1 barn versus flere

[AnonymBruker]

Et litt generelt spørsmål kanskje. Men er det noen som har erfaringer?

Jeg er gravid med min første, og naturlig nok kommer brede og vide tanker om fremtiden- noe som sikkert er nyttesløst, da man aldri kan planlegge!

Pr i dag frister det mest med ett barn.

Hvilke erfaringer har dere med ett eller flere barn?

[qwer]

Er selv gravid nå og har de samme tankene som deg. Det frister ikke med flere akkurat nå, men jeg tror nok at barnet vil få stor glede av søsken. Det å ha noen å leke sammen med er supert, samt det å lære seg å dele. tror at barn med søsken kan få et litt annet utgangspunkt enn alenebarn kanskje? Det krever jo mer å ha to barn men da kan de iallefall igangsette hverandre når det gjelder lek

[Gjest Gest]

Søsken er bra å ha da.... Blir litt sære de som er anene. Synes det er litt slitsomt m folk som tror verden snurrer rundt dem .. Og har hørt, men ikke selv erfart at det ike er så skummelt og alt er så mye lettere m nr 2, fødselsveien er mere oppblokket osv ... Så om bare mannen vil vil jeg ha 2

[Gjest Gjest]

Jeg har en sønn på litt over to år. Og jeg vil ikke ha flere barn. Det har ikke noe med at jeg ikke trives i mammarollen, men jeg har ikke lyst på fler :-)

[AnonymBruker]

Søsken er bra å ha da.... Blir litt sære de som er anene. Synes det er litt slitsomt m folk som tror verden snurrer rundt dem .. Og har hørt, men ikke selv erfart at det ike er så skummelt og alt er så mye lettere m nr 2, fødselsveien er mere oppblokket osv ... Så om bare mannen vil vil jeg ha 2

Jeg er alenebarn, og er hverken sær eller tror verden dreier seg om meg,

[Anglofil]

Søsken er bra å ha da.... Blir litt sære de som er anene. Synes det er litt slitsomt m folk som tror verden snurrer rundt dem .. Og har hørt, men ikke selv erfart at det ike er så skummelt og alt er så mye lettere m nr 2, fødselsveien er mere oppblokket osv ... Så om bare mannen vil vil jeg ha 2

Virkelig? Jeg vil jeg er ganske empatisk anlagt, jeg tror virkelig ikke verden snurrer rundt meg og sær? Tja, kommer an på hva man legger i det.

Som enebarn har jeg aldri lidd noen nød og jeg ønsker meg enebarn selv. Det er ikke nødvendigvis hvor mange søsken man har som teller, men også omstendighetene rundt og hva foreldrene gjør det til. Jeg har riktignok alltid vært stille og sjenert, men det var aldri et problem fordi jeg er også er vant til å være mye rundt mennesker. Jeg ser ikke på meg selv som særlig bortskjemt, og etter å ha lest litt i trådene her inne over hvor mye barn i dag får i ukelønn, søsken eller ikke, så vil jeg vil si at jeg var særdeles lite bortskjemt.

Mvh Yvonne

Endret 23. desember 2011 av Yvonne

[Gjest Delphina]

Jeg har forskjellige erfaringer med enebarn og de som har søsken. Det er veldig lett å si at enebarn er bortskjemte/egoistiske, selv synes jeg barn generelt, uavhengig søsken eller ei, kan være bortskjemte/egoistiske. Jeg kjenner flere enebarn som er så langt fra bortskjemte/egoistiske som det går an, mens jeg kjenner folk med søsken som er bortskjemte/egoistiske.

Selv tenker vi på søsken til snuppa, men det er år til det skjer. Vi velger dette fordi vi begge har søsken og kjenner den situasjonen best. Dog, vi vet nå aldri. Skulle vi bare få henne, så er det greit nok det også. Hun er ei lita solstråle.

Endret 23. desember 2011 av Delphina

[Gjest Purple Haze]

Det er naturlig å tenke at man ikke klarer å forestille seg flere barn når man er gravid med nr 1. Da er det temmelig altoppslukende og overveldende, hele greia. Og man har jo nok med den første en god stund etter fødselen. Selv er jeg veldig glad for at jeg har to. Skulle gjerne hatt flere også, men sånn ble det ikke.

Mine barn har alltid hatt veldig stor glede av hverandre, og har det fortsatt som unge voksne. Håper det fortsetter resten av livet. Og som mamma er det herlig å ha to, synes jeg. Selv vokste jeg opp som minst av to, og det er tolv år mellom oss, så jeg savnet alltid søsken. Fikk aldri noen søskenfølelse med min bror.

