Føler at ingen egentlig trenger meg

[AnonymBruker]

Jeg vet på en måte at det ikke er riktig, jeg har to barn på 7 og 11 år som jeg har annenhver uke. De trenger meg selvfølgelig, samtidig har de en super pappa som gir dem det de trenger også.

Uten å utlevere for mye, jeg har en krevende jobb i konsulentbransjen. Som jeg både liker og ikke liker. Jeg synes det egentlig er veldig morsomt, men det er en tøff jobb å selge det fagområdet jeg driver med fordi kundene svært ofte velger å gjøre jobben selv. (riktignok uten å gjøre det særlig bra, men det er nå engang deres valg). I litt tøffere tider er det lett å kutte bort min bistand. Jeg merker derfor i perioder at etterspørselen blir lavere, og at jeg ikke får brukt all den kompetansen og ressursene jeg jo faktisk har å bidra med. Får også svært liten drahjelp fra lederne mine, de overlater så og si helt til meg å drive dette området selv. Men når det er gøy så er det gøy. Jeg blir bare så sliten av følelsen av å ikke være tilstrekkelig etterspurt eller viktig nok.

Og jeg har vært singel i to år. Hadde et forhold i et halvt år som jeg trodde var mannen i mitt liv før det helt ut av det blå endte med brudd. Jeg klarer meg helt fint alene, og har det bedre enn i ekteskapet mitt. Men det gikk såpass hardt innpå meg at det siste året har det vært så som så med datingen. Og nettdating føler jeg blir så kunstig, litt jobbintervjuaktig.

Litt av utfordringen min nå er at jeg på mange måter føler meg litt alene og uviktig for omverdenen. Nå er ikke det noe andre merker, for jeg er en positiv person med masse drive og ståpåvilje, og går alltid proaktivt på videre. Men på innsiden føler jeg meg ikke så bra. Jeg blir også sliten av å alltid måtte være proaktiv, at ingenting går av seg selv. Noen ganger så tenker jeg at om jeg hadde gått i oppløsning nå, så hadde det kanskje ikke vært noen tragedie for så mange. Bortsett fra barna da. Jeg har mye familie og gode venner, men det er ikke det samme.

Er det noen som har noen gode råd? Jeg føler på en måte at selvfølelsen som i utgangspunktet er sterk blir mer og mer skjør her.

[AnonymBruker]

Jeg hadde en lignende jobb, hvor høydepunktene var virkelig høye men der slitet og fallhøyden også var tilsvarende. Lang historie kort - jeg jobber ikke sånn lenger. Det er flere år siden, og enda har jeg ikke helt vendt meg til hvor... vennlig det er å jobbe med andre ting

I ettertid ser jeg hvor vilt det var å gi så mye, og satse så mye på en jobb, mens livet mitt gikk forbi på utsiden. Men det er meg, da. Jeg bare kjenner igjen de andre følelsene du nevner, og selv om de forsterkes på denne tiden av året så er det et tomrom og en mangel som ikke kan dekkes opp av jobb. Selv om jeg ble den aller flinkeste, så følte jeg meg verken lykkelig, elsket eller behøvd.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil si med dette jeg, annet enn at jeg håper ting blir bedre for deg

[AnonymBruker]

Jeg hadde en lignende jobb, hvor høydepunktene var virkelig høye men der slitet og fallhøyden også var tilsvarende. Lang historie kort - jeg jobber ikke sånn lenger. Det er flere år siden, og enda har jeg ikke helt vendt meg til hvor... vennlig det er å jobbe med andre ting

I ettertid ser jeg hvor vilt det var å gi så mye, og satse så mye på en jobb, mens livet mitt gikk forbi på utsiden. Men det er meg, da. Jeg bare kjenner igjen de andre følelsene du nevner, og selv om de forsterkes på denne tiden av året så er det et tomrom og en mangel som ikke kan dekkes opp av jobb. Selv om jeg ble den aller flinkeste, så følte jeg meg verken lykkelig, elsket eller behøvd.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil si med dette jeg, annet enn at jeg håper ting blir bedre for deg

Jeg synes uansett det var et verdifullt svar. Takk. Det er litt sånn at jeg gir og gir og gir. På alle fronter. Hadde jeg ikke vært så sterk som jeg faktisk er så hadde jeg nok aldri overlevd så langt heller.

Men nå føler jeg det er behov for noen kursendringer, jeg vet bare ikke helt hvor jeg skal begynne. Eller hvordan....

[AnonymBruker]

Jeg synes uansett det var et verdifullt svar. Takk. Det er litt sånn at jeg gir og gir og gir. På alle fronter. Hadde jeg ikke vært så sterk som jeg faktisk er så hadde jeg nok aldri overlevd så langt heller.

