Sønnen til mannen min

[AnonymBruker]

Vi er en liten familie på 4. Den består av meg, mannen min, vårt fellesbarn på 3 mnd og hans sønn på 12 år som er hos oss annen hver helg og en gang i uken. Min mann jobber veldig mye så for det meste er sønnen med meg. Jeg er i 20-årene og min mann er i 30 årene. Moren til min stesønn er i 50-årene (vet ikke om alderen vår er relevant, men ok å nevne). Får ofte tlf fra min stesønn enten han er hjemme hos moren eller hvis han endelig er med sin far for en gangs skyld at han heller vil være med meg. Jeg er ofte på besøk hos venner, på kafe med venner, restaurant med venner eller shopping med venner. Dette vil han være med på, og han er alltid hjertelig velkommen til å være med oss

Jeg har merket at han ikke er den skarpeste kniven i skuffen og lite lærevillig. Han vet heller aldri hvilket årstall vi er i, hvilken måned vi er i og han kan ikke 5*4. Det prøvde jeg å lære han i nesten 1,5 time uten at han forstod. Sitter gjerne med han i 5-6 timer og hjelper han med 1-2 skoleoppgaver. Jeg er ikke personen som sier svaret rett ut - jeg vil at han skal tenke selv slik at han klarer å løse oppgaven "på egenhånd", men med hjelp av meg hvor jeg stiller oppfølgingsspørsmål så jeg VET at han forstår det han gjør. Han har selv sagt at hver gang han gjør lekser med meg så lærer han mye mer enn det han gjør på skolen eller hjemme med moren sin. Jeg har fått tillatelse fra min mann å oppdra han; å vaske hender før middag, å vaske hender etter toalettbesøk, pusse tenner morgen og kveld, skifte sokker og undertøy hver dag og ikke gå med de samme klærne i 1-2 uker i strekk. Klærne skal heller ikke være skitten eller hullete og man skal alltid være "ren og pen". Dette er noe han ikke har lært i hjem nr 1, så jeg har lært han dette. Jeg har også kjøpt klær til han for over 4000 kr fordi han alltid går med hullete, skitne og for små klær når han kommer til oss som han har brukt i mangfoldige dager så de lukter vondt. Han blir mobbet på skolen, så jeg tenkte at da har de i hvert fall en mindre grunn til å mobbe han når han går med ordentlige klær (selv om de alltid finner en grunn til å mobbe, men han har faktisk fått mange komplimenter for de nye klærne sine).

Det jeg lurer litt på er om han muligens ikke får så mye oppmerksomhet hjemme hos moren. Vil overhode ikke prate stygt om henne og jeg har enorm respekt for henne som har klart å oppdra alle barna sine (som ikke har samme far, altså det er kun 1 av barna som er min manns) alene. Jeg har heller ingen å sammeligne han med utenom min venninnes 8 år gamle sønn og han er mye skarpere, roligere og mindre oppmerksomhetssyk enn min manns 12-åring, men det kan jo være en tilfeldighet. Så jeg spør dere som har barn fra 10-13 år om hvordan deres barn er? Kan gi eksempler på hvordan min manns sønn er. Vil gjerne ha svar på om det er jeg som bekymrer meg for mye og at dette er helt normalt.

Han stiller 10000 spørsmål i løpet av en dag. Man skulle tro han var lærevillig når han stiller så mange spørsmål, men det er ikke lærerike spørsmål - det er spørsmål som: "hvorfor har du på deg høye sko?" "hvorfor ser du på tv?" "hvorfor sitter du på dataen?" "hvorfor skal du være med *navn på venninner*" "hvorfor skifter du bleie på *navn på vår sønn*?" "hvorfor har *navn på vår sønn* på seg ulldress?" "hvorfor har *navn på vår sønn* på seg hvite sokker?" "hvorfor har du pels på jakken din?" "hvorfor er jakken din svart?" og sånn går det HVER eneste dag, hvert minutt. Jeg må innrømme at jeg blir litt "sprø" av og til, men dette viser jeg ikke. Er dette normalt? Han er bare nysgjerrig?

