ett år eller fem igjen å leve. I hverdagen prater vi bare saklig om det, om nye prøver og hvilken spesialist han bør oppsøke, hvordan hans formen er, om det vil dukke opp en donor en dag...

Dette er noe vi må forholde oss til, men når jeg blir alene noen timer blir jeg så trist og tårene bare renner. Jeg klarer ikke tanken på å miste han, men vet at morgendagen er usikker, jeg kan jo dø før han hvis livet endrer seg, og alt vi har er dagen i dag.

Vi har bare vært sammen under ett år, og han ble syk etter et halvt år. Vi bruker mye tid sammen men har også alenetid, siden han fungerer rimelig greit i hverdagen nå. I dag ville han utsette å ringe en spesialist, han måtte våkne litt først og jeg ville ikke presse han. Han ringte ikke. Vet at de prøvene han skal gjennom nå, kan vise tegn til forverring av sykdommen og selv om han sier at han er klar for det, har jeg en anelse om at han gruer seg likevel, naturlig nok. Min rolle er egentlig bare å være der for han og ikke verken mase eller prate for mye sykdom, men bare holde rundt han, være kjæresten hans, vennen hans og samboeren hans.

Han ble veldig usikker og det virket som han trakk seg unna meg når han fikk diagnosen. Han var i risikogruppen, men likevel kan man ikke forvente å bli syk... Men etter en stund ble vi trygge på hverandre igjen til tross for sykdom og prognoser.

Jeg vet ikke hva jeg vil med denne tråden, men føler meg ganske alene mange ganger. Det er vanskelig å prate om det til venninner og familie, helst vil jeg ikke si noenting så lenge alt går så bra som det gjør nå. Noen vet imidlertid at han er syk, men det er ikke en samtale man har bare for å prate om sykdom...

Det eneste jeg i grunnen vet, er at vi skal ta vare på hver dag vi har sammen. Resten kan ingen planlegge. Jeg prøver å vise meg sterk overfor han også, men inni meg gråter jeg ofte når jeg er alene eller etter at han har sovnet om kvelden. Jeg har googlet og lest alt jeg finner om sykdommen og sykdomsforløpet, men det gjør meg bare enda mer fortvilet selv om jeg føler jeg må vite det. Jeg har bare fortalt han at jeg har lest om det, men ikke om detaljer. Det blir for sterkt, for skremmende.

Mange av dere klager på detaljer og menn som ikke rydder, det samme problemet har vi her i huset, men det blir bare små bagateller som ikke er å bry seg med. Ta vare på kjærligheten og hverandre, en dag blir de fleste av oss alene når den ene faller fra. Da er det for sent å tenke på alle dagene som bare forsvant... (jeg har også lest det før og ikke tatt det til meg, men nå ser jeg bare de store linjene og ikke alle bagatellene)

Jeg har jobbfri i dag og har planer om å gjøre ting hjemme, men ble bare sittende og se ut av vinduet med et vell av triste følelser. Nå har halve dagen gått, men kanskje jeg får gjort litt av alt jeg planla. Senere kommer han hjem, og han vet at jeg har grublet hvis ingenting er blitt gjort av det jeg hadde som mål å gjøre i dag.

Det er bare så j.... hardt å være sterk når jeg har mest lyst å dra dyna over hodet og helst sove. Er i underskudd på søvn siden jeg har tenkt og grublet etter at vi har lagt oss og han har sovnet. Halve natta har ofte gått til å tenke og sortere tankene.

Dette ble langt, jeg trenger ikke trøst, men vet at det er viktig å sette ord på ting. Nå er jeg bare glad fordi det går bra så langt og setter pris på hver dag vi har sammen.

[Ananas.]

Uff.. Det høres ikke lett ut. Håper du har noen du kan prate med som står litt utenfor, venner, familien din eller en psykolog.

Samtidig høres det ut som det kanskje er på tide at dere prater litt "dypere" om det, dette må jo være veldig tungt for dere begge, og selv om det er tungt så kan dere kanskje være hverandres beste støtte.

Ta vare på alle dagene dere får sammen, det er vondt å miste noen for tidlig, så nyt livet dere har sammen mens dere kan. Husk at det er de gode minnene du kommer til å huske, og de er en kjempetrøst å ha senere. Jeg mistet noen som var veldig viktig for meg, og nå, noen år etterpå er det alt det positive som gir trøst når ting er tunge.

Skap gode minner, ta vare på hverandre, og finn noen å snakke med så du får tømt hodet ditt litt.

[Havbris]

Ja - finn noen å snakke med slik at du får tømt deg - noen som kan lytte.