Om man kun vil ha et barn, er jo det helt greit. Jeg tror ikke de fleste enebarn er noe mer sære og bortskjemte enn andre barn.

[Brunhilde]

Søsken er bra å ha da.... Blir litt sære de som er anene. Synes det er litt slitsomt m folk som tror verden snurrer rundt dem .. Og har hørt, men ikke selv erfart at det ike er så skummelt og alt er så mye lettere m nr 2, fødselsveien er mere oppblokket osv ... Så om bare mannen vil vil jeg ha 2

Jeg er mor til et alenebarn og jeg kan love deg at h*n aldri har trodd at h*n er verdens navle på noe slags vis.

H*n er populær blant venner, får kjempegode referanser fra jobb, er empatisk, omtenksom, gavmild og til tider nesten for snill. Sær? Nei, ikke i det hele tatt, men det syns jeg gjest over her er som generaliserer på det viset!

Jeg er alenebarn, og er hverken sær eller tror verden dreier seg om meg,

Det er jeg helt sikker på stemmer! Bestevenninnen min er enebarn og ei veldig ok dame, så jeg tviler ikke på at du også er det!

[Mamma1]

Jeg ville ikke hatt enebarn av den enkle grunn at barna en dag skal miste foreldrene sine, og at de da ikke skal stå alene igjen.

[AnonymBruker]

Det er et faktum at mange, ikke alle, enebarn er litt selvsentrerte. Dette har med at mor og/eller far ikke har hatt noen andre barn å ta hensyn til og naturlig nok gjør alt de kan for barnet sitt.

I det voksne liv så fører dette ofte til at enebarn ikke takler det spesielt pent å bli avvist, få nei etc.

Alle mine venninner opp gjennom som har blitt sure/grinete når det ikke har passet eller jeg har sagt nei til å gjøre det de vil, de er enebarn.

Et eksempel er en venninne som jeg ikke hadde sett på en liten stund fordi vi begge hadde vært travle på hver vår kant, hun med ny kjæreste og jeg med jobb. Hun spurte om jeg ville møte henne for lunsj, men jeg svarte at det ikke passet fordi jeg skulle reise bort den dagen.

Da fikk jeg en sms med svar: "Synd når et vennskap forfaller."

Det gjelder selvfølgelig ikke alle enebarn, men noen er litt for godt vant med å få det som de vil.

[AnonymBruker]

Det er et faktum at mange, ikke alle, enebarn er litt selvsentrerte. Dette har med at mor og/eller far ikke har hatt noen andre barn å ta hensyn til og naturlig nok gjør alt de kan for barnet sitt.

I det voksne liv så fører dette ofte til at enebarn ikke takler det spesielt pent å bli avvist, få nei etc.

Alle mine venninner opp gjennom som har blitt sure/grinete når det ikke har passet eller jeg har sagt nei til å gjøre det de vil, de er enebarn.

Et eksempel er en venninne som jeg ikke hadde sett på en liten stund fordi vi begge hadde vært travle på hver vår kant, hun med ny kjæreste og jeg med jobb. Hun spurte om jeg ville møte henne for lunsj, men jeg svarte at det ikke passet fordi jeg skulle reise bort den dagen.

Da fikk jeg en sms med svar: "Synd når et vennskap forfaller."

Det gjelder selvfølgelig ikke alle enebarn, men noen er litt for godt vant med å få det som de vil.

Jeg kjenner en god del enebarn og folk som har søsken og har igrunn aldri funnet noen sammenheng med enebarn=selvsentrerte.

I min venneflokk er det to enebarn som alltid stiller opp for oss andre, hjelper til uten å kny og er svært lite ego/selvsentrerte.

Uten at det er noen generalisering overhodet, men tilfeldigvis tilfelle i vår venneflokk, er det en som er eldst i en søskenflokk på fire, og den minste i en søskenflokk på fem so

Er de særeste og mest selvsentrerte. Eldstemannen i søskenflokken på fire er den verste i så måte, og kanskje det mest egoistiske og selvsentrerte mennesket jeg har møtt.. Men enebarna har stilt opp for henne gang på gang og er tålmodige gjennom hele "meg, meg, meg" greia

[AnonymBruker]

Den mest ego personen jeg har møtt er nr 3 av fem barn. Den minst ego er enebarn.