I dag hadde jeg besøk av 4 venninner som han aldri har møtt før. De har ikke sett vårt felles barn siden fødsel og det var derfor de kom på besøk. De dullet, koste og tok bilder av vårt felles barn. Da var sønnen til mannen min rask med å dra frem både album av seg selv som liten baby og kom med replikker som "se hvor søt jeg var" o.l Han pratet om seg selv non-stop. De pratet også om hvor smart sønnen vår var som gjorde det ene og det andre og da kom sønnen til mannen min med kommentarer som: "Jeg lærte *ditten og datten* på 1 mnd" "Jeg klarte *ditten og datten* da jeg var 7 år" osv. De var på besøk for å treffe mitt barn, prate om fødsel, mammarollen o.l som de selv sa. Det ble såpass "gale" og ingen kom til ordet, at min mann tok med sønnen sin ut på tur i 2 timer fordi ingen kom til i samtalen. Dette er ikke første gangen heller. Hver gang han er med meg og mine venninner så stiller han disse evige spørsmålene til alle mine venner "hvorfor *ditten og datten*" og vi får ikke pratet normalt fordi han skal spørre om alt og prate om seg selv.

Hva skjer? Er han helt normal og det er bare jeg som bekymrer meg for mye? Eller er han oppmerksomhetssyk og vi må gi han mer/mindre oppmerksomhet? Noen forslag, trenger han hjelp til noe? Takk hvis det er noen som gidder å lese

[AnonymBruker]

Kan hende han har ADHD? Søk etter symptomer på nettet.

[Labello]

Jeg har ikke noe svar til deg på det du lurer på, det hele virker veldig spesielt, og kanskje du kan ta kontakt med skolesystemet han er i, for å høre hva de mener om utviklingen hans?

Og, jeg må bare si; du virker som en fantastisk stemor!!! Stå på, håper du finner ut det du ønsker, og får en løsning

[Gjest Martine]

Jeg har ingen barn selv, men kjenner igjen oppførselen du beskriver hos mitt 11 år gamle søskenbarn. Hun har blitt plaget mye på skolen, og faren hennes er alkoholiker. Hun har alltid vært et spesielt barn. Når hun er sammen med meg spør hun alltid om alt mulig rart, og hun kan bli ganske slitsom. Hun er enebarn og har alltid vært glad i oppmerksomhet. Hvorfor hun er som hun er vet jeg ikke, men regner med det bare er personligheten hennes. Hun er utrolig skarp, og til tider veslevoksen, men til tross for dette har hun lærevansker på skolen.

Kan ikke svare på spørsmålene dine, men skjønner hva du mener. Kanskje han "vokser til" etter hvert, han er jo enda veldig ung

[Gjest pajas]

Jeg vet man ikke skal "stille diagnose" på internett, men jeg syns han minner veldig mye om min gutt med asperger syndrom. Men det er vanskelig når man ikke vet hvordan det er hos moren der. Noe der kan også trigge denne oppførselen. Men ta feks det med klær. Hjemme kan sønnen være veldig rigid med klær, mat you name it. Så han har til nå stort sett bare gått med joggebukser. Hele tida, i bursdager og alt. Hjemme spiser han veldig ensformet. Så kommer han til min mamma. Da kan hun plutselig få på han finere klær og da spiser han plutselig mat han aldri spiser hjemme. Altså ser det/ høres det da ut som at det er vi foreldrene som ikke gir han valgene med andre klær og variert mat hvis man ikke kjenner gutten godt og vet hvordan det henger sammen. Han lager seg sine egne slags regler og skjemaer i hodet, og da sier og gjør han en ting hjemme, en ting på skolen, en ting hos mine foreldre. Egentlig ganske merkelig....

MEn uansett er det kanskje vanskelig for dere å gjort noe med det ang stesønnen din.. Dvs, moren og faren må begge være enige hvis han skal utredes. Men hvordan går det faglig på skolen?

Sønnen min er forresten veldig smart iblant på visse ting, når han har sin egen konkrete og firkanta måte å se på verden. Da kan han komme med de utroligste kommentarer. Men sånne ting du beskriver "hvorfor kjører vi bil? Hvorfor må vi i butikken? Hvorfor drikker du?", det virker ikke som han ser sammenhengene der. Og på skolen går det ganske dårlig faglig. Som du sier så kan vi sitte i timesvis å prøve å lære han relativt enkle saker, men uansett hvordan vi gjør det, og hvor godt vi viser og forklarer, så tar det tid. Det er akkurat som han bare ikke forstår der heller..

[AnonymBruker]

Gutter på 12 år kan ikke sammenlignes med jenter på 12 år. Gutter "henger" litt igjen i modenhet.

Men det kan være at han føler at sammen med deg så får han oppmerksomhet - og det liker han. Slik du skriver så får han tydeligvis ikke så mye fra sine egne foreldre.

