forhold til fosterfamilie

[Gjest vårruller]

Er det mulig å ha et far/datter forhold til sin fosterfar og mordatter forhold til fostermor når eg bare har bodd der i tre år?

Eg føler at eg på en måte har det, men at det mangler mye som at eg ikke er så mye trygg på meg selv (eller de) når begge to er tilstedet. Er det noe eg kan fikse på? Jeg vil gjerne ha et godt forhold til de og slippe å alltid bekymre meg over dette. De har fire barn, to av de bor ikke hjemme og eg er alltid nesten taus når noen av deres unger er tilstede, redd for å si feil og slike ting. Alstå, eg redd for å si det jeg mener og å være positiv, gi ros osv. Så jeg føler at de ikke helt har sett helt hvordan jeg er, siden jeg har åpnet meg så lite foran familien.

Hva kan jeg gjøre? Jeg ønsker å ha et naturlig og nært forhold til familien og særlig til "mammen og pappen" i huset.

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg har vært fostermor, og prøver å se det fra den siden. Jeg har ingen fasit, men dette er mine tanker.

Jeg tror det beste du kan gjøre er å våge å slippe kontrollen. Vær deg selv på godt og vondt. Det er først når du tør å være deg selv at du kan våge å tro at de rundt deg er glad i deg akkurat som du er.

Det er vanskelig, ingen tvil om det. Du er kanskje redd for å bli avvist, redd for å gi for mye av deg selv og få for lite tilbake, redd for at de ikke skal like deg når de ser den ekte deg osv. Men sånn er det i mellommenneskelige forhold, sånn er det med ekte venner og med kjærligheten også. Om man legger bånd på seg selv og ikke viser hvem man er, er det aldri noen som kommer godt nok innpå deg til at du føler deg helt trygg på dem.

Mest sannsynlig så er fosterfamilien din så glad i deg at de bare blir glade for å se deg senke skuldrene og slappe mer av. Kanskje sier du noe dumt eller krangler med dem innimellom når du tør å være deg selv, men det betyr ikke at de slutter å være glad i deg og like deg.

Min fosterdatter var tenåring da hun kom til oss. Jeg tror hun slet med noen av de samme tankene som du gjør, men vi var (og er) veldig glade i henne likevel. Når hun innimellom slapp kontrollen og var overstrømmende positiv så ble vi bare veldig glade. Når hun innimellom var frekk eller oppførte seg dårlig så ble vi skuffet og/eller sinte, men vi var fortsatt like glade i henne, og sinne/skuffelse går over.

Det er en del av livet at folk som bor sammen også iblant blir sinte på hverandre. Det som er viktig er hvordan man håndterer slike følelser. Hele følelsesregisteret er representert over tid uten at det er noe negativt ved det.

Føler du at du kan snakke med en av fosterforeldrene dine om disse tankene? Eller med tilsynsføreren din? Eller noen andre? Jeg tror det kan være fint om de vet det. Jeg tror at når de har vært fosterforeldrene dine i tre år så er de allerede så inderlig glade i deg at de vil sette pris på at du åpner deg for dem.

Uansett ønsker jeg deg lykke til!

Lise

[Christel_s]

Du burde slippe deg løs, være deg selv på både godt og vondt. Jeg er selv ei jente hvor vi i familien tar inn beredskapsbarn/fosterbarn og syns det er så givende. Når man får kontakt med de som kommer så får man nye venner for livet og ikke minst gode, snille søsken, du burde prøve og prate med de også. Det er aldri noe som er dumt eller teit å si

[Gjest Gjest]

Synes du har fått veldig gode og fine svar over her....

Ville bare føye til en ting - jeg er fra en familie hvor vi fikk en fostersøster. Eller en søster som hun faktisk er. Alle familiene som jeg kjenner som har tatt til seg fosterbarn har gjort det fordi de faktisk ønsker seg et ekstra familiemedlem som de kan bli glad i.

Jeg har fått en ekstra søster. På lik linje med mine andre søsken. Hun har nå flyttet for seg selv og er voksen, men hun er fullt og helt med i familien fortsatt. Hun er tante til våre barn, hun er med på familietilstelninger...hun er rett og slett min søster

Jeg håper du klarer å slippe familien din inn til deg. Slik at de blir godt kjent med deg. Da vil du, som de andre også sier, kunne stole på at de virkelig er glad i deg - uansett. Det er nok veldig skummelt - men absolutt verdt det

Lykke til.

[Gjest vårruller]

Hei og takk for alle gode svar!

Jeg kan snakke med begge fosterforeldrene mine om problemer, hvordan jeg har det osv.

De har sagt til meg at de er veldig glade i meg, men at jeg bare tror det av og til, fordi jeg hele tiden må ha det bevist, for hvis ikke forsvinner det. Det har vært sene kvelder jeg har vært veldig lei meg fordi jeg har lyst til å snakke med dem. Og da til nød har de tatt seg til til å snakke med meg. Dette behovet kommer når jeg skal legge meg, sånn fra halv elleve tida og det kan være i perioder. Jeg trenger liksom å få ut alt jeg har i hodet som jeg går rundt og tenker på.

