Menn som sier A men ikke B...

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen et par år, og samboere snart ett år når han nå høytidelig gikk ned på kne og fridde for 2 md siden. Han kjøpte forlovelsesringer og familie og venner har blitt behørlig informert, hvorpå alle er glade på våre vegne, og vi er ganske så ny-forelsket selv igjen også :-).

MEN, når jeg tar opp emne "bryllup" så blir det plutselig veldig vanskelig for han. Ikke fordi han har fått kalde føtter mht å gifte seg med meg, men fordi han rett og slett ikke orker å ta stilling til hvor/når/hvordan osv. Det er altså det praktiske som er litt vanskelig for han - selv om jeg har sagt jeg gjerne tar meg av den biten (det er jo ikke unaturlig).

De første ukene la vi litt løse planer, og han var med på den biten. Selvom ingen bestemte noen dato snakket vi om vår/sommer 2013. Men nå klarer han ikke helt ta stilling til dette heller...

Jeg får "gode råd" av venner som sier man skal bare sette i gang og ordne og planlegge, så dukker han nok opp til vielsen... men jeg er veldig i mot å gi ultimatum, eller "presse på" noen det å gifte seg!

For ordens skyld så kan jeg legge til at vi begge er over 40, ikke har barn å ta hensyn til og ingen av oss har vært gift før. Vi er altså ingen fjortiser ;-). At han har fått kalde føtter og ombestemt seg er jeg også overbevist om ikke er tilfelle. Vi har snakket om dette, og har planer for fremtiden osv. Kommunikasjonen er ganske god føler jeg. Men når det kommer til dette med å sette dato - og nå til og med årstall for bryllup så blir det plutselig vanskelig.

Han har alltid vært av den formening at man ikke behøver å gifte seg for å leve sammen resten av livet, men har skjønt at det betyr noe for meg å gjøre dette. Han har derfor antagelig fridd mest for min del (selvom jeg ikke har sett mannen så forelsket på lenge, lenge :-)

Har noen erfaringer med menn som blir som guttunger når det gjelder å ta litt viktige avgjørelser som dette? Selvfølgelig er det individuelt, men for å få ut litt av min frustrasjon så skriver jeg her i håp om noen gode råd/kloke ord :-)

Problemet er altså i utgangspunktet at vi vil begge gifte oss, men er uenige om hvor lenge en skal vente, og han evner heller ikke å klare å komme med noe fornuftig utover "time will show". Jeg vil ikke sette noen ultimatum, men burde jeg? Er det slik at en skal gå rundt å vente til mannen i det hele tatt blir KLAR for å snakke om det?? I så fall så er verden enda mer merkelig enn jeg trodde...Det var jo tross alt han som fridde.

[Gjest Blondie65]

Kanskje dere skal bli enige om HVA SLAGS bryllup dere skal ha først? Er mannen f.eks. klar over at man må bestille et kirkebryllup i god tid for å få plass i kirken? Eller er det ikke så farlig med kirke, det er byfogden som gjelder. Eller skal vielsen foregå på en strand i syden? Eller ...

Tror det er lettere å bli klar for en dato hvis en vet hva en skal, hva som er kostnadsrammen (nok et viktig spørsmål) osv.

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen et par år, og samboere snart ett år når han nå høytidelig gikk ned på kne og fridde for 2 md siden. Han kjøpte forlovelsesringer og familie og venner har blitt behørlig informert, hvorpå alle er glade på våre vegne, og vi er ganske så ny-forelsket selv igjen også :-).

MEN, når jeg tar opp emne "bryllup" så blir det plutselig veldig vanskelig for han. Ikke fordi han har fått kalde føtter mht å gifte seg med meg, men fordi han rett og slett ikke orker å ta stilling til hvor/når/hvordan osv. Det er altså det praktiske som er litt vanskelig for han - selv om jeg har sagt jeg gjerne tar meg av den biten (det er jo ikke unaturlig).

De første ukene la vi litt løse planer, og han var med på den biten. Selvom ingen bestemte noen dato snakket vi om vår/sommer 2013. Men nå klarer han ikke helt ta stilling til dette heller...

Jeg får "gode råd" av venner som sier man skal bare sette i gang og ordne og planlegge, så dukker han nok opp til vielsen... men jeg er veldig i mot å gi ultimatum, eller "presse på" noen det å gifte seg!

For ordens skyld så kan jeg legge til at vi begge er over 40, ikke har barn å ta hensyn til og ingen av oss har vært gift før. Vi er altså ingen fjortiser ;-). At han har fått kalde føtter og ombestemt seg er jeg også overbevist om ikke er tilfelle. Vi har snakket om dette, og har planer for fremtiden osv. Kommunikasjonen er ganske god føler jeg. Men når det kommer til dette med å sette dato - og nå til og med årstall for bryllup så blir det plutselig vanskelig.