Det er nok mye som settes i perspektiv når man står i en slik situasjon som du/dere gjør. Mye blir uvesentlig og kommer i bakgrunnen - og alt det som betyr noe får større plass. Det er en dyrkjøpt erfaring - men jeg er sikker på at disse perspektivene vil bli viktige for deg også i fremtiden. Del opplevelser og gode samtaler og fyll tiden med det som betyr aller mest - kjærlighet og omsorg!

[AnonymBruker]

Han vil nok forstå om du forlater han, kanskje han vil det selv også om han isolerer seg. Det er normalt blant døende.

[Leksie]

Han vil nok forstå om du forlater han, kanskje han vil det selv også om han isolerer seg. Det er normalt blant døende.

er det noen som har NEVNT at hun vil gå fra han!?

[Havbris]

Han vil nok forstå om du forlater han, kanskje han vil det selv også om han isolerer seg. Det er normalt blant døende.

Jeg leser ikke ut av innlegget hennes at hun ønsker å forlate ham. Tvert imot skriver hun at hun ønsker å stå ved hans side. Jeg tror ikke hun vil svikte kjæresten sin i den situasjonen de er i nå.

[AnonymBruker]

Han vil nok forstå om du forlater han, kanskje han vil det selv også om han isolerer seg. Det er normalt blant døende.

Han isolerer seg ikke etter det første sjokket og vi prater ofte om sykdommen, men på en saklig måte. Når ord ikke strekker til holder vi rundt hverandre. Han er ikke døende, ikke mer enn jeg eller du er det... Per i dag går det bra, men prognosen er verre.

Jeg vet ikke hvem jeg skal prate med om akkurat dette, men kjenner en veldig okay kvinnelig prest som tilbyr samtaler, ikke bare om gravferd og død men om livets utfordringer.

Takk for svar dere andre. Setter pris på det.

Ts

[AnonymBruker]

er det noen som har NEVNT at hun vil gå fra han!?

Jeg leser ikke ut av innlegget hennes at hun ønsker å forlate ham. Tvert imot skriver hun at hun ønsker å stå ved hans side. Jeg tror ikke hun vil svikte kjæresten sin i den situasjonen de er i nå.

Noen ganger blir det enklere å kutte strengen enn å vente de årene fram til han går bort.

Du vil spare deg selv for en hel del tid og energi, samtidig vil det ikke føles så for jævlig og sorgen når han er borte.

Jeg er sikker på at han vil forstå om hun velger å gå fra han.

Han vil ikke trenge å tenke på at han forlater noen heller, og kan bearbeide tankene med at han går mot slutten lettere også!

[AnonymBruker]

Jeg leser ikke ut av innlegget hennes at hun ønsker å forlate ham. Tvert imot skriver hun at hun ønsker å stå ved hans side. Jeg tror ikke hun vil svikte kjæresten sin i den situasjonen de er i nå.

Takk. Da tolket du det riktig.

Jeg er klar over at han kan prøve å skyve meg bort, men han vet at jeg allerede er dypt involvert følelsemessig, og vi er enige om å være sammen og vi håper bare på det beste fremover. Nå har jeg satt i gang med det jeg planla å gjøre i dag, det hjalp å skrive litt her.

ts

[AnonymBruker]

Noen ganger blir det enklere å kutte strengen enn å vente de årene fram til han går bort.

Du vil spare deg selv for en hel del tid og energi, samtidig vil det ikke føles så for jævlig og sorgen når han er borte.

Jeg er sikker på at han vil forstå om hun velger å gå fra han.

Han vil ikke trenge å tenke på at han forlater noen heller, og kan bearbeide tankene med at han går mot slutten lettere også!

Er du en ensom sjel som vil dø alene uten venner, kjæreste og familie du da?

[muttra]

sitat ananas: Uff.. Det høres ikke lett ut. Håper du har noen du kan prate med som står litt utenfor, venner, familien din eller en psykolog. sitat slutt

ville bare si at det er flere som er mulig å snakke med som fastlegen, en på barne og familie kontoret i kommunen, en innen kirken - det er mange en kan finne tillit nok til til å bruke som søppelbøtte for tunge triste tanker

og det som er bra med slike tanker er at når en har fått satt ord på de overfor et annet menneske så blir de nesten borte noe som kan hjelpe på søvnen og det fine med desse er at de har taushetsplikt så du ikke risikerer at tankene dine blir spredt rundt

du kan ikke ta vare på han om du brekker først

for at du skal vere sterk når han trenger deg sterk så må du ta vare på deg selv og dine egne behov og egen helse fysisk og psykisk, da kan dere skape minner og ta vare på hverandre

