Jeg blir så irritert på alle!

[tøydokka]

I kveld orket jeg ikke mer, og reiste fra foreldrene mine sitt hus, der hele familien feirer jul sammen. Har vært hjemme i 4-5 dager hvor vi har vært inntil 12 personer som har "bodd". Jeg er kjempeglad i foreldrene mine, men når jeg ikke får "luft" fra de og litt tid alene, så blir jeg så irritabel at jeg skammer meg over det. Helt bagatellmessige ting kan få det til å koke i meg, dette er kun et eksempel: min mor spør etter kalkunmiddag om jeg syntes vi skulle lage en gryterett av restene neste dag. Der skulle jeg bare sagt ja og ha, smilt og vært blid.. Men jeg foretrekker å spise rent kalkunkjøtt med tilbehør, og svarte at jeg ville foretrukket å spise restene uten at alt ble blandet sammen. Da begynte hun å argumentere og legge ut om hvor godt det skulle bli med gryterett med ditt og datt oppi.., og jeg tror hun egentlig hadde bestemt seg for å lage gryterett, og ville bare ha litt support for valget. Da tenkte jeg "hvorfor spørre viss hun egentlig har bestemt seg?" Kjente jeg ble så utrolig irritert, men synes ikke det var noen grunn for å reagere slik. Sånn er det med flere ting. Min far kommer stadig med typiske bedrevitende utsagn, som er feil, og nekter å innse det.. Også maser de, og overøser meg med en haug med "gode råd", om hvordan jeg skal leve livet mitt, ta vare på helsen, økonomien osv. Det går ikke an å si at man har vondt i nakken, for da får jeg et foredrag om at jeg ikke trener nok, spiser rett, går ikke nok til lege eller har feil lege.. Vet de mener det godt, og kan takle det for en dag, viss jeg vet jeg kan dra hjem til meg selv etterpå.. Men i julen skal liksom alle være sammen--hele tiden.. Blir så irritert, ofte for helt bagatellmessige ting, og det sliter meg ut når jeg er hjemme. For jeg ønsker ikke å såre noen, og går liksom rundt og anstrenger meg for å unngå å krangle og komme med kritiske kommentarer. Føler det burde være unødvendig å bruke så mye energi på å undertrykke irritasjon. Og føler meg som en dårlig datter, og har forferdelig dårlig samvittighet nå som jeg har reist. Mamma tryglet og ba om jeg ikke "bare kunne være en dag til".. Tenker og tenker på om jeg har sagt sårende ting i løpet av disse dagene hjemme, og angrer på at jeg ikke klarte å være blidere og mer hjelpsom. Har så vondt når jeg tenker på alt dette. Får ikke sove heller pga disse tankene..

Endret 27. desember 2011 av tøydokka

[Inx]

Høhøhø, du må lære deg å gi faen - sagt med sånn 90'talls norsk dramafilm stemme

[AnonymBruker]

Ring din mor i morgen og fortell henne det du har fortalt oss.

Jeg er ganske sikker på at hun vil forstå.

[Gjest Ziro]

det må være slitsomt å ha deg med i familien, bra du forlot stedet. OG det er jul, tål litt, ha det gøy istedefor å gå rundt å sutre å irritere deg for INGENTING.. det er som å be folk spørre deg om et spm også holde kjeft da de får svar fra deg, slik som moren din gjorde, ja hun ville jo diskutere det og d er helt normalt?

blir skikkelig irritert på folk som deg..... husker jeg hadde en kusine akkurat som deg, og hun ble "hatet" av de fleste i familien, også da hun skulle gifte seg synes alle synd på mannen hennes!

lykke til videre sutrtryne

[Cody]

det må være slitsomt å ha det sånn...

som inx sier " du må lære deg å gi faen med sån 90-talls filmstemme" hahah!