Han har alltid vært av den formening at man ikke behøver å gifte seg for å leve sammen resten av livet, men har skjønt at det betyr noe for meg å gjøre dette. Han har derfor antagelig fridd mest for min del (selvom jeg ikke har sett mannen så forelsket på lenge, lenge :-)

Har noen erfaringer med menn som blir som guttunger når det gjelder å ta litt viktige avgjørelser som dette? Selvfølgelig er det individuelt, men for å få ut litt av min frustrasjon så skriver jeg her i håp om noen gode råd/kloke ord :-)

Problemet er altså i utgangspunktet at vi vil begge gifte oss, men er uenige om hvor lenge en skal vente, og han evner heller ikke å klare å komme med noe fornuftig utover "time will show". Jeg vil ikke sette noen ultimatum, men burde jeg? Er det slik at en skal gå rundt å vente til mannen i det hele tatt blir KLAR for å snakke om det?? I så fall så er verden enda mer merkelig enn jeg trodde...Det var jo tross alt han som fridde.

Jeg har ingen gode råd å komme med, men jeg er på en måte litt i samme situasjon som deg. Vi er noe yngre da, i midten av 20-årene. Har vært sammen i snart 8 år. Alt er bra, vi har vært samboere i over to år nå, og for 1 1/2 år siden så fridde han. Hver gang bryllup blir nevnt blir han veldig fraværende. Og det er som du sier ikke det at han har fått kalde føtter, han bare vil ikke ta stilling til det. Han har sagt at han ikke bryr seg om ekteskap og bryllup, men farsken, han fridde jo! Jeg vil gjerne vite når ca. han ser for seg at vi gifter oss. "Haster det sånn??" får jeg bare tilbake. Nei, det haster ikke, men såklart gleder jeg meg. Jeg ønsker heller ikke å presse eller å påtvinge noe. Har spurt flere ganger om han virkelig vil dette, men joda, han vil sier han. Jeg har foreslått 2014, det er lenge til, men han sier bare akkurat det samme som din. "Time will show".

Greit at vi ikke snakker det ihjel og at ting ikke haster, men... DET VAR DA FOR POKKER HAN SOM FRIDDE.

[AnonymBruker]

Ja da, vi snakket de første par ukene om dette, og vi er faktisk enige om det meste - til og med budsjett. Opprettet til og med en sparekonto. Hmm, jo mer jeg skriver desto mer begynner jeg å synes det høres mistenkelig rart ut selv...

[AnonymBruker]

Ja da, vi snakket de første par ukene om dette, og vi er faktisk enige om det meste - til og med budsjett. Opprettet til og med en sparekonto. Hmm, jo mer jeg skriver desto mer begynner jeg å synes det høres mistenkelig rart ut selv...

AV over her. Det samme gjorde vi. Vi er helt enige om hvor og hvordan og hvor mye. Men når det kommer til dato, år eller i det hele tatt ti-år så blir han helt fjern.

Igjen, det var han som fridde. Om man ikke er klar, så frir man ikke

[AnonymBruker]

TS her. "Godt" å høre det finnes flere menn som ikke klarer å ta stilling til sånt - selvom jeg jo egentlig synes det hele er trist.

[AnonymBruker]

TS her. "Godt" å høre det finnes flere menn som ikke klarer å ta stilling til sånt - selvom jeg jo egentlig synes det hele er trist.

AB her igjen. Jeg hadde forstått det om jeg presset han til å fri, eller om jeg maste og maste og maste og maste og maste om brudekjoler, farger, servise, blomster og alt mulig slikt, men jeg spør når han kan TENKE seg å gifte seg. Å få en sur "Haster det??" tilbake er IKKE kult når det var HAN som fridde. Det er utrolig feigt. Jeg føler meg nesten litt lurt.

[AnonymBruker]

AB her igjen. Jeg hadde forstått det om jeg presset han til å fri, eller om jeg maste og maste og maste og maste og maste om brudekjoler, farger, servise, blomster og alt mulig slikt, men jeg spør når han kan TENKE seg å gifte seg. Å få en sur "Haster det??" tilbake er IKKE kult når det var HAN som fridde. Det er utrolig feigt. Jeg føler meg nesten litt lurt.

TS her. Klart en føler seg litt lurt. Hvor lenge er det siden han fridde? Selv synes jeg 2 md er litt vel lenge når man ikke kan klare å få presset frem et årstall. Jeg spøkte med at den som venter på noe godt - venter til slutt forgjeves, og at denne jenta ikke ville sitte med hendene i fanget og vente til han var klar. Ikke når det er han som har fridd! Jeg kjenner jeg blir irritert og varer det i lange dryg er jeg ikke sikker på om det er en sånn mann jeg vil ha...

[AnonymBruker]

TS her. Klart en føler seg litt lurt. Hvor lenge er det siden han fridde? Selv synes jeg 2 md er litt vel lenge når man ikke kan klare å få presset frem et årstall. Jeg spøkte med at den som venter på noe godt - venter til slutt forgjeves, og at denne jenta ikke ville sitte med hendene i fanget og vente til han var klar. Ikke når det er han som har fridd! Jeg kjenner jeg blir irritert og varer det i lange dryg er jeg ikke sikker på om det er en sånn mann jeg vil ha...