Men nå føler jeg det er behov for noen kursendringer, jeg vet bare ikke helt hvor jeg skal begynne. Eller hvordan....

Så fint å høre. Og hvilken tid er bedre til å fundere på kursendringer enn nettopp denne tiden på året?

Jeg ville prøvd å gjøre noe med arbeidssituasjonen. Dels fordi det tapper deg og preger livet ditt i så stor grad også utenom arbeidstid, og dels fordi det er en konkret ting du kan endre. Og hvem vet, kanskje det drar med seg endringer på andre områder også. Det gjorde det iallefall for meg, i aller høyeste grad. Du blir preget av å måtte kjempe på jobb, du blir en god kriger men, følte jeg, kanskje ikke et så godt menneske.

[AnonymBruker]

Så fint å høre. Og hvilken tid er bedre til å fundere på kursendringer enn nettopp denne tiden på året?

Jeg ville prøvd å gjøre noe med arbeidssituasjonen. Dels fordi det tapper deg og preger livet ditt i så stor grad også utenom arbeidstid, og dels fordi det er en konkret ting du kan endre. Og hvem vet, kanskje det drar med seg endringer på andre områder også. Det gjorde det iallefall for meg, i aller høyeste grad. Du blir preget av å måtte kjempe på jobb, du blir en god kriger men, følte jeg, kanskje ikke et så godt menneske.

Det har du nok rett i. Men da må jeg nok for alvor gå i tenkeboksen, for jeg har helt ærlig ingen anelse om hva jeg kan "brukes til". :-). Hva som kan være et godt alternativ.

[AnonymBruker]

Det har du nok rett i. Men da må jeg nok for alvor gå i tenkeboksen, for jeg har helt ærlig ingen anelse om hva jeg kan "brukes til". :-). Hva som kan være et godt alternativ.

Ja, det er vanskelig å prøve å tenke helt annerledes når det gjelder yrke, så greit med noen dager å fundere på nå da

[Gjest Katten.]

Man trenger ikke menneskene rundt seg. I utgangspunktet kan vi overleve fint alene.

Innenfor ethvert yrke (selvfølgelig med unntak) handler det om å skape et behov i andre mennesker, ikke nødvendigvis at de trenger deg, men at du kan gjøre livet bedre for dem. Om du er så avhengig av denne følelsen, ta utdannelse innen ett av unntakene - bli lege.

[Steinar40]

Man trenger ikke menneskene rundt seg. I utgangspunktet kan vi overleve fint alene.

Er du seriøs???

Du hadde ikke overlevd uten andre mennesker i dagens samfunn.

Hvordan kan du innbille deg noe annet?

[Gjest Katten.]

Er du seriøs???

Du hadde ikke overlevd uten andre mennesker i dagens samfunn.

Hvordan kan du innbille deg noe annet?

"I utgangspunktet"

Jeg kan fiske, jeg kan bygge meg ly, jeg kan jakte og jeg kan dyrke. Dette er kunnskaper som alle lett kan tilegne seg, og som tillater en å overleve alene.

Poenget er uansett at i bunn og grunn er det ingen som virkelig trenger en spesifikk person i dagens samfunn, om en ser bort fra primærrelasjonene. En kan dog bli det beste alternativet innenfor et behov, slik at folk velger å gå til deg kontra noen andre.

[Steinar40]

"I utgangspunktet"

Jeg kan fiske, jeg kan bygge meg ly, jeg kan jakte og jeg kan dyrke. Dette er kunnskaper som alle lett kan tilegne seg, og som tillater en å overleve alene.

Dette er å tro på julenissen.

Poenget er uansett at i bunn og grunn er det ingen som virkelig trenger en spesifikk person i dagens samfunn, om en ser bort fra primærrelasjonene. En kan dog bli det beste alternativet innenfor et behov, slik at folk velger å gå til deg kontra noen andre.

Dårlig økonomi tenker jeg er den sterkest motiverende faktoren i seg.

[Gjest Katten.]

Selvfølgelig tror jeg på julenissen. Hvor ellers kommer alle gavene mine fra?

Det at du ikke har egenskaper som ville latt deg overleve på egen hånd, betyr ikke at andre ikke har det.

[Steinar40]

Selvfølgelig tror jeg på julenissen. Hvor ellers kommer alle gavene mine fra?

Det at du ikke har egenskaper som ville latt deg overleve på egen hånd, betyr ikke at andre ikke har det.

Problemet er ikke egenskapene. Problemet er mulighetene.