[Gjest UngKalven]

Også maser de, og overøser meg med en haug med "gode råd", om hvordan jeg skal leve livet mitt, ta vare på helsen, økonomien osv. Det går ikke an å si at man har vondt i nakken, for da får jeg et foredrag om at jeg ikke trener nok, spiser rett, går ikke nok til lege eller har feil lege..

Kjenner meg igjen her. Hva foreldrene mine mener og forventer av meg påvirker meg ofte mer enn jeg vil. Jeg prøver å tenke at det bare er deres meninger, men det blir liksom litt mer enn det. Og jeg føler at jeg må forholde meg til det og rette meg etter det i veldig stor grad. Vi er liksom progammert til å høre på foreldrene våre uansett.

Vet Og føler meg som en dårlig datter, og har forferdelig dårlig samvittighet nå som jeg har reist. Tenker og tenker på om jeg har sagt sårende ting i løpet av disse dagene hjemme, og angrer på at jeg ikke klarte å være blidere og mer hjelpsom. Har så vondt når jeg tenker på alt dette. Får ikke sove heller pga disse tankene..

Du er slett ingen dårlig datter. Bare det at du sitter oppe og føler skyldfølelse for noe som ikke engang er opplagt viser jo at du bryr deg veldig om familien din.

Du kan jo ringe og ta en prat med dem i morgen. Forklare hvorfor du følte irritasjon og hvorfor du var som du var. Det er jo helt naturlig at man kan føle det sånn i slike situasjoner. De har vært unge selv, så de vil forstå det.

[Gjest UngKalven]

det må være slitsomt å ha deg med i familien, bra du forlot stedet. OG det er jul, tål litt, ha det gøy istedefor å gå rundt å sutre å irritere deg for INGENTING.. det er som å be folk spørre deg om et spm også holde kjeft da de får svar fra deg, slik som moren din gjorde, ja hun ville jo diskutere det og d er helt normalt?

blir skikkelig irritert på folk som deg..... husker jeg hadde en kusine akkurat som deg, og hun ble "hatet" av de fleste i familien, også da hun skulle gifte seg synes alle synd på mannen hennes!

lykke til videre sutrtryne

Skal det her være en dårlig spøk?

[tøydokka]

det må være slitsomt å ha deg med i familien, bra du forlot stedet. OG det er jul, tål litt, ha det gøy istedefor å gå rundt å sutre å irritere deg for INGENTING.. det er som å be folk spørre deg om et spm også holde kjeft da de får svar fra deg, slik som moren din gjorde, ja hun ville jo diskutere det og d er helt normalt?

blir skikkelig irritert på folk som deg..... husker jeg hadde en kusine akkurat som deg, og hun ble "hatet" av de fleste i familien, også da hun skulle gifte seg synes alle synd på mannen hennes!

lykke til videre sutrtryne

mye av grunnen til at jeg dro var for å skåne familien for meg i frykt for at jeg kom til å "klikke"(sånn føltes det faktisk på slutten..) Jeg elsker familien min over alt på jord, og hadde blitt knust om jeg hadde såret noen. Takk for støtte for den avgjørelsen. Takk også for at du ønsker meg lykke til. Ellers var dette et lite konstruktivt svar, trolig fra et surmaget troll..

[Gjest Ziro]

hvorfor er jeg troll? fordi jeg sier ting rett ut og ikke velger å være politisk korrekt??

jeg mener at du er sutretryne og irriterende person. Glad jeg hadde en og HAR en koselig jul og er rundt dem jeg elsker! kunne det vært bedre?? nei..

Enten må jeg si "å jeg forstår deg eller, jeg føler med deg eller dittan å datten" ellers så er jeg en troll.. jeg er bare ærlig, sutretryne..

Stakkars besteforeldrene dine, du vet at det er slik gamle mennesker oppfører seg??

[tøydokka]

Stakkars besteforeldrene dine, du vet at det er slik gamle mennesker oppfører seg??

Foreldrene mine..(hvor skrev jeg noe om besteforeldre og gamle mennesker?)