Vi har vært forlovet i 1 1/2 år nå. Det første året snakket vi ikke så mye om det fordi vi begge var klar over at det foreløpig ikke kunne bli pga. usikker bosituasjon og økonomien. Men nå ligger alt til rette for å gifte seg innen de 3 neste årene. Det vet han, og det vet jeg. Jeg får en mer og mer ekkel magefølelse på at når dagen kommer og vi skal gifte oss så ender han opp med å ikke ville likevel. Da sier han "Jeg fridde jo, såklart jeg vil". Ja, det merker jeg...

Har du spurt han rett ut hvorfor han ikke klarer å ta stilling til når dere skal gifte dere?

[AnonymBruker]

Ja det har jeg. Han er av natur en type som ikke har hastverk med noe som helst egentlig. Så svaret er enkelt og greit at det jo ikke haster med det første. Og det er jeg enig i. Det HASTER jo ikke, men jeg vil svært gjerne ha et årstall å forholde meg til. Når han spør meg hvorfor jeg MÅ det, så kan jeg jo ikke svare annet enn at jeg vil vite når jeg kan begynne å glede meg... Har jo ingen annen grunn egentlig.

[Anglofil]

Min mann var litt sånn, og det jeg fant ut at hvis det skulle bli noe av så måtte jeg gjøre grunnarbeidet, så fikk han noen alternativer å velge mellom. Han syntes nemlig det å f.eks finne sted hvor vi skulle gifte oss og ha festen var ganske kjedelig. Uansett, jeg fant f.eks fem steder jeg kunne tenke meg, han fikk da velge, og hvis han ikke likte noen av dem fikk jeg finne nye.

For ham var det i grunn ikke så viktig hvordan og når det skjedde, bare at det skjedde. Ikke alle synes planlegging og den typen ting er like gøy, og siden jeg synes det var det tok jeg ansvaret. Jeg var nøye på at han skulle være med å bestemme, men jeg tror egentlig han bare var glad til som slapp å styre for mye. Han hadde nok med å holde nervene i sjakk.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Min mann var litt sånn, og det jeg fant ut at hvis det skulle bli noe av så måtte jeg gjøre grunnarbeidet, så fikk han noen alternativer å velge mellom. Han syntes nemlig det å f.eks finne sted hvor vi skulle gifte oss og ha festen var ganske kjedelig. Uansett, jeg fant f.eks fem steder jeg kunne tenke meg, han fikk da velge, og hvis han ikke likte noen av dem fikk jeg finne nye.

For ham var det i grunn ikke så viktig hvordan og når det skjedde, bare at det skjedde. Ikke alle synes planlegging og den typen ting er like gøy, og siden jeg synes det var det tok jeg ansvaret. Jeg var nøye på at han skulle være med å bestemme, men jeg tror egentlig han bare var glad til som slapp å styre for mye. Han hadde nok med å holde nervene i sjakk.

Mvh Yvonne

TS her. Trodde igrunn det var smart jeg også, og vi er som sagt enige om hvor og hvordan vi vil ha det, men i det siste har det vært svært så vanskelig for han å komme med så mye som et årstall. Han har klare formeninger om hvordan han også ønsker det - og vi er enige der. Også det at jeg gjør det meste av planleggingen. Men for han er det ikke viktig om det er om 2, 3, 4 eller 5 år, og vil heller ikke gi noen indikasjon annet enn at "time will show". Og det er jo litt irriterende når man er på andre siden av 45...

[AnonymBruker]

TS her igjen. Ser at innleggene mine kan være litt tvetydige her men det er altså slik at ukene etter forlovelsen og frieriet så var han veldig ivrig og vi snakket om steder, type vielse og til og med rablet ned gjestelister. Men det var altså ingen snakk om dato annet enn at han ønsket å vente ett år. Dette var jeg jo enig i, men når jeg har tatt det opp nå angående hvilket år siden det jo tar litt tid å planlegge, booke lokaler osv, så ble det plutselig vanskelig å ta stilling til. Så det er nå han ikke helt klarer å forholde seg til dette. I begynnelsen så han til og med på brudekjoler på nett med meg, og foreslo at jeg skulle gå å prøve med et par venninner etter jul. Derfor blir jeg jo litt satt ut nå da...

[Anglofil]

Vel, da synes jeg kanskje du bare skal sette en dato, eventuelt foreslår si tre stykker og be ham velge. Det var faktisk slik jeg gjorde det. Han valgte den han likte best, og jeg tror egentlig han bare var glad til. Min mann var også ivrig i starten, men så dabbet det mer og mer av, og jeg tror nok ikke det er så uvanlig.

Mvh Yvonne

[CeeCee]

Jeg hadde funnet et par datoer, sjekket om kirke/ fogd e.l. var ledig, og bedt han velge. Hvis han da hadde nektet hadde jeg levert ringen tilbake og bedt han fri når han hadde planer om å gifte seg med meg. Slik vinglemann hadde jeg ikke orket å være forlovet med!

Når man frir spør man "Vil du gifte deg med meg?" Ikke "Vil du gifte deg med meg engang i fremtiden hvis jeg får lyst?" Det er vel bare 14iser som forlover seg for å være forlovet? Voksne folk forlover seg for å gifte seg innen 1-2 år.