Sønnen min på 20 gjør ingenting

[AnonymBruker]

Mor på 50 her, jeg er ekstremt bekymret for min sønn på snart 21 som ser ut til å ha bestemt seg for å kaste bort livet sitt og plante seg ned foran datamaskinen time etter time etter time...

Han har alltid hatt en god del venner, fullførte videregående og dro rett i forsvaret, alt gikk så bra. Så fikk han lærlingplass, og mistrivdes veldig, så han tilslutt ikke møtte opp på jobb, resultatet ble at han mistet lærlingsplassen. Alt dette skjedde veldig fort, han bodde i en leilighet rett ved lærlingplassen som han leide.

Nå har han null intekt, og kan ikke betale for leie, jeg og faren hans har betalt nå siste måneden. Så nå har han flyttet inn hos meg, jeg og barnefaren er skilt. Barnefaren bor et godt stykke unna.

Jeg fatter ikke hva som skjedde, han søker ikke jobber, og prøver ikke å finne seg en ny lærlingsplass. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han VIL liksom ingenting! Og hvis jeg maser eller blir gir streng beskjed om at dette ikke kan fortsette blir han bare sur. Jeg fatter ikke hva gutten har tenkt, å sitte der på rommet å råtne bort?

Jeg vet ikke hva jeg skal eller kan gjøre. Ta han med til psykolog? Vurderer å bare ta vekk dataen hans, men vet at han vil bli rasende da. Noen som har vært i lignende situasjon og har noe som ide om hvordan jeg kan hjelpe han å komme på bena igjen?

Det som jeg føler er jo at dette er noe jeg ikke kan fikse for han heller, kan ikke sette meg ned å skrive jobbsøknader for han, han må greie å ordne noe selv her i livet.

Jeg er helt rådvill.

[Gjest "gjest"]

Du lot ham flytte heim igjen???

[Gjest strykebrett]

Kanskje si opp internett? Da vil han i alle fall bli nødt til å gå ut av huset for å komme seg til biblioteket og sånn.

Han føler seg sikkert udugelig siden han ikke har noen jobb eller skikkelig utdanning, men det hjelper jo ikke på selvfølelsen at han bare sitter inne. Så han kan nok trenge en form for spark bak så han kommer seg ut av selvmedlitenheten.

[AnonymBruker]

Jeg lot han flytte hjem ja, hva skulle han eller gjort? Bodd på gata?

Ja, han er nok veldig lei seg innerst inne. Han trenger nok et slags kraftig spark i baken, men jeg vet ikke helt hvordan. Er redd jeg kan gjøre det vondt verre. Han er veldig innesluttet og følsom gutt, alltid vært, så jeg vet ikke helt. Jeg har vært rimelig forbanna ja, og vi har hatt samtaler med faren tilstedet og alt mulig. Han sier han vil ha seg jobb og alt det der, men gjør jo ingenting.

[skruf]

Seriøst?? Sønn på 21 som fortsatt bor hjemme? På tide å kaste han ut av ut av redet snart!

Spark i baken....jo, du kan begynne med å be han finne seg en jobb og egen plass å bo! Seriøst, jeg vedder en femmer på at du fortsatt vasker klærne hans og har middagen klar...

Har du lyst på en svigerdatter og barnebarn engang i fremtiden? Hvilken kvinne vil bli sammen med en mammadalt som bor hjemme og blir oppvartet....?

[Gjest Cosette]

Kan han være deprimert?

[AnonymBruker]

Blir lei meg å lese at dere synest det er unormalt at en på 21 fortsatt bor hjemme.

Jeg er en jente på 21 som fortsatt bor hjemme. Men det på grunn av psykiske problemer. Har bodd 2 år for meg selv men flyttet hjem igjen. For meg var det godt å ha en plass å komme til når alt ikke gikk som det skulle. Jeg hjelper til hjemme, og er på utkikk etter jobb.

Jeg vet det er en forskjell på å faktisk lete etter jobb, og hjelpe til hjemme - enn å ikke gjøre det. Men sånn som trådstarter sin sønn oppfører seg, gjorde jeg også i begynnelsen. Jeg har forstått at jeg ikke kan bo hjemme så mye lenger, men sånn som det er nå så har jeg ikke noe annet valg.

Synes dere at jeg skulle bodd på gata også?