Vet ikke hvor mye du innlemmer han i "storebror" rollen. Kanskje det kan få han til å vokse litt? og få litt ansvar for lillesøskenet sitt?

"Nå som du er storebror kan du".. etc.. la han få følelsen av å være nettopp den store storebroren.

Godt å lese at du tar deg så godt av stesønnen din som du gjør. DET vil du få masse igjen for når han blir voksen.

[Gjest Gjes]

Hvorfor er sønnen så lite hos sin far når mor helt tydelug ikke har kapasitet eller resurser nok til barna?

[Gjest Gjest]

Har ikke svar på spørsmålet ditt, men må si at du virker som en fantastisk stemor )

[AnonymBruker]

Jeg har en stesønn på 13 og prøver å sammenligne litt her. Når jeg ser stesønnen min sammen med sine jevnaldrende venner så tenker jeg at han nok ikke er den som har kommet lengst i modningsprosessen, han virker litt yngre enn dem, så han er ikke bråmoden eller ekstremt langt framme for alderen.

Stesønnen min var på spørre-om-1000-rare-ting-nivået da han var rundt åtte år. Det hender han gjør det ennå, men da som fleip og tull. Han kan ofte være oppmerksomhetssyk, og jeg gir han masse oppmerksomhet når det passer sånn. Men når det ikke passer (hvis jeg har venninner på besøk) så sier jeg ifra om at "nå skal jeg prate litt med vennene mine, slik som du pleier å prate med dine venner". Det skjønner han, og da trekker han seg litt unna og lar oss skravle litt.

Han er flink i matte, men sliter i norsk. Likevel skal det ikke mye forklaring til før han skjønner nye ting. Han kan kanskje ha problemer med å huske disse nye tingene, men han forstår akkurat der og da og kan løse oppgavene sine alene, men trenger kanskje å spørre på nytt om samme greie et kvarter etterpå til en lignende oppgave.

I vårt tilfelle er det nok også sånn at det er jeg som stemor som gir gutten mest oppmerksomhet. Ikke fordi foreldrene ikke bryr seg, men mor jobber veldig mye og far er litt distre og får ikke alltid med seg at sønnen søker oppmerksomhet. Gutten oppnår nok lettere oppmerksomhet fra meg, så han søker til meg for å spille sammen på 123spill.no eller få hjelp til skolearbeid eller skravle om ting han interesserer seg for.

I allefall: Jeg synes din beskrivelse av gutten på 12 år høres litt bekymringsverdig ut. Jeg ville snakket med far om dette og spurt om man i det minste kunne snakket med helsesøster på skolen. Hva sier lærerne? Noen har vel plukket opp dette?

Trine

[Gjest Gjest]

Ville tenke på autistiske trekk med en gang. Asberger ligger i samme rettningen.

Fastlege og henvisning til habiliteringestjenesten i kommunen. PPT kan også legge ved sin utalelse. De sammarbeider med skole.Habiliteringstjensten vil lage en utredning og forhåpentlig få hjelp ut fra diagnosen. Dette med diagnose utløser hjelpeordninger. Det er jo dette din mann har betalt skatt for, ikke sant? Hans sønn har krav på hjelp og far har allerede vært med å betale hjelpen.Kontakt PPT og fastlege først. Ikke sikkert fastlegen kjenner til dette så mye men ikke gi dere. PPt kan sende til habiliteringen. Det kreves litt innsats fr foreldre. Det blir mye lettere etterpå. Dette er viktig for livet videre med utdannelse,jobb og bolig. Det finnes hjelp å få ang.dette om en har behov.

Skriver dette ut fra at jeg kjenner noe til dette. Skulle det ikke være noe så er det ikke noe.Ikke gi dere om det først blir nei til utredning. Skolen har sikkert også sine tsnker rundt gutten.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Gutten er lite flink faglig. Jeg mener at leksene skal være nøye gjort slik at læreren forstår, så når han skriver slurvete og uforståelig så ber jeg han viske det ut og skrive på nytt igjen. Han slurver sånn når han gjør leksene på egenhånd og ingenting er riktig.

Jeg tror han liker å være med meg fordi jeg er såpass "streng" som jeg er. Han har sagt før at jeg er streng, men jeg tror han forstår at det er fordi jeg bryr meg om han. Han får ikke spise kebab, kjøpe-pizza/hamburger og slike ting hos oss. Her er det fisk og grønnsaker, hjemmelaget pizza, kylling o.l. Han er også vandt til å spise is til frokost. Faren synes det er ok med is til frokost, mcen mat o.l, mens jeg sier at han heller kan vente til kveldingen kommer så kan vi alle sammen kose oss med is. Hos moren har han ganske så frie tøyler. Han får spille spill som har 18års grense og det har han fått lov til siden han var 8-9 år.