[AnonymBruker]

Kjenner meg sånn igjen tøydokka.

Når noen skal komme med velmente råd, eller når noen som trossalt har levd i Xantall flere år enn meg og vet derfor alt om hele verden og hvordan jeg absolutt burde leve livet mitt. Eller når en eller annen må diskutere utdannelsa mi, eller hvordan jeg bor eller hvorfor jeg må bruke denne typen sko. Og hadde mormor levd ennå og sett skjørtet som gikk over knærne på julaften hadde hun vel fått sjokk.

Nei, det handler ikke om å være negativ. Det handler om folk som ber om din mening og så må kritisere den, folk som må klage og komentere hvordan du lever livet ditt, og familie som på en eller annen måte legger seg borti hva og hvorfor du gjør ting uten å overhodet vise hensyn til deg eller dine følelser. Samtidig forventer de at du skal sitte å nikke og smile, og være enig?

nei, noe sutredokke er du ikke. Det er bare familie som lever i sin egen verden.

Du ab som klager på ts er enten ei/en som er av de som kritiserer, elle noen som ikke har vært utfor situasjoner som gjør at man kan svare ts.

[Gjest familiemoro]

Kjenner meg igjen, jeg blir fjortis igjen hvis jeg bor hos mine foreldre noen dager. Og den fjortisen liker jeg ikke noe særlig, blir irritert over meg selv. Jeg har blitt bedre til å bite ting i meg, samtidig som at jeg også sier hva jeg mener på en ikke fullt så fjortis-måte. Jeg har en mor som ber om unnskyldning for alt og hele tiden må ha bekreftelse på at det hun gjør er riktig, hun er også underdanig min far som er den største besserwisseren på jord. Han har alltid rett og blir skikkelig sur når noen "arresterer" han eller ikke er enig med han. Morsomt! Jeg har min egen familie og vi bor enten på hotell eller leier hytte når vi er på de trakter, man lærer etter hvert.

[AnonymBruker]

Kjære TS,

Synes ikke du skal ta det så tungt. Foreldrene dine er vant med å være foreldrene dine, og du er vant med å være ungen deres, så da blir det månelyst noen ganger.

Jeg klikket så sinnsykt på min bror i jula, flere ganger, fordi han var så irriterende med sine frekke svar og kommentarer. Jeg er gravid i 7ende uke da, så jeg toler ikke mye

[Rainbow]

Alle har det vel litt sånn? Når man er mye sammen med foreldrene sine blir man litt barn igjen, og alt de sier er irriterende. Jeg bor i samma nabolag som foreldrene mine og har relativt mye kontakt til vanlig, men å sitte sammen med dem hele dagen flere dager på rad pga jul blir mye. Da irriterer alle småting og ting som er ment hyggelig.

Chatta med kjæresten og hun har det også sånn nå når hun er hjemme til jul.

Vi fant ut at det er bare noe man må leve med, og heller være glade for at vi har foreldre som bryr seg. Men det er ikke nødvendig å ha dårlig samvittighet fordi man blir irritert, det tror jeg er veldig naturlig. Man blir litt ungen deres igjen, og det blir mye mas. Er det ikke litt foreldrenes jobb å irritere barna sine? :gjeiper:

[makkapakka]

Sånn det er i de 1000 hjem det ingenting å miste nattesøvnen for

[Sophia.]

Kjenner meg godt igjen. Blir ofte veldig irritert når jeg er så tett oppå familien. Prøver som regel å bite det i meg, men noen ganger klikker jeg, og da er et ikke noe annet å gjøre enn å prøve å gjøre det godt igjen etterpå. Ta en telefon til moren din du, så forstår hun nok!

[Gjest Michelle82]

Nei, det handler ikke om å være negativ. Det handler om folk som ber om din mening og så må kritisere den, folk som må klage og komentere hvordan du lever livet ditt, og familie som på en eller annen måte legger seg borti hva og hvorfor du gjør ting uten å overhodet vise hensyn til deg eller dine følelser. Samtidig forventer de at du skal sitte å nikke og smile, og være enig?

nei, noe sutredokke er du ikke. Det er bare familie som lever i sin egen verden.

