Mine og dine og forskjellig oppdragerstil....

[AnonymBruker]

Er i et ganske nytt forhold. Forholdet mellom meg og mannen er fint, og vi har ikke introdusert barna for hverandre.

Men nå begynner jeg å få kvaler..... Måten han beskriver sin oppdragerstil på virker veldig ulik min. Ikke at min er den eneste rette, men på meg virker det som om barna styrer HELE løpet og han overkompenserer på grunn av dårlig samvittighet.

Når jeg kjenner at jeg ikke er bekvem med dette allerede nå, før vi har kommet til det man kan kalle et seriøst forhold, bør jeg da backe ut og si takk&farvel? Man skal jo være forsiktig med å "blande" seg i andres oppdragelse, men kan nok komme til å bli oppgitt over visse ting, slik jeg ser det nå.

Jeg kjenner heller ikke barna godt, men har et positivt inntrykk av de de gangene jeg har møtt dem. Det er mer hans holdning og forståelse av ting som er ulikt min....

[AnonymBruker]

Snakk med han om dette.

[Gjest Surrehodet]

Jeg var der. Og bestemte meg for å gi det en sjanse, 3 år av livet mitt er gått til irritasjon og oppgitthet.

Tenk nøye gjennom det og diskuter det med ham, så tar du det derfra. Du kan ikke gå på kompromiss med deg selv.

[Gjest Tså]

Han er forsåvidt mottakelig for innspill, men mye går på dårlig samvittighet og det tar tid å få bukt med. Redd for å irritere meg i år som du over skrev....

[vinterspeil]

Jeg tror at uansett hvor godt man prøver så er det vanskelig å finne en fin balanse i hverdagen med dine og mine. Når du allerede merker forskjellen før dere har truffet hverandres barn så synes jeg ikke det høres lovende ut

Selv er jeg av den oppfatningen at foreldre burde holde sammen i mye større grad. Alternativt burde man finne noen som ikke kan få barn å leve med. De vil trolig "adoptere" barna bedre enn noen med egne barn.

Det siste var satt på spissen