Er dere attraktive?

[Gjest BamseB]

Ja.

[MrSmith]

Ikke i det hele tatt, kun gamle damer synes jeg er høflig og skikkelig, det stopper med det.

Mennesker er da heller ikke spesielt attraktive målt etter utseendet, i en missekonkurranse med alle planetens vesen er det vel bare insektene og slektninger fra apefamilien som ville kommet under oss. Har sikkert glemt et eller annet vesen, men totalt sett ville vi vært langt unna topp 50.

[Rusken]

Jeg skulle ønske at jeg var penere, men jeg er glad for at jeg ikke ser ut som et vrengt rasshøl

Når jeg pleier ordentlig med meg selv så er jeg faktisk ganske attraktiv både med og uten klær. Men det krever litt innsats!

[AnonymBruker]

Nope. Har aldri opplevd at noen vil ha sex med meg og jeg er 29 år gammel. Men jeg er veldig hyggelig og snill og eldre damer ser ut til å like meg. Endel på min egen alder syntes også jeg er en ålreit type og grei å snakke med, men har aldri opplevd seksuell interesse fra et annet kjønn.

[Gjest Liss`pia]

Vet faktisk ikke. Av og til, av og til ikke. Skummelt å anta at man er attraktiv: hva hvis man tar feil?

Jeg kan heller si det slik at jeg føler meg mye mer attraktiv nå enn det jeg noengang har gjort. Tror mange har potensiale til å bli ganske attraktive så lenge de trener, spiser, sminker seg og kler seg "riktig" i henhold til deres naturlige utseende. Det ble litt finurlig forklart men... På den andre siden kommer man langt ved å bare være stelt og se sunn og frisk ut.

[Gjest Levitate]

Ikke direkte. Jeg er veldig stolt over kroppsfasongen min, for jeg har en veldig flott timeglassfigur. Jeg tenker ikke "fy faen så attraktiv/fin jeg er" når jeg ser meg i speilet, noen ganger tenker jeg bare "jeg ser ok ut". Har aldri syntes jeg er direkte sexy, vakker og sånt, jeg har bare noen ganger tenkt at jeg ser helt ok ut, og det er jo greit nok.

Attraktiv vet jeg at jeg ikke er, jeg er en type som man ikke faller for ved første øyekast. Jeg er mer pen enn jeg er sexy, for eksempel. Mer søt enn vakker osv. Er iallefall det jeg har hørt mest av.

[StickyFingers]

Jeg er. Har også en fin kropp og et pent ansikt.

[Gjest norah]

Du har kanskje rett i det, men jeg ser nok litt annerledes på det enn andre. Jeg er jo ganske preget av mobbingen jeg gjennomgikk i den forstand, og den lærte meg tidlig å skille mellom utseende og ferdigheter. Derfor føler jeg stor aksept for meg selv som menneske, jeg mener jeg har mange positive sider og jeg har ingen problemer med å hevde meg selv i det daglige. Utseendet blir på en måte adskilt på den måten, og det gjør meg egentlig ingenting.

Forøvrig hender det selvsagt jeg føler meg flott, attraktiv og vakker, som f.eks da jeg giftet meg (første gang jeg virkelig følte meg vakker), eller når mannen min gir meg komplimenter.

Mvh Yvonne

Jeg er ikke så sikker på at ditt distanserte forhold til attraktivitet og utseende egentlig er så skadelig - faktisk kan det være mer utviklende om man bare klarer bruke det riktig.

Det å være vakker og fysisk attraktiv fører en bare så langt.

Man kan selvsagt få langt mer umiddelbar oppmerksomhet, men hva betyr egentlig det? Det vil ikke føre til at man blir elsket mer eller mindre - eller oppnår mer eller mindre i livet.

Jeg tror ikke man får så mye kvalitativt ut av utseende og fysiske attributter. Jeg har iallefall aldri fått noe verdifullt inn i livet mitt som direkte følge av utseende på pluss eller minussiden.

Det er kult hvis en fyr synes jeg er flott å se på, men det er enda kulere om han føler seg bra i mitt selskap på grunnlag av den jeg er.