Faren har heller ikke ressurser nok til å ha han. Han jobber veldig mye for å få betalt ned det som skal betales ned. Om 1 år er økonomien bedre slik at han slipper å jobbe så mye. Jeg skulle gjerne hatt gutten, men jeg har vår 3 mnd gamle sønn å ta meg av i tillegg til at jeg studerer. Så det hadde blitt litt mye for meg når han trenger såpass mye oppmerksomhet.

Han er kjempestolt over å være storebror. Til nå har han vært yngst. Når vi er ute får han alltid trille, han får skifte bleie hvis han vil det, han får leke og kose med han og han får holde han når han vil det. Jeg sier ofte: "Nå skal vi på tur med storebror" "Nå skal storebror få lov å skifte bleie på deg, så heldig du er for storebror er virkelig flink til det " "Skal storebror få kle på deg i dag?" osv. Han synes i hvert fall det er veldig kjekt.

Kan også nevne at han har vært i prat med psykolog og i brevet vi fikk stod det at han hadde problemer med følelser.

[AnonymBruker]

Det var skolen som mente at han skulle til psykolog. Ellers hadde nok han aldri dratt dit. Det var først i år han kom seg til psykolog (nettopp pga skolen). En gang i uken så drar han med lærere for å fiske, gå turer i en hel dag o.l i stedet for å være på skolen, mens moren og faren sier at dette er fordi "han er bare sånn". Har prøvd å ta det opp med faren at det er jeg er bekymret for gutten, men han bare avfeier det og sier at guttungen er helt fin.

[vinterspeil]

Her synes jeg dere burde kontakte skolen og be om utredning. Det er vel PPD som gjør det mener jeg.

Har ingen andre enn du reagert på dette før? Kanskje er gutten bare forferdelig understimulert, men dersom det er noe annet som er årsaken til hans oppførsel så er det jo veldig greit for alle parter å få vite hva - og hvordan ting kan legges tilrette for å få en bedre hverdag.

Lykke til

Edit: så først nå at han går hos psykolog og er en hel dag alene med lærer. Da må han vel allerede ha blitt utredet og de har funnet "noe"? Å ha 1:1 på skolen krever nok en eller annen form for diagnose tenker jeg? Kan det være noe far har glemt å fortelle deg?

Endret 31. desember 2011 av vinterspeil

[Gjest as-mamma]

Hjemme kan sønnen være veldig rigid med klær, mat you name it. Så han har til nå stort sett bare gått med joggebukser. Hele tida, i bursdager og alt. Hjemme spiser han veldig ensformet. Så kommer han til min mamma. Da kan hun plutselig få på han finere klær og da spiser han plutselig mat han aldri spiser hjemme. Altså ser det/ høres det da ut som at det er vi foreldrene som ikke gir han valgene med andre klær og variert mat hvis man ikke kjenner gutten godt og vet hvordan det henger sammen. Han lager seg sine egne slags regler og skjemaer i hodet, og da sier og gjør han en ting hjemme, en ting på skolen, en ting hos mine foreldre. Egentlig ganske merkelig....

Vet du, da jeg leste dette begynte jeg nesten å gråte. Min AS-sønn er også slik, og hans far mener at jeg ikke "gjør jobben min" som mor, da guttungen ikke har "fine nok" klær, for når han er hos far, kler han seg finere, mens hjemme er det joggebukser. Jeg er faktisk bare glad for at han nå finner seg i å skifte joggebukse når den er skitten. Tidligere måtte jeg "snikvaske" og tørke i trommelen buksene hans om natta uten at han visste det.

Så takk til deg som skrev innlegget, det gjorde veldig godt å høre at det er flere enn oss som har det slik. :-)

[Gjest besøk]

Synes du virker som en flott stemor

Dersom gutten virkelig har en hel dag i uka for seg selv med en lærer, virker det da veldig merketlig om han ikke har noen som helst diagnose? Sånne ting pleier ikke å organiseres om man ikke har en spesifikk og tungtveiende grunn.

Er dette snakk om den "vanlige", offentlige skolen?

Lykke til!

[GammelKaktus]

Wow, du er en bedre stemor enn meg