ønsker dere alt godt

[AnonymBruker]

sitat ananas: Uff.. Det høres ikke lett ut. Håper du har noen du kan prate med som står litt utenfor, venner, familien din eller en psykolog. sitat slutt

ville bare si at det er flere som er mulig å snakke med som fastlegen, en på barne og familie kontoret i kommunen, en innen kirken - det er mange en kan finne tillit nok til til å bruke som søppelbøtte for tunge triste tanker

og det som er bra med slike tanker er at når en har fått satt ord på de overfor et annet menneske så blir de nesten borte noe som kan hjelpe på søvnen og det fine med desse er at de har taushetsplikt så du ikke risikerer at tankene dine blir spredt rundt

du kan ikke ta vare på han om du brekker først

for at du skal vere sterk når han trenger deg sterk så må du ta vare på deg selv og dine egne behov og egen helse fysisk og psykisk, da kan dere skape minner og ta vare på hverandre

ønsker dere alt godt

Takk. :)Jeg har tenkt litt på å prate med presten. Hun virker veldig okay, og tilbyr samtaler om livets utfordringer eller hvis man trenger noen å prate med. Å prate med familie og venninner blir for vanskelig, siden jeg ikke har lyst å bli for personlig når det ikke er bare meg det gjelder, men også han og hans krav på diskresjon.

ts

[Pene sko...]

Skap gode minner, ta vare på hverandre, og finn noen å snakke med så du får tømt hodet ditt litt.

This!

Gjør de siste leveårene til noe som er verdt å minnes, som du kan se tilbake på med et smil om munnen uten anger. Når han forsvinner fra deg skjer det med flagget til topps.

Det vil alltid være ting du føler du har uoppgjort i ettertid. Vær uttømmende mens han er tilstede, så får du mindre som gnager i sinnet ditt når den tid kommer.

Til sist er det viktig å huske at det ikke finnes noe riktig eller galt på dette området, og du skal unngå å peke på deg selv som skyldig for alt du tror er uoppgjort.

[Havbris]

Takk. :)Jeg har tenkt litt på å prate med presten. Hun virker veldig okay, og tilbyr samtaler om livets utfordringer eller hvis man trenger noen å prate med. Å prate med familie og venninner blir for vanskelig, siden jeg ikke har lyst å bli for personlig når det ikke er bare meg det gjelder, men også han og hans krav på diskresjon.

ts

Jeg synes det høres lurt ut å ta imot tilbud om samtaler. Du trenger en ventil som også kan møte deg profesjonelt - og som ikke er kjæresten din eller andre mennesker du har relasjoner til! Da får du et eget "rom" der du ikke trenger å tenke over hva du sier.

[Sailor]

Skulle ønske jeg kunne gi deg en stor klem

Jeg håper virkelig at det går bra til slutt. Stay strong.

[Gjest Anonym]

Min samboer er alvorlig syk og prognosen er usikker, kanskje ett år eller fem igjen å leve. I hverdagen prater vi bare saklig om det, om nye prøver og hvilken spesialist han bør oppsøke, hvordan hans formen er, om det vil dukke opp en donor en dag...

Dette er noe vi må forholde oss til, men når jeg blir alene noen timer blir jeg så trist og tårene bare renner. Jeg klarer ikke tanken på å miste han, men vet at morgendagen er usikker, jeg kan jo dø før han hvis livet endrer seg, og alt vi har er dagen i dag.

Vi har bare vært sammen under ett år, og han ble syk etter et halvt år. Vi bruker mye tid sammen men har også alenetid, siden han fungerer rimelig greit i hverdagen nå. I dag ville han utsette å ringe en spesialist, han måtte våkne litt først og jeg ville ikke presse han. Han ringte ikke. Vet at de prøvene han skal gjennom nå, kan vise tegn til forverring av sykdommen og selv om han sier at han er klar for det, har jeg en anelse om at han gruer seg likevel, naturlig nok. Min rolle er egentlig bare å være der for han og ikke verken mase eller prate for mye sykdom, men bare holde rundt han, være kjæresten hans, vennen hans og samboeren hans.

Han ble veldig usikker og det virket som han trakk seg unna meg når han fikk diagnosen. Han var i risikogruppen, men likevel kan man ikke forvente å bli syk... Men etter en stund ble vi trygge på hverandre igjen til tross for sykdom og prognoser.

Jeg vet ikke hva jeg vil med denne tråden, men føler meg ganske alene mange ganger. Det er vanskelig å prate om det til venninner og familie, helst vil jeg ikke si noenting så lenge alt går så bra som det gjør nå. Noen vet imidlertid at han er syk, men det er ikke en samtale man har bare for å prate om sykdom...

