Krangling og dårlig stemning hjemme

[AnonymBruker]

Jeg har måttet flytte tilbake til foreldrene mine for en liten stund, etter å ha bodd hjemmefra 1,5 år. Da jeg bodde for meg selv følte jeg at jeg hadde et godt forhold til begge foreldrene mine, spesielt til mamma.

Etter at jeg flyttet tilbake har det vært veldig mye krangling og dårlig stemning. Hver eneste dag krangler og kjefter vi om et eller annet, og det er ikke noe trivelig i det hele tatt. Jeg føler at den gode relasjonen vi har bygget opp de siste årene er på vei bort, noe jeg synes er veldig dumt.

Jeg har prøvd å snakke med foreldrene mine om dette, fordi jeg får så utrolig dårlig samvittighet og føler at de egentlig ikke vil ha meg boende hjemme, selv om de sier at de vil det (det var deres forslag at jeg skulle flytte hjem igjen). Jeg føler alt jeg sier og gjør er feil, og at jeg bare får skjenn uansett hva jeg gjør, og jeg føler at jeg er en veldig stor belastning for dem.

Jeg orker egentlig ikke å bo her lengre, men akkurat nå har jeg ikke noe valg. Vet ikke hva jeg skal gjøre for å ordne opp i situasjonen, for jeg vil virkelig ikke ha det sånn som dette

[loffen]

Det er egentlig helt naturlig at det blir sånn. Du er voksen, og har flyttet hjemmefra, rollene er anderledes.

De ser deg muligens som den ungen de skal 'bestemme' over ennå, og du er et selvstendig voksent menneske som er vant til å ta avgjørelser selv.

Det blir bare litt 'kunstig', og ingen vet helt hvordan de skal oppføre seg og forholde seg til hverandre.

Jeg orker bare et par dager i samme hus som mine foreldre, da føler jeg meg som jeg er 14 igjen, og det er bare teit alt sammen.

Hold ut, det normaliserer seg når dere får hverandre litt på avstand igjen.

[MissStiles]

Jeg vil også si at det er normal. Jeg flyttet hjem for en liten periode på begynnelsen av året. Av eget valg. Det føltes som om jeg var 16år igjen. Ikke en god følelse. Vi kranglet ikke mye. Men på en måte så tror jeg de merket veldig godt at det var en ekstra person der som ellers ikke pleier å være der. Uvant for dem og for meg. Men det ble litt krangling eller diskusjoner av og til. Det vil jeg si er helt vanlig siden ting er litt annerledes når man flytter hjem som voksen enn bor hjemme som barn/ungdom.

Dessverre har jeg ikke noe fasit på hva du kan gjøre. Håper dere ikke krangler altfor mye da!

[flickan]

Hva krangler dere om da? Er litt lettere å gi råd når man vet litt mer om problemet

[AnonymBruker]

Sånn gikk det også da min bror, i voksen alder, bodde hjemme et par år. For meg ble det rett og slett utrivelig å komme hjem på besøk pga all kranglingen mellom dem. Husker jeg gråt hver gang jeg kom hjem på den tiden. Hvis jeg var deg ville jeg rett og slett flyttet ut.

[AnonymBruker]

Hva krangler dere om da? Er litt lettere å gi råd når man vet litt mer om problemet

Alt mulig, egentlig. Jeg føler spesielt at foreldrene mine kommenterer alt jeg gjør, og at alt er feil. Jeg bruker feil kjeler når jeg lager mat, jeg setter ting på feil plass, jeg gjør ting til feil tid.. Og så er det alltid krangling om hva vi skal se på tv..

Og så føler jeg at jeg ikke er velkommen her, og tenker at siden mamma og pappa vil at jeg skal bo her, så kan de jo være litt mer positive. Jeg tar meg veldig nær av ting når de kritiserer og kjefter, og det har jeg fortalt - likevel fortsetter de på samme måte.

Hvis jeg var deg ville jeg rett og slett flyttet ut.

Skulle gjerne gjort det, men jeg har dessverre ikke noe annet valg akkurat nå, jeg må bo her en stund til.

[AnonymBruker]

Alt mulig, egentlig. Jeg føler spesielt at foreldrene mine kommenterer alt jeg gjør, og at alt er feil. Jeg bruker feil kjeler når jeg lager mat, jeg setter ting på feil plass, jeg gjør ting til feil tid.. Og så er det alltid krangling om hva vi skal se på tv..

Og så føler jeg at jeg ikke er velkommen her, og tenker at siden mamma og pappa vil at jeg skal bo her, så kan de jo være litt mer positive. Jeg tar meg veldig nær av ting når de kritiserer og kjefter, og det har jeg fortalt - likevel fortsetter de på samme måte.

Hva med å kjøpe dine egne kjeler? Og det er jo deres hus, så skjønner at de vil ha sin tv for seg selv.. hva med å se på nett-tv?!

[Gjest Iah]

Hvis du roter til ting på kjøkkenet ved å sette ting der de ikke hører hjemme skjønner jeg at de blir irriterte.

Hvis det er slik at du lager middag midt på natta skjønner jeg også at de mener at du gjør ting til feil tid.

Du er en gjest i dine foreldres hjem og jeg synes det er rimelig at de bestemmer over sin TV. Du kan kjøpe den en egen TV eller se Nett-TV som en over her foreslo.

[Gjest Solsmil]

Det er helt normalt. Jeg flyttet fra foreldrene mine for ett år siden.å, og nå orker jeg ikke å være sammen med dem mer enn maks noen dager - og helst noen måneder imellom hver gang. Vi krangler ikke, men jeg er ikke like selvstendig der som når jeg bor for meg selv. Det er liksom deres hus, deres ting, og jeg føler meg mer som en gjest der. Det er liksom de som tar avgjørelser, og jeg føler meg nesten som jeg fortsatt er under 18 og bor hjemme. Det er ikke en god følelse. G jeg vet med meg selv at hvis alt skulle gå til helvete med både studiene og kjæresten og alt (selv om jeg selvfølgelig ikke tror det gjør det) - så ville jeg aldri, aldri ha flyttet hjem til foreldrene mine igjen. Vi har et godt forhold nå når jeg har flyttet ut, men det tror jeg ikke vil vare hvis jeg flytter hjem igjen etter å ha bodd for meg selv fra før.

[Gjest Tirkes]

Kjenner den. Flyttet bort på hybel som 16åring, flyttet hjem i 9 måneder etter endt VGS før jeg reiste bort på høyskole.

Det var som å gå på eggeskall. Både jeg og mamma var post-pubertale tenåringer. Jeg følte at mamma forventet for mye av meg og behandlet meg som en "ansatt" på litt for profesjonell måte, samtidig så var jeg "baby" og ble herset med.

Hun på sin side følte seg litt invadert og hadde vanskeligheter for å innrette seg å ha et barn i hus som man ikke har mer råderett over enn en tilfeldig leieboer. Som også forventer å få samme friheten som en leieboer, samtidig som "leieboeren" vil ha penger, mat på borde, tyvlåne familiebilen og sove til langt på dag når mor står og støvsuger.

Det er ting som gnager i begge retninger. Jeg hadde aldri problemer med pappa. Men faktisk, ti år etter - når HUN besøker meg i mitt hjem... så skjer det samme. Hun er ikke gjest, hun er min mor, jeg skal høre på henne, samtidig ikke la meg overkjøre. Hun mener det beste, jeg er jo barnet. Og ting ville vært MYE bedre om vi pusset opp det rommet før vi bygget ny garasje.

Det krever tålmodighet og respekt fra begge sider å "tråkke oppå" hverandre som foreldre og barn når man ikke er vant til det.

Forsøk å tenk litt - du er "gjesten" i dette forholdet. Hvordan være en hyggelig gjest? Hvordan komme krangelen i forkjøpet? Kanskje du kan hylle kjøleskapet/bensin på bilen hennes, lage middag eller vaske et gulv uten å bli bedt om det, og vise litt takknemlighet for at du får bo hjemme? Jeg vet ikke om du ikke allerede gjør dette, men min mor var alltid svak for sånne "triks". Man gjorde litt, gjorde litt stas på henne og vips så senket skuldrene seg og stemningen lettet. Var en fin måte å "hacke meg" inn på hennes bølgelengde på.