Trådstarter - Så fint at du lot sønnen din flytte hjem igjen, det satt han nok sikkert pris på, selv om det kanskje ikke virker sånn. Kanskje han er utbrent og/eller deprimert? Har du spurt han om det? Jeg innså selv at noe måtte gjøres med min situasjon, men det tok tid før jeg gjorde det. Prøv å få din sønn til å innse at han må gjøre noe med livet sitt, ellers kommer han ingen vei. Det hjelper iallefall ikke å kjefte og å bli sur. Sett deg ned med han, spørr han om hva som er galt, hvordan han har det. Din sønn høres ut som meg i fortiden. Jeg ble kjempesur når mamma ble sur og sto å kjeftet på meg at jeg måtte gjøre noe med livet mitt - når det jeg egentlig trengte var masse omsorg. Lykke til - jeg håper at det ordner seg for sønnen din

[Anglofil]

Seriøst?? Sønn på 21 som fortsatt bor hjemme? På tide å kaste han ut av ut av redet snart!

Spark i baken....jo, du kan begynne med å be han finne seg en jobb og egen plass å bo! Seriøst, jeg vedder en femmer på at du fortsatt vasker klærne hans og har middagen klar...

Har du lyst på en svigerdatter og barnebarn engang i fremtiden? Hvilken kvinne vil bli sammen med en mammadalt som bor hjemme og blir oppvartet....?

Har du egentlig lest hva trådstarter skriver? Sønnen har jo bodd for seg selv, men har nå flyttet hjem igjen. Dette handler ikke om å være mammadalt, men at man antagelig kommer i en personlig krise og trenger hjelp. Jeg kjenner meg igjen fordi det har hendt min mann, men er da langt fra mammadalt. Han flyttet ut igjen så fort han fikk hjelp og ble sammen med meg. Jeg skal si deg han hatet det, han følte det både nedverdigende og skamfullt, men noen ganger har man kanskje ikke noe valg.

Til ts:

Jeg tenker også at han nok kanskje er deprimert, og da er det viktig at han får hjelp. Det siste jeg ville gjort var å kaste ham ut på gata. Kanskje man skal kontakte fastlegen, slik at han kan få videre behandling hvis det er noe han sliter med?

Mvh Yvonne

Endret 31. desember 2011 av Yvonne

[Gjest Nuppdupp]

kan hende han ble mobbet på lærlingplassen og føler lite motivasjon? .. prøv å snakk om jobb på en positiv måte. prøv å tilnærme deg på samme måte. alle stenger seg ved kjeft. kanskje han sier hva som er galt hvis du gjør dette over tid? jeg tror det

[Gjest Gjest]

Jeg er selv 18 år og har hatt ekstreme psykiske problemer siden jeg gikk i andre klasse på barneskolen. Da ble jeg tvunget inn på diverse terapauter og psykologers kontor, i håp om at de fikk noe ut av meg. Jeg er selvbelært på området om psykiske problemer, men kan ekstremt mye. Det er nok ikke depresjoner om det skjedde såpass fort. Det nærmeste det kan være er periodisk depresjon, som da ikke er så veldig galt, men kan holde ham nede en liten stund. Det å tvinge ham til å gå til noen slags terapi er noe av det værste du kan gjøre. Det vil nok gi ham et inntrykk av at du synes noe er galt med ham. Det var helt rett av deg å la ham vite at du er der som støtte ved å la ham flytte inn.

Hadde det vært meg i den posisjonen han nå er i, uten allerede psykiske problemer ville jeg, først og fremst, vært takknemlig for at du slapp meg inn, uansett om jeg fortalte deg dette eller ikke. Jeg ville nok ha stått imot all slags tvang (Er da tross alt voksen!), men respektert deg om du ba om å få prate stille og rolig i en time eller to når det passet for meg, mellom to klokkeslett som du setter. Sørg nå for å holde stemningen nedstemt og at det ikke ender i kjefting eller noe som helst sånt, og prat med ham om det. Vis ham at du bryr deg.

Ja, vi ungdommer er vanskelige. Én ting du skal vite er at vi ikke er vanskelige fordi det er sånn vi er, men fordi det er reaksjoner på ting som sjokkerer da vi enda ikke har lært oss helt å takle slikt.

Lykke til.