Det eneste jeg i grunnen vet, er at vi skal ta vare på hver dag vi har sammen. Resten kan ingen planlegge. Jeg prøver å vise meg sterk overfor han også, men inni meg gråter jeg ofte når jeg er alene eller etter at han har sovnet om kvelden. Jeg har googlet og lest alt jeg finner om sykdommen og sykdomsforløpet, men det gjør meg bare enda mer fortvilet selv om jeg føler jeg må vite det. Jeg har bare fortalt han at jeg har lest om det, men ikke om detaljer. Det blir for sterkt, for skremmende.

Mange av dere klager på detaljer og menn som ikke rydder, det samme problemet har vi her i huset, men det blir bare små bagateller som ikke er å bry seg med. Ta vare på kjærligheten og hverandre, en dag blir de fleste av oss alene når den ene faller fra. Da er det for sent å tenke på alle dagene som bare forsvant... (jeg har også lest det før og ikke tatt det til meg, men nå ser jeg bare de store linjene og ikke alle bagatellene)

Jeg har jobbfri i dag og har planer om å gjøre ting hjemme, men ble bare sittende og se ut av vinduet med et vell av triste følelser. Nå har halve dagen gått, men kanskje jeg får gjort litt av alt jeg planla. Senere kommer han hjem, og han vet at jeg har grublet hvis ingenting er blitt gjort av det jeg hadde som mål å gjøre i dag.

Det er bare så j.... hardt å være sterk når jeg har mest lyst å dra dyna over hodet og helst sove. Er i underskudd på søvn siden jeg har tenkt og grublet etter at vi har lagt oss og han har sovnet. Halve natta har ofte gått til å tenke og sortere tankene.

Dette ble langt, jeg trenger ikke trøst, men vet at det er viktig å sette ord på ting. Nå er jeg bare glad fordi det går bra så langt og setter pris på hver dag vi har sammen.

Jeg føler med deg... jeg er i samme situasjon som deg - føler at det er vanskelig å snakke om prognosen med noen- om sykdommen i seg selv også... pleier også å sitte og lese på nettet om dette-

Vil bare gi deg en klem:)

[AnonymBruker]

Det høres ikke lett ut. Håper dere får mange fine dager og år sammen framover!

Kanskje det finnes en støttegruppe for pårørende av folk som har sykdommen? Der kan man sikkert finne andre med mange av de samme bekymringene og tankene.

[Aurora M.]

Å prate med den presten synes jeg høres ut som en veldig god idè.

Jeg mistet min kjære for endel år siden. Nå var det en litt annen situasjon fordi han var lam fra halsen og ned de siste årene (før han ble dødssyk), så jeg var på en måte "godt rustet" til å takle alle utfordringene i forhold til sykdom og lidelse.

Likevel er det jo en enorm overgang fra alt dette til det å innse at han faktisk skulle dra fra meg.

Det som holdt meg oppe gjennom alt, var bl.a at jeg fant min egen måte å koble av på, i naturen. Det er enormt viktig at du tar ekstra godt vare på deg selv også oppi dette! Du ligger allerede våken og grubler og er i underskudd på søvn. Det blir ikke bedre om 2 år for å si det sånn..

Hvis du skal holde gjennom alle de utfordringene som ligger foran deg som pårørende, og ikke bli en belastning for han, så må du finne ditt eget "rom" hvor du kobler fullstendig av fra alt som heter sykdom og prognoser. Du må også finne en plass du kan lufte dine tanker omkring det som skjer.

Men det aller viktigste er at du lærer å ta en dag av gangen. Ting vil aldri bli aldri helt som forespeilet likevel, hverken når det gjelder "gangen i det" eller dine egne og hans reaksjoner. Alt dette må du bare ta etterhvert som det kommer, og det er bare et spill av krefter å prøve å foregripe begivenhetenes gang. Alt godt til dere!

[Gjest Gudrun]

hei. ja det er trist, høres trist ut. men verst er det jo for han. Du kan bare støtte han, hjelpe han med daglige gjøremål o.l. snakke med han, lytte. så lenge det er liv, er det håp:) så det er ikke vits i å grave hode i sanden. uansett har dere minnene, eller du, om det blir deg som må sitte igjen. Minner er selve livet, og er kjærligheten sterk nok, har du minnene å leve videre på, resten av livet. Alt godt har en ende, her på jorden. Slik er det desverre. Men gi han hvor mange klemmer du kan, og for all del, vær overbærende med han om han blir vanskelig og lei!

mvh Gudrun