Jeg synes dette evige arbeidet for å føle seg mer attraktiv og komfortabel i sin kropp egentlig bare er bortkastet tid, litt halvnarsissistisk - jeg ville heller bare forsøkt å akseptere de tingene man er misfornøyd med og heller brukt energien på å utvikle seg som menneske både intellektuelt og mellommenneskelig.

Med et smashing utseende kan en maksimalt utnytte det til å få masse oppmerksomhet fra det andre/begge/samme kjønn i en begrenset tidsperiode, samt kanskje bli yrkesmodell.

Men en velutviklet hjerne og andre evner kan man faktisk bidra til noe langt mer, som har betydning for andre.

Om flere bare hadde flyttet fokuset fra platt selvgransking i speilet og ut mot verden....

[Anglofil]

Jeg er ikke så sikker på at ditt distanserte forhold til attraktivitet og utseende egentlig er så skadelig - faktisk kan det være mer utviklende om man bare klarer bruke det riktig.

Det å være vakker og fysisk attraktiv fører en bare så langt.

Man kan selvsagt få langt mer umiddelbar oppmerksomhet, men hva betyr egentlig det? Det vil ikke føre til at man blir elsket mer eller mindre - eller oppnår mer eller mindre i livet.

Jeg tror ikke man får så mye kvalitativt ut av utseende og fysiske attributter. Jeg har iallefall aldri fått noe verdifullt inn i livet mitt som direkte følge av utseende på pluss eller minussiden.

Det er kult hvis en fyr synes jeg er flott å se på, men det er enda kulere om han føler seg bra i mitt selskap på grunnlag av den jeg er.

Jeg synes dette evige arbeidet for å føle seg mer attraktiv og komfortabel i sin kropp egentlig bare er bortkastet tid, litt halvnarsissistisk - jeg ville heller bare forsøkt å akseptere de tingene man er misfornøyd med og heller brukt energien på å utvikle seg som menneske både intellektuelt og mellommenneskelig.

Med et smashing utseende kan en maksimalt utnytte det til å få masse oppmerksomhet fra det andre/begge/samme kjønn i en begrenset tidsperiode, samt kanskje bli yrkesmodell.

Men en velutviklet hjerne og andre evner kan man faktisk bidra til noe langt mer, som har betydning for andre.

Om flere bare hadde flyttet fokuset fra platt selvgransking i speilet og ut mot verden....

Jeg tror nok du har veldig rett i det du skriver her. Det er jo klart jeg også vil føle meg fin og attraktiv, men i det daglige så har det ingenting med meg å gjøre, sånn egentlig, med mindre jeg blir konfrontert direkte med utseendet mitt. Det er jo sjelden at utseendet mitt egentlig har hatt så mye å si, føler jeg, unntaket er selvsagt i forhold til min mann, men så lenge han er fornøyd så er jeg fornøyd.

Mvh Yvonne

[Gjest imli]

Om eg er attraktiv for andre mennesker, kan jo berre dei svare på, ikkje eg

Men eg er fornøgd med kroppen/utsjånaden min. Ikkje fordi eg akkurat er så ekstremt vakker, men eg trivast med korleis eg ser ut, har eit godt sjølvbilete rett og slett

[Eudyptula]

Nå, som mor på over 30 med poser under øynene og sliten kropp, føler jeg meg bare sånn passe attraktiv. Men det holder jo faktisk

[Gjest Hikken]

Nei ikke i det hele tatt.

[Gjest SemperFi]

Nei ikke i det hele tatt.

Du er kjempe pen hikken!

[Gjest Cosette]

Jeg er ikke så sikker på at ditt distanserte forhold til attraktivitet og utseende egentlig er så skadelig - faktisk kan det være mer utviklende om man bare klarer bruke det riktig.

Det å være vakker og fysisk attraktiv fører en bare så langt.

Man kan selvsagt få langt mer umiddelbar oppmerksomhet, men hva betyr egentlig det? Det vil ikke føre til at man blir elsket mer eller mindre - eller oppnår mer eller mindre i livet.

Jeg tror ikke man får så mye kvalitativt ut av utseende og fysiske attributter. Jeg har iallefall aldri fått noe verdifullt inn i livet mitt som direkte følge av utseende på pluss eller minussiden.