[Gjest badeand1]

Blir lei meg å lese at dere synest det er unormalt at en på 21 fortsatt bor hjemme.

Jeg er en jente på 21 som fortsatt bor hjemme. Men det på grunn av psykiske problemer. Har bodd 2 år for meg selv men flyttet hjem igjen.

Enig. Er i samme situasjon som deg.

[Labello]

Litt off-topic. Men det er vel ikke så uvanlig å bo hjemme selv om man er 21. Mange bor hjemme under studietiden, fordi det er et helvette å komme seg inn på boligmarkedet.

[AnonymBruker]

Det er nok ikke depresjoner om det skjedde såpass fort.

Det kan da vel hende at han har slitt lenge med seg selv..?

[Gjest SemperFi]

Hva slags yrke var han lærling innenfor?

Det kan være at han ble mobbet på arbeidsplassen, var det privat lærested eller gjennom lærlingkontoret?

Om det er tilfelle av mobbing, etc MÅ dere ta det med Lærlingkontoret!

Det kan være som Cosette nevner, at han er deprimert.

Ønsker han seg tilbake til militæret? Han kan søke jobber innenfor militæret. Militæret er en fantastisk arbeidsplass og man møter folk med høy kompetanse.

Tror virkelig ikke å ta vekk PC/nett er noe særlig god ide, det er en gammel metode som absolutt ikke fungerer.

Virker ikke som du har satt deg ned for å ta en skikkelig prat med han, jeg tror han holder mye inne og er veldig lei seg.

[Maddebs]

Du lot ham flytte heim igjen???

Unnskyld meg, men ingen lukker døra for barna sine og sier "Sorry, har du flytta så får du F*** ikke komme tilbake"

til ts;

Jeg tenker som mange over her gjør at han kanskje er litt deprimert og føler seg ubrukelig i forhold til arbeid osv. Så å oppsøke hjelp er kanskje ikke så dumt?

[Gjest O___o]

Jeg synes du skal gi ham et tupp i ræva på den måten at du setter en konkret frist på f.eks 6 uker - om at har tiden fram til den gitte datoen på å finne egen bopel / jobb.

Gjør det klart at du er mer enn villig til å kjøre ham påvisning/ hjelpe til å flytte - but thats it.

Gutten er gammel nok til å ta hånd om seg selv.

[Gjest UngKalven]

Jeg er 21, og bor hjemme. For 1 år siden ville nok moren min beskrevet meg ganske likt det du gjør her.

Jeg skjønner egentlig veldig godt at han heller vil spille enn gjøre andre ting, for jeg antar det er det han gjør? Det følte jeg også før. I spill kan man oppnå annerkjennelse man kanskje ikke får i det virkelige livet. Det er veldig viktig å ha en arena der man blir sett av andre, og får respekt. Samtidig som spill er mye morsommere enn arbeid. Jeg tror mange online spill kan gi unge gutter såpass mye at de føler de ikke trenger noe annet. Jeg har vært i flere "spillbobler" jeg iblant lengter tilbake til. For det er ikke mye som slår det å være oppslukt i et spill.

Du bør nok være veldig forsiktig med å beslaglegge PCen, hvis det er der livet hans er for øyeblikket.

Det er litt rart at han tror han kan spille uten å måtte jobbe. Min mor ville ikke godtatt det. Du må på en eller annen måte gi han inntrykket av det er uaktuelt. For det må han jo forstå. Det kan hende at det er mangelen på en farsfigur som gjør at han tror han kan overkjøre deg og gjøre som han vil.

Når det gjelder jobb kan det ofte være ganske nyttesløst å sende jobbsøknader når man ikke har noe erfaring. Jeg fikk aldri jobb på den måten. Det jeg gjorde var å kontakte NAV, etter ordre fra mor.

Jeg fikk være med på et slags kurs hvor jeg møtte andre på samme alder og i samme situasjon som meg. Vi lærte å skrive søknad, CV samt at lederne for kurset ga oss psykologisk backup. Det var sosialt og en ganske avslappet stemning, ikke noe stress. Dessuten får man jo penger for å være der.

Etter å ha vært på et slikt kurs i 5-6 uker ble jeg satt ut i praksis i en butikk. Jeg jobba da gratis for butikken, men fikk penger av NAV. Det er ikke mye, men det gir erfaring i alle fall. Jeg hadde flaks, for etter 2 måneder fikk jeg jobb der.

