Ny "flamme"

[Gjest frustrert]

Jeg har vært singel i snart 5 år nå, og er alenemor til en gutt som er nesten like mange år. Selv er jeg 23.

Jeg har periodevis vært aktiv på datinga, og i perioder har jeg ikke kunnet tenke meg å finne en ny mann. Nå i høst har det vært 7 aktuelle kandidater.

Problemet mitt er at jeg lett kan bli betatt, men der stopper det. Jeg utvikler sjeldent dypere følelser. OM sterkere følelser kommer er fellesnevneren at det er i noen jeg ikke får. Dermed vil jeg ha det jeg ikke kan ha, viser det seg at jeg kan få det avtar interessen.

Er de for "på" mister jeg også interessen.

Grunnen til at jeg skriver det ovenstående er for at jeg tror det kan ha en betydning i det jeg egentlig ønsker svar på.

Jeg har nå møtt en ny mann. Vi har daglig kontakt på sms, og vi har vært på noen få dater. Han virker til å være utrolig snill, og det at jeg har barn fra før syns han er helt ok. Allerede nå har han fortalt at han føler han er i ferd med å bli forelsket, og en slik uttalelse skremmer vettet av meg. Jeg er på ingen måte "der" ennå,og jeg er usikker på om jeg vil bli det. Når sånne utsagn kommer så tidlig begynner jeg å lure på om det er MEG han sier dette til, eller om han kunne fått de samme følelsene for hvem som helst.

Jeg har som nevnt vært gjennom noen dateperioder i mine år som singel, og hver gang har jeg følt kjapt når jeg visste dette ikke ville bli til noe fra min side. Slik er det ikke helt nå. Sms'er fra ham får meg til å smile, jeg gleder meg til vi møtes, tenker mye på ham. Kan faktisk se for meg en framtid med ham. Men jeg føler meg ikke forelska??

Jeg er ikke betatt på samme måte som jeg har vært i de som ikke viste noen stor interesse for meg, eller de som kun var ute etter èn ting.

Det jeg da ønsker tilbakemelding på er om noen har noen formening om hva dette kan bety? Hvorfor føler jeg ikke det jeg tror jeg burde føle? Eller er det jeg som har et feilaktig syn på hva det vil si å være forelska?

Opplever jeg det hele slik jeg gjør på grunn av at jeg i dette tilfellet kan slappe av, ettersom jeg vet hva han mener og føler om meg?

Eller kan det skyldes at jeg er så lei av singellivet, at nå tar jeg hva som helst?

Er det noen som kjenner seg litt igjen, og som vil dele egne erfaringer?

[Testosteron]

"Hvorfor føler jeg ikke det jeg tror jeg burde føle? Eller er det jeg som har et feilaktig syn på hva det vil si å være forelska?

Opplever jeg det hele slik jeg gjør på grunn av at jeg i dette tilfellet kan slappe av, ettersom jeg vet hva han mener og føler om meg? Eller kan det skyldes at jeg er så lei av singellivet, at nå tar jeg hva som helst?"

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. Det virker ikke som du er forelsket - ihvertfall ikke "stup-forelsket", men du liker jo tydeligvis fyren, og det kan jo være en begynnelse.

Det virker definitivt ikke som du "tar hva som helst". Du har jo vært single i fem år.

Jeg tror du bare skal fortsette å bli kjent med ham, så får du bedre grunnlag for å avgjøre om du og han bare skal være venner eller noe mer.

[Gjest Gjest]

Siden du ikke er forelsket burde du ikke innlede et forhold bare fordi du liker han.

Dette vil også være å lure mannen om han er forelsket i deg.

Hvordan var det med mannen du fikk barn med? Hvilke følelser hadde du da?

Klarer du sammenligne?

[Gjest TS]

Takk for svar begge to!

Dere har nok rett i det dere sier, at det ikke er forelskelse, men jeg føler likevel det er mer enn vennskap. Jeg føler jeg allerede er glad i mannen, men usikker på hvilken måte jeg er glad i ham på.

Det kan vel også nevnes at jeg nok er redd for å binde meg, og at det er med på å gjøre det hele vanskelig.

Men, jeg har i alle år hørt at den dagen jeg treffer "den rette" vil jeg ikke være i tvil og da vil all redsel fordufte...

Til du som spurte om exen min som jeg har barn med.

Jeg var stormforelska. Klarte hverken spise eller sove, tenkte ikke på annet. Men det var da også i midten av tenårene, og han var min første.

Det hele gikk over etter hvert, og da det ble slutt var jeg ikke lei av den grunn. Hadde det ikke endt med at jeg var blitt gravid ville jeg neppe opplevd det som vanskelig i det hele tatt.