Du ab som klager på ts er enten ei/en som er av de som kritiserer, elle noen som ikke har vært utfor situasjoner som gjør at man kan svare ts.

[Gjest uAnonymBruker]

Kjenner meg godt igjen. Blir ofte veldig irritert når jeg er så tett oppå familien. Prøver som regel å bite det i meg, men noen ganger klikker jeg, og da er et ikke noe annet å gjøre enn å prøve å gjøre det godt igjen etterpå. Ta en telefon til moren din du, så forstår hun nok!

Enig med denne.

[Gjest Hannee]

I kveld orket jeg ikke mer, og reiste fra foreldrene mine sitt hus, der hele familien feirer jul sammen. Har vært hjemme i 4-5 dager hvor vi har vært inntil 12 personer som har "bodd". Jeg er kjempeglad i foreldrene mine, men når jeg ikke får "luft" fra de og litt tid alene, så blir jeg så irritabel at jeg skammer meg over det. Helt bagatellmessige ting kan få det til å koke i meg, dette er kun et eksempel: min mor spør etter kalkunmiddag om jeg syntes vi skulle lage en gryterett av restene neste dag. Der skulle jeg bare sagt ja og ha, smilt og vært blid.. Men jeg foretrekker å spise rent kalkunkjøtt med tilbehør, og svarte at jeg ville foretrukket å spise restene uten at alt ble blandet sammen. Da begynte hun å argumentere og legge ut om hvor godt det skulle bli med gryterett med ditt og datt oppi.., og jeg tror hun egentlig hadde bestemt seg for å lage gryterett, og ville bare ha litt support for valget. Da tenkte jeg "hvorfor spørre viss hun egentlig har bestemt seg?" Kjente jeg ble så utrolig irritert, men synes ikke det var noen grunn for å reagere slik. Sånn er det med flere ting. Min far kommer stadig med typiske bedrevitende utsagn, som er feil, og nekter å innse det.. Også maser de, og overøser meg med en haug med "gode råd", om hvordan jeg skal leve livet mitt, ta vare på helsen, økonomien osv. Det går ikke an å si at man har vondt i nakken, for da får jeg et foredrag om at jeg ikke trener nok, spiser rett, går ikke nok til lege eller har feil lege.. Vet de mener det godt, og kan takle det for en dag, viss jeg vet jeg kan dra hjem til meg selv etterpå.. Men i julen skal liksom alle være sammen--hele tiden.. Blir så irritert, ofte for helt bagatellmessige ting, og det sliter meg ut når jeg er hjemme. For jeg ønsker ikke å såre noen, og går liksom rundt og anstrenger meg for å unngå å krangle og komme med kritiske kommentarer. Føler det burde være unødvendig å bruke så mye energi på å undertrykke irritasjon. Og føler meg som en dårlig datter, og har forferdelig dårlig samvittighet nå som jeg har reist. Mamma tryglet og ba om jeg ikke "bare kunne være en dag til".. Tenker og tenker på om jeg har sagt sårende ting i løpet av disse dagene hjemme, og angrer på at jeg ikke klarte å være blidere og mer hjelpsom. Har så vondt når jeg tenker på alt dette. Får ikke sove heller pga disse tankene..

Jeg forstår deg veldig godt! Har det slik selv, og derfor feirer jeg jul med bare mannen.

[Nique]

Kjenner meg godt igjen i TS jeg. Derfor blir julebesøk/feriebesøk o.l holdt korte, for jeg vet at jeg vil trenger luft under vingene etter en tid sammen med min mor. Så korte, gode besøk, fremfor en uke hvor jeg etter 3 dager er klar for å legge meg under garasjeporten og lukke igjen.

Og jeg er glad i foreldrene mine, begge to, bare så det er sagt.