[Gjest Gjest]

Du sier han er en følsom gutt, og sånn jeg oppfatter situasjonen, så er det stor sannsynlighet for at han er deprimert. Selv har jeg en eldre bror som har slitt litt med depresjoner og lavt selvbilde, noe som gjorde at han ble hjemme en stund uten å gjøre noe. Det som er med gutter er at de snakker ikke så åpent om ting, men holder det heller skjult. Det er sikkert noe som plager han, som har gjort at han har sluttet i jobben. Det beste du kan gjøre er å vise støtte og forståelse. Å bli sint er ingen løsning. Han har kanskje fått en liten knekk? Hjelp han å komme over den. Vis støtte, men vær streng samtidig. Blir du for "bløt" gjør du det for lett for han. Jeg skjønner at du som mor bekymrer deg, men han er fortsatt ung. 20 år er ingen alder - han har hele livet foran seg. Kanskje folkehøgskole kunne vært noe? Det viktigste er at han kommer seg bort fra PC-en og tar tak i seg selv. Jo lengre man blir sittende, jo verre blir det. Lykke til!

[AnonymBruker]

Jeg lot han flytte hjem ja, hva skulle han eller gjort? Bodd på gata?

Jeg vet det er for sent for deg, men et alternativ hadde faktisk vært å søke på sosialhjelp. Da hadde han fått til husleie og livsopphold.

Selv om han bor hos deg så har han rett til sosialstønad. Dersom dere to har kontrakt dere i mellom om at han må betale f.eks 2500 kr hjemme for å bo og spise så blir dette dekket samt at han får penger til livsopphold.

[Gjest Odd Molly]

Mor på 50 her, jeg er ekstremt bekymret for min sønn på snart 21 som ser ut til å ha bestemt seg for å kaste bort livet sitt og plante seg ned foran datamaskinen time etter time etter time...

Han har alltid hatt en god del venner, fullførte videregående og dro rett i forsvaret, alt gikk så bra. Så fikk han lærlingplass, og mistrivdes veldig, så han tilslutt ikke møtte opp på jobb, resultatet ble at han mistet lærlingsplassen. Alt dette skjedde veldig fort, han bodde i en leilighet rett ved lærlingplassen som han leide.

Nå har han null intekt, og kan ikke betale for leie, jeg og faren hans har betalt nå siste måneden. Så nå har han flyttet inn hos meg, jeg og barnefaren er skilt. Barnefaren bor et godt stykke unna.

Jeg fatter ikke hva som skjedde, han søker ikke jobber, og prøver ikke å finne seg en ny lærlingsplass. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han VIL liksom ingenting! Og hvis jeg maser eller blir gir streng beskjed om at dette ikke kan fortsette blir han bare sur. Jeg fatter ikke hva gutten har tenkt, å sitte der på rommet å råtne bort?

Jeg vet ikke hva jeg skal eller kan gjøre. Ta han med til psykolog? Vurderer å bare ta vekk dataen hans, men vet at han vil bli rasende da. Noen som har vært i lignende situasjon og har noe som ide om hvordan jeg kan hjelpe han å komme på bena igjen?

Det som jeg føler er jo at dette er noe jeg ikke kan fikse for han heller, kan ikke sette meg ned å skrive jobbsøknader for han, han må greie å ordne noe selv her i livet.

Jeg er helt rådvill.

Forstår din bekymring! Jeg tror også at han kanskje kan ha havnet i en form for depresjon. Hvis han da ikke er blitt spilleavhengig. Spilte han mye også da han fungerte normalt?

Men, siden han har vært lærling, og mistrivdes veldig, kunne han tatt kontakt med opplæringskontoret og lagt frem sin sak der. De ville da være behjelpelig med ny lærlingeplass. Forsøkte dere dette?? Uansett - vær varsom når du snakker med ham, men vær heller ikke redd for å sette krav. Noen ganger må man faktisk stille et ultimatum. Mange våkner da. Nei, du kan ikke fikse alt dette for ham. Fordi han går under begrepet voksen. (Men jeg hadde nok dyttet" litt). Jeg "beveget" meg alltid litt i bakgrunnen da min sønn (20 år)tok sine steg ut i voksenverdenen. Du kan også kontakte en familierådgiver.

Føler med deg!!!