Det er også det at jeg frykter å slippe kontrollen. Jeg pleier å klemme fosteforeldrene mine, men synes det er ubehagelig å gjøre det når de andre barna er tilstede, redd for at de skal bli sjalu, eller holde meg utafor osv, men det er ikke dem redd for. jeg føler jeg så sårt trenger den mamma og pappa -følelsen for dem, det er noe jeg virkelig hadde trengt..

Avvisning er noe jeg også er redd for og at de skal tro jeg er rar..

Og hvis jeg føler at alt er okei, så tenker jeg bare at det ikke kommer til å vare, og at jeg skal flytte uansett og det er ikke sikkert vi kommer til å holde kontakten. De er igrunnen veldig viktige for meg .

Det blir litt rotete, men spør hvis dere lurer på noe.

[Gjest navnelapp]

Du kan jo spørje fostermammaen eller fosterpappaen om dei kan kome opp ein tur når du har lagt deg, fordi du treng å prate litt. Min femtenåring brukar å rope på meg om eg kan kome. Det er ikkje så ofte, men innimellom treng ho å prate litt eller treng litt kos, og då er det fint å gjere det etter at ho har lagt seg. Då er det stille, det er berre vi to der, lyset er ikkje så sterkt og vi kan prate i fred og ro. Då slepp du også å tenke på at dei andre reagerer. (Men eg trur ikkje dei gjer det, eg har også vakse opp med fostersøsken, og vi unnte dei alle klemmane dei fekk av mine foreldre. )

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal snakke med dem en dag dere har litt tid til overs, og fortell at det ofte er på kveldene rundt leggetid at du får disse tankene og kan trekke noen å prate med. Kanskje dere kan gjøre en avtale om fast pratestund på rommet ditt på kveldene? Så kan dere snakke sammen både når du grubler på ting og når ting føles helt greit.

Det kan være greit for fosterforeldrene dine å vite om dette behovet på forhånd. En sen kveld der de selv er slitne og trette etter en lang dag så kan det hende de ikke helt klarer å omstille hodet til samtaletid dersom det kommer brått på.

Husk at fosterforeldrene dine er mennesker de også. De gjør antakelig sitt beste, men iblant er de slitne, noen ganger forstår de ikke, andre ganger trenger de en liten pause osv. De er ikke perfekte, og de har sitt å gruble over også. Kanskje er de usikre på om de gjør en god "jobb" med deg. Kanskje er de redde for å presse deg eller redde for at du ikke egentlig trives hos dem. Husk på disse tingene når du snakker med dem, så blir det kanskje litt lettere. Det er ikke sånn at de sitter med fasitsvarene mens du lever på nåde. De har mer livserfaring enn deg og større bestemmelsesrett, men i bunn og grunn er dere mennesker som bor sammen.

Våg å stole på fosterfamilien din. Det kan være kjempetøft, men man må bare hoppe i det og ta en sjanse.

[Christel_s]

Du trenger ikke å tenke over hva barna dems sier eller tenker - før du flyttet inn hos dem har det nok vært en lang prosess for at akkurat du skal få komme hos de, og de har alle vært klare for at akkurat DU skal flytte inn og bli en del av familien! Barna må også samtykke for at det skal komme et fosterbarn inn i et nytt hjem, med andre ord så har de vært klare for deg, de har vært klare for å få et nytt familie medlem og en ny søster som de har blitt glade i.

[Gjest vårruller]

Alt dette rundt kveldene vet de og de er veldig observange og vet når jeg har det vondt eller når jeg grubler. Men det er ikke alltid dem har tid til å snakke, særlig ikke på kveldene når de skal legge seg, men det forstår jeg jo, siden de bare er mennesker de også.

Men de vet veldig mye om meg og hvordan jeg har hatt det før, og har sett meg gråte flere ganger. jeg går faktisk til psykolog.

Det såre er at (et eksempel) hvis de lurer på hvor mobilen sin er, spør de barna sine, selv om jeg var tilstede rett ved siden av de, fordi jeg ikke tør å tilby meg selv til å finne den. Hvis dere skjønner.

De har også et annet fosterbarn på 12 år og de pleier å gå opp til han for å si god natt. Meg meg så blir det jo litt annerledes siden jeg er noen år eldre enn han og de pleier ikke å gå opp og si god natt til sin egen datter, som er like gammel som meg.

Så jeg tror det blir litt anstrengende etterhvert.

[AnonymBruker]

Barn og ungdom har ulike behov. Mens den ene 15-åringen har behov for nattaklem og en liten prat så vil den andre 15-åringen ha mest mulig privatliv og minst mulig med voksne å gjøre. Det er helt vanlig at man har forskjellige behov til tross for lik alder. Det handler både om ulik personlighet og ulik livserfaring.

Det at de ikke spør deg om du f.eks. har sett mobilen kan ha å gjøre med din tilbaketrukkethet. Det kan være vanskelig for dem å skjønne at du ønsker at de skal spørre deg, kanskje de prøver å skjerme deg fra krav og oppmerksomhet hvis de tror det kan være vanskelig for deg? Kanskje de prøver å vise deg respekt og gi deg pusterom, men så blir det feil fordi du ønsker et tettere forhold?

Mellommenneskelige forhold kan være ganske utfordrende, det er sikkert. Det er en evig balansegang der man vurderer hva som er for mye og hva som er for lite, hva som er for tett på og hva som er for stor avstand osv.

Den raskeste og mest effektive måten å få disse tingene til å flyte litt bedre på er å være åpen om tanker og følelser. Neste gang de spør om Per eller Kari har sett mobilen så bryter du inn med et smil og sier "jeg har sett den, den ligger på bordet i gangen". Noen sånne tilfeller og så vil det føles naturlig og greit for fosterforeldrene dine å spørre deg også.

Husk også på en ting som kan være fort gjort å glemme i din situasjon: Du er deg selv, du er ikke "fosterbarnet". Hvordan skal jeg forklare hva jeg mener? Altså, du er et individ som er en del av familien. Om du hadde vært deres biologiske datter og bodd der hele livet så ville jo ting vært annerledes, men mange ting ville også vært likt. Du er kanskje i tenårene, høres det ut som? Det er utfordrende periode i livet der hormoner raser og humøret kan svinge veldig. Man prøver å finne ut hvem man er, og man kan føle at de rundt en ikke forstår hva man går gjennom. Det er sikkert ekstra utfordrende for deg som bor i fosterfamilie, men ikke glem at du ville hatt en del grublerier å streve med også om de var din biologiske familie. Prøv å senke skuldrene litt og ikke tenk så mye på at "fordi jeg er fosterbarn så..." eller "fordi de er fosterfamilien min så..." osv.

Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men prøv å normalisere tankene rundt familiesituasjonen din. Det tror jeg kan hjelpe deg. Prøv å tenke at det er naturlig at tenåringer har et litt anstrengt forhold til foreldrene sine i perioder og at man må prøve seg litt fram for å finne en naturlig væremåte sammen. Det skjer ofte i biologiske familier også, og det er faktisk helt vanlig å føle seg litt annerledes og utenfor iblant.

Selv har jeg vokst opp hos mine biologiske foreldre sammen med biologiske søsken og har hatt en fin oppvekst under stabile forhold. Likevel var det en periode i tenårene der jeg dagdrømte om at jeg var adoptert og hadde en annen familie et sted, en familie som jeg kunne føle meg hjemme i. For jeg følte meg så utrolig annerledes enn alle de andre. Og jeg er nok ikke den eneste som har opplevd det sånn.

[tverberg]

åå eg blir så glad, tusen takk for at dere gidder å svare. jeg setter stor pris på det

[Gjest ikke_innlogget]

Kjære deg,

jeg tror at fosterforeldrene dine hadde blitt veldig glade om de visste at du vil ha et "mamma/pappa"-forhold til dem. Jeg hadde i allefall blitt kjempeglad om en fosterdatter hadde sagt noe slikt til meg!

Husk at når fosterfamilien din har åpnet hjemmet sitt, er det fordi de følte seg klare for et nytt familiemedlem Jeg skjønner godt at du er redd for å være deg selv 100% og slappe av, man mister "beskyttelsen" sin når man åpner seg selv på den måten. Dette er nok noe vi alle føler i større eller mindre grad - og du føler det muligens sterkere enn mange andre, pga av din bakgrunn. Det er helt normalt og forståelig - og det er nok fosterforeldrene dine klar over også. e

Du virker som en oppegående og reflektert ung dame som tar deg selv, dine tanker/følelser, og fosterfamilien din på alvor - og jeg synes de er heldige som har fått en fosterdatter som deg! Virkelig!

Lykke til med alt!

[kaprifolen]

Jeg VET etter hva du har fortalt selv, at fosterforeldrene dine er glade i deg, og bryr seg om deg. Om du hadde klart å åpne deg for dem, ville de nok blitt veldig glade. Du har fått gode svar over her!

Men jeg ville bare gi deg et tips. Man kan være redd for å virke kritiserende når man tar opp slikt. Hva om du skriver et brev til dem, hvor du takker for at de har tatt deg inn i familien? Også fletter du inn at du skulle ønske du klarte å være like positiv i familien som du føler de fortjener, men at du har noen sperrer fra fortiden som gjør det vanskelig. Og at du håper de vet at det ikke er pga dem, for du er veldig glad i dem.

Kunne det vært en ide, TS?

GOD JUL TIL DEG OG FAMILIEN DIN!

(for det er det de er...)

[tverberg]

Jeg føler jeg har kritisert dem for mye, klagd og overdramatisert. Vi har snakket mange ganger om de samme temaene. Ting går litt i perioder. De vet jeg har sperrer fra fortiden og kan være usikker, men de vet jeg er glad i dem, for det har jeg sagt og utrykt. de har fått et brev fra meg før der jeg har skrevet positive ting om dem.

Men jeg prøver å gi ros og komplimanger, noe som jeg tror jeg har blitt flinkere til. Kanskje det bare trengs mer trening fra min side.

Jeg er sånn at jeg setter andre foran meg selv, at jeg skal fortjene mindre enn dem.

Endret 22. desember 2011 av tverberg