Det er kult hvis en fyr synes jeg er flott å se på, men det er enda kulere om han føler seg bra i

mitt selskap på grunnlag av den jeg er.

Jeg synes dette evige arbeidet for å føle seg mer attraktiv og komfortabel i sin kropp egentlig bare er bortkastet tid, litt halvnarsissistisk - jeg ville heller bare forsøkt å akseptere de tingene man er misfornøyd med og heller brukt energien på å utvikle seg som menneske både intellektuelt og mellommenneskelig.

Med et smashing utseende kan en maksimalt utnytte det til å få masse oppmerksomhet fra det andre/begge/samme kjønn i en begrenset tidsperiode, samt kanskje bli yrkesmodell.

Men en velutviklet hjerne og andre evner kan man faktisk bidra til noe langt mer, som har betydning for andre.

Om flere bare hadde flyttet fokuset fra platt selvgransking i speilet og ut mot verden...

Kan man egentlig sies å ha et distansert forhold til eget utseende når man helst vil unngå å se seg selv naken i speilet? For meg vitner det om det motsatte. Det handler uansett ikke om å skulle oppnå noe supermodellutseende, men å lære seg å bli glad i det man er - selv om det ikke er reklameplakatmateriale. Å nyte at man har en frisk kropp som gir en mange gleder i livet. Jeg tror ikke man kommer unna en slik refleksjon om man ønsker å være et mest mulig harmonisk menneske.

Endret 23. desember 2011 av Cosette

[Gjest Bandit]

Jeg føler meg komfortabel med meg selv, både med klær og naken, og ser jo at jeg fremdeles har draget, dersom man ser bortifra hun überlekre blondinen som ga meg en kald skulder i matbutikken for noen dager siden...

Alle har jo sine knapper som kan føre til usikkerhet, men om dama er sånn noenlunde i vater, pleier ikke det være noe problem.

[Anglofil]

Kan man egentlig sies å ha et distansert forhold til eget utseende når man helst vil unngå å se seg selv naken i speilet? For meg vitner det om det motsatte. Det handler uansett ikke om å skulle oppnå noe supermodellutseende, men å lære seg å bli glad i det man er - selv om det ikke er reklameplakatmateriale. Å nyte at man har en frisk kropp som gir en mange gleder i livet. Jeg tror ikke man kommer unna en slik refleksjon om man ønsker å være et mest mulig harmonisk menneske.

Men det betyr jo ikke at jeg ikke er glad i meg selv? Jeg er jo fornøyd med meg selv på et generelt plan, ergo kan jeg jo ikke si at jeg ikke er et harmonisk menneske. Faktisk tenker jeg på meg selv som svært harmonisk menneske som har det godt til tross for hva jeg måtte mene om mitt eget utseende.

Mvh Yvonne

[Frk Johansen]

Jeg er pen, slank og singel. Får mye positiv feedback på at jeg er vakker og attraktiv. Fornøyd ja,men det ligger trening bak også, ikke fanatisk men er obs på mat og trening. Det viktigste er nok likevel folks utstråling tenker jeg,ner de trygge på seg selv så får de en egen utstråling og karisma.

[AnonymBruker]

Føler meg faktisk finest i undertøy. Føler meg som regel fin nå jeg har piffet meg opp og går ut døra. Men ser jeg meg i speilet på f.eks; et offentlig toalett, eller hos venninnen , ser jeg plutselig helt grusom ut i forhold til da jeg dro hjemmefra og var alene. Dette gjelder forsåvidt når folk drar frem kameraet ,og bildene havner ut på Facebook dagen etter. Da føler man seg maks stygg. Og for ikke å glemme når håret er i strikk, brillene er på og sminken er av. Da blir jeg trist av å se meg selv, hehehe :¨p

[solch]

Mannfølk syntes iallefall jeg er attraktiv da. Men er stygg fra sida!

Føler meg også finest i undertøy.

Også har jeg dager hvor jeg syntes jeg ser forbanna stygg ut og andre dager hvor jeg syntes jeg selv er veldig søt.

[melly666]

Nei